Øglene kommer og spiser deg

We are at peace … always. For en herlig start på et spennende gjensyn.

Øglene er tilbake, og premieren gir lyst til å få med meg de neste fire episodene. Som trolig kommer på TV 2. Fire episoder med en re-make av en serie som skremte vettet av minst en tolvåring da originalen gikk.

Å lage nye versjoner av gamle serier har ikke fungert spesielt bra i USA. Bionic Woman og Knight Rider fikk ikke mange episoder på skjermen før de ble strøket fra sendeskjemaet.

TV-serien V står brent fast på netthinnen min. Jeg tror det er den og Rød snø som har klart å overleve en overveldende mengde TV-serier. De kalde hvite romskipene, røde uniformer i kontrast. Og så de grønne øglene som spiste rotter. Det hele så ut som fremtiden. Som år 2010 … sett med 12 år gamle øyne i 1986.

Å påstå at den nye serien er fantastisk, blir direkte feil. Til det har har Disney hatt en for stor finger med i spillet. Jo, jøss, det er slemme øgler her også (gjett om de dreper mennesker).  Det er bare at serien føles litt glossy. Kanskje er det nostalgien som tar over, kanskje er det hukommelsen eller alderen som spiller inn, men V gir ikke samme grepet nå som da.

Castingen er god, og for Sci-fi fans velkjente skikkelser i flere av hovedrollene. Både Lost og Firefly er representert. Rollefigurene de spiller er interessante, med en og annen spennende tvist.

Effektene på piloten er verdig en Hollywood-film. Romskipene er fantastiske og detaljerte, både på innsiden og utsiden.

Håpet er at dette kan bli en serie (først med fire episoder før jul, så ni nye i mars) som man kan bli litt skremt av, og samtidig drømme litt om fremtiden. Med 35 år gamle øyne i 2009.

Advertisements

Glemte du å stille spørsmålet?

Eller, kanskje var det de rette spørsmålene du glemte. Det er ikke alltid forskerne har alle fakta på bordet.

I løpet av juni skal doktorand Yngvar Kjus disputere sin avhandling ”Event media. Television production crossing media boundaries”. Ifølge Forskning.no mener Kjus at Nettavisen lanserte Side2 for å holde på publikummet til TV 2.

– Det gjelder å holde publikum innenfor ens egne kanaler. For eksempel hadde VG-nett lenge større trafikk enn TV 2 selv på sin Idol-omtale. For å holde på publikum etablerte den TV 2-eide Nettavisen derfor det nettbaserte underholdningsmagasinet Side 2, forteller Kjus til Forskning.no.

Det mener Ole Valaker er merkelig og uetterrettelig. Valaker fungerte som redaksjonssjef i Side2 det første året seksjonen eksisterte.

– Nettavisen etablerte selvsagt Side2 for å øke kvinneandelen blant leserne. Det er ganske godt kjent, sier Ole Valaker til Mediamonster.

OK. Det er kanskje pirkete av meg, men hadde jeg presentert noe slikt i mitt arbeid, vel, så ville jeg nok fått tyn. Og jeg er ingen viter – bare synser.

Ellers er det en interessant argumentasjon den godeste doktoranden har. At man etablerer nye produkter for å holde på publikummet sitt. Enkelte nettaviser nekter for eksempel å lenke ut til kildene de klipper. Hvorfor? Vel, de vil ikke innrømme det, men de er redde for å miste leserne sine. Og ikke minst å gi konkurrentene trafikk. Det viser denne artikkelen hvor blant annet min tidligere sjef i NA24 Inge Berge forteller at de kan godt endre praksis og begynne med å lenke ut, det var i oktober. Fortsatt synes ikke NA24 interessert i å gjøre så.

Det er klart at jo flere som kommer til sidene våre, og ikke minst jo lengre de blir der – desto bedre. Derfor lager man kvisser, bildeserier, videosnutter og så videre i håp om å få ta mest mulig av tiden til brukerne.

Personlig, både på bloggen og i mitt daglige virke, lenker jeg ut uten å blunke. Det er en ekstraservice til leserne som vi som medier uansett bare kan tjene på i lengden. Og så går jeg, og noen andre, med et stort håp om at man på sikt snart skal slutte å klippe hverandre på nettet, slik vi ser det er i dag. Men det er nok jeg som er for naiv.

Det var et sidespor. Et annet spor Kjus er inne på i sin avhandling er at allmennkringkastingen og journalistikken er truet av inntoget av internasjonale formater som nettopp Idol og Big Brother.

– Ja, i den grad deres oppgave er å fremme norsk kultur og identitet er det uheldig at stadig flere av landets kulturelle begivenheter baseres på formler eid av internasjonale selskap. Store begivenheters intensitet drar dem ofte mer i retning av propaganda enn kritisk journalistikk.

Jeg er ikke helt sikker, men det er jo ingen tvil, disse to og et og annet danseprogram på fjernsynet har fått enormt stor dekning. Og der er blitt brukt ressurser på dette. Dette burde denne saken fra finanstjenesten Bloomberg være bevis på. Finansredaksjonen har skrevet om hva slags telefon Paris Hilton har. Fuck that shit!

Jeg avslutter innlegget med å sitere Gatas Parlament: «vi har holdning over underholdning i motsetning til flere med motstandsløs kultur som ikke klarer å presentere medvite om verden».

<a href=”http://technorati.com/tag/media” rel=”tag”><img style=”border:0;vertical-align:middle;margin-left:.4em” src=”http://static.technorati.com/static/img/pub/icon-utag-16×13.png?tag=media” alt=”http://www.martinhjensen.wordpress.com” />media</a>

Og vinneren er

Gjett hvem som er mest populære kilde for nyheter da … svaret er ganske opplagt.

Og det var pokker meg på høy tid. For i en ny amerikansk undersøkelse kommer det frem at den opplagte foretrukne kanalen for nyheter er: Internett. Hurra! Alle netthuene jubler.

Undersøkelsen, som ifølge ADWeek ble gjennomført i månedsskiftet mai-juni, spurte brukerne hvilket medie de foretrakk å få nyhetene sine fra, og hele 56 prosent valgte da internett. Nummer to ble tv, som 21 prosent mente var å foretrekke. Radio og avis kom likt med ti prosent hver.

OK. Dette kan bety to ting, vi som jobber på nettet har skjerpet oss og har fjernet det som gjorde at nettet en gang ble sett på som en «ubetydelig» journalistisk kanal (eller brukerne har senket forventningene). For det andre, og dette gjelder tv, så skal vi ikke glemme at vi snakker om det amerikanske markedet – hvor nyhetene på tv avbrytes hver sjuende eller tiende minutt (litt usikker her – info tas  i mot) for å la annonsørene slippe til med sitt budskap. På nettet avbrytes jo ikke nyhetene av reklame særlig ofte. Worst Case-scenario møter en pop-up-annonse på deg i det du åpner siden, but that’s it.

Og som om ikke det var nok at nettet er den foretrukne nyhetskilden blant amerikanerne, så mener det nettredaksjonene også er til å stole på. Ifølge undersøkelsen som er gjennomført av et selskap som heter Zogby, så mener 38 prosent av de spurte at internett er informasjonskilden de stoler mest på, 17 prosent mener tv, mens papiravisa får en sjokkerende 17 prosents oppslutning.

De samme spurte mener samtidig at papiravisenes egne nettsteder, som f.eks. NYT.com, er en veldig viktig nyhetskilde.
82 prosent av de spurte forventer at nettet vil bli en dominerende kilde for nyheter om fem år, 13 prosent mener tv vil holde på den posisjonen.

På en helt annen side av bordet sitter hele den globale medieindustrien og følger med på det som skjer i Iran, og hvordan? Alle korrespondentene er snart kastet ut, og informasjonen kommer fra vanlige iranere gjennom Facebook, YouTube og ikke minst Twitter.

Sistnevnte har sågar vært en viktig informasjonskilde for det amerikanske utenriksdepartementet – og det til tross for at man her også har tilgang til informasjon fra CIA.

Phui. Dette kommer sikkert til å virke flott inn på mediekrisen som det siste året har hamret løs på papirmediene…

Forresten; her kan dere lese mer om undersøkelsen.

På landsmøtet med mediene

Det er få politiske partier som får en mediedekning slik Arbeiderpartiet får på sitt landsmøte.

For andre gang i sitt liv tok undertegnede seg en tur på Arbeiderpartiets landsmøte i Oslo. Den første dagen for å hente pressepasset, slik at jeg de neste dagene kan arbeide som journalist for min arbeidsplass Journalisten. Men i dag, lørdag, handler det om Mediamonster.

Gerhard Helskog, Øivind Brigg og Stein Kåre Kristiansen i TV 2 venter på at statsministeren skal komme for å holde pressekonferanse. Foto: Martin Huseby Jensen

Gerhard Helskog, Øyvind Brigg og Stein Kåre Kristiansen i TV 2 venter på at statsministeren skal komme for å holde pressekonferanse. Foto: Martin Huseby Jensen

Det er noe fascinerende med slike møter fordi de samler journalister an mass. Under dette landsmøtet er rundt 200 journalister påmeldt. Og mange av dem er opptatt av Aker-saken som siden påsken har ridd mediene, regjeringen og Kjell-Inge Røkke.

Den første dagen av landsmøtet fikk aksjesalget stor oppmerksomhet under statsminister Stoltenbergs pressekonferanse. En kjapp opptelling av spørsmålene stilt under pressekonferansen viste at mer enn halvparten handlet om Aker-saken, mens resten handlet om politiske saker Stoltenberg talte om, som arbeidsledighet og integrering.

Skal vi tro Stoltenbergs statssekretær Torbjørn Giæver Eriksen var det forventet.

– Journalister er som daytradere, dere tar tak i den dagsaktuelle saken, sa han til undertegnede mens pressekonferansen pågikk. Han viste til at det ofte vil være et misforhold mellom politikken og de dagsaktuelle sakene.

Martin Kolbergs presseansvarlig Eva Amble Larsen, som også er pressesjef i Arbeiderpartiet forteller at hun synes vekten mellom spørsmål om politikken og Aker-saken var bedre enn på pressefrokosten fredag.

Alle vil ha sin egen vinkel. Foto: Martin Huseby Jensen.

Alle vil ha sin egen vinkel. Foto: Martin Huseby Jensen.

– Da stilte de kun spørsmål om Aker. Det er ikke overraskende at det er stor interesse for saken, men i dag var det spørsmål om også andre saker, sa hun etter pressekonferansen var omme.

Informasjonssjef Sindre Fossum Beyer kunne fortelle at det økte trykket fra mediene synes på nettlinjene. Man begynte med linjer på 100mbps, men de kollapset allerede før landsmøtet begynte. Nå er de oppe i 800 og synes i skrivende stund å fungere flott.

Det er riktignok ikke bare mediene som benytter båndbredde. Partiets representanter oppdaterer fortløpende de lokal nettsidene, twitrer, blogger og hva det nå enn måtte være.

Stoltenberg ankommer pressekonferansen. Foto: Martin Huseby Jensen.

Stoltenberg ankommer pressekonferansen. Foto: Martin Huseby Jensen.

Media er et umettelig og bunnløst beist som hele tiden må fores. Dette gjelder radio, det gjelder nettet og det gjelder tv-kanaler som TV 2 Nyhetskanalen. Øyvind Brigg intervjuet kollega Stein Kåre Kristiansen og sjefredaktør Trine Eilertsen i Bergens Tidende før pressekonferansen til Stoltenberg. Dagsavisens politiske redaktør Arne Strand ante kanskje fred og ingen fare da han kom tuslende inn i lokalet, men den gang ei, for før han visste ordet av det stod også han å analyserte Stoltenbergs tale til landsmøtet. Like etter fikk Klassekampens politiske redaktør Anders Horn spørsmål om ikke han kunne gjøre det samme, slik at beistet fikk mer føde.

TV 2 er også det mediet som har flest representanter til stede under det fire dager lange landsmøte. I alt er rundt 3o journalister forhånds akkreditert, til sammenligning er det 20 fra NRK men de har til gjengjeld et eget rom på møtet hvor de sender radioinnslag og lignende fra. Spesielt er det kanskje heller at Dagsavisen har åtte medarbeidere akkreditert. Dagbladet og VG har på sin side sju medarbeidere der hver – og da er nettredaksjonene medregnet.

I skrivende stund (tidlig lørdag kveld) viser Sesams nyhetssøk at det i dag er publisert 44 artikler med ordet landsmøte i seg. Dagen før var tallet 160 artikler. Det er kanskje ikke så rart, vi snakker om det største regjeringspartiet, det største partiet på landsbasis og det i et valg år.

Derfor er det ikke så rart at mediene er så mannsterke, og ikke minst er alle de sentrale ap-politikerne samlet på et brett og da kan man plukke opp en kommentar her og en kommentar der.

Det blir spennende å følge mediedekningen de neste dagene for å se hvor enormt volumet blir. Også fagbladet Journalisten kommer med artikler fra landsmøtet om mediepolitikk. Følg med.

Harald Stanghelle (Aftenposten), Arne Strand (Dagsavisen), John Olav Egeland (Dagbladet), Eirik Mosveen (VG) og Marie Simonsen (Dagbladet) satt samlet under pressekonferansen. Foto: Martin Huseby Jensen.

Harald Stanghelle (Aftenposten), Arne Strand (Dagsavisen), John Olav Egeland (Dagbladet), Eirik Mosveen (VG) og Marie Simonsen (Dagbladet) satt samlet under pressekonferansen. Foto: Martin Huseby Jensen.

Å pokker

Å jobbe i den norske mediebransjen er for tiden ingen artig opplevelse, men jeg er glad jeg ikke er i den amerikanske.

Dow Jones MarketWatch skriver at NBC Universal har i første kvartal 45 prosent lavere fortjeneste i år enn ved samme tid i fjor.

Selskapet som består av blant annet tv-kanalene NBC, CNBC, SciFi og USA for å nevne noen, i tillegg til filmselskapet Universal sliter. Det hjelper sikkert for moderselskapet General Electric at det pågår en krig her og der. Men for mediedelen av industrikonsernet har det ikke bra.

Selskapet hadde i første kvartal et driftsoverskudd på rundt 2,6 milliarder kroner, noe som er veldig bra … hadde det ikke vært for at det ved samme tid i fjor var på nesten det dobbelte.

Ifølge økonomisjefen bidrar nedskrivninger og engangskostnader til at fallhøyden ble større enn det burde vært. Og ikke overraskende rammes selskapet av dårligere inngang i reklameåret som følge av at blant annet bilindustrien ikke kjøper reklame.

Selvfølgelig er mediemarkedet i USA atskillig større enn i det er her, men likevel …

Hvor går vi?

Medieindustrien blør. Bemanningen reduseres og kostnadene kuttes. Hva kommer dette til å gjøre med journalistikken? Og hvor ender vi opp?

Med vårsolen truende over hovedstaden i mai kom de første signalene om at bransjen måtte omstille seg til et tøffere marked over sommeren. Første ut med kutt var Nettavisen, og ettersom skolen tok til eskalerte også meldingene i bransjen. TV 2, Dagens Næringsliv, Aftenposten, regionsavisene, Aller, Hjemmet Mortensen, Schibsted, Edda Media , A-pressen … knapt noen norske medier har sluppet unna det Håkon Haugsbø betegnet som mediekrisen under åpningen av årets SKUP.

Så kan man spørre seg om hvorfor dette skjer nå. Det opplagte er jo finanskrisen, mediebransjen er konjunkturstyrt – så enkelt og så komplisert. Med færre stilling- og eiendomsannonser vil flere av mediene som Aftenposten og regionsavisene lide.

Det nest mest opplagte er at man i gode tider har bygget opp organisasjonene i de forskjellige mediebedriftene. Siden internettboblen sprakk i 2001 og markedet stabiliserte seg igjen rundt to år seinere har mediebedriftene styrket bemanningen sin, rett og slett fordi det handlet om å ha overtaket på motstanderen – og det får man som oftest ved å være størst. Selv om det ikke gjør at en blir best. I og med at det var gode økonomiske tider frem til sommerferien 2008, var også marginene forholdsvis gode. Derfor var det få eller ingen bedriftsstyrer som protesterte da internettredaksjonene ble styrket, mens papirredaksjonene ble holdt på samme nivå. Dermed ble også «krigskassa», som skal møte situasjoner som dette, mager. Dermed er vi hvor vi er i dag – to milliarder kroner er identifisert for å kuttes bort i norsk mediebransje.

«Det opplagte er jo finanskrisen, mediebransjen er konjunkturstyrt – så enkelt og så komplisert.»

Det kan være at dette er bra at kostnadene reduseres, selv om det føles uutholdelig. Rundt meg får venner og kolleger beskjed om at de må finne seg nye jobber, eller jobbe mindre. Det er lite tilfredsstillende å hver dag måtte skrive om hvor mange nye arbeidsplasser som ryker. Eller om den desperate situasjon enkelte medier er i – som igjen fører til irrasjonelle handlinger.

Situasjonen er langt fra ideell, men det er klart at vi som industri har et problem. I Norge er konkurransen rå i forhold til hvor lite markedet egentlig er. Det finnes rundt 300 avistitler på papir i Norge. På nett er det flere. Fem riksdekkende radiokanaler, ni riksdekkende fjernsynskanaler (i tillegg til nisjekanalene) og et vell av lokale radiokanaler. Dette er enormt antall tilbud (selv om mange er regionalt betinget i forhold til distribusjonsplattform. Dette er likevel i ferd med å forsvinne for de elektroniske mediene) for et land hvor det bor knappe fem millioner mennesker.

Så hvor går vi? Mange skjeler over mot USA hvor papiraviser reduserer utgivelsesfrekvensen sin eller opphører å eksistere helt. Noen blir også rene nettutgaver. Selvfølgelig kan det skje også her i Norge, men jeg tror likevel at terskelen for å avvikle en avistittel helt er veldig høy. Snarere tror jeg det er mulig at vi vil se redusert utgivelsesfrekvens blant papiravisene. Jeg har vandret innom tema i en tidligere blogg og gjengitt spekulasjoner om at Dagsavisen og Dagbladet er blant de heteste kandidatene for nettopp dette. Det samme gjelder for så vidt Vårt Land, Nationen og Klassekampen også.

«Det handler om at vi, som medarbeidere, ledere eller eiere i medieindustrien er nødt til å innse at vi aldri vil få de siste ti årene tilbake igjen. De er gode minner.»

– Jeg vil ikke være med på å si at kvaliteten ikke svekkes når vi kutter, for det tror jeg ikke noe på, sa VGs administrerende direktør Torry Pedersen under New Media Networks medlemsmøte i forrige uke. Ærlig, bra! Og pokker heller. Det hjalp ikke at flere av paneldeltagerne under debatten gjorde det klart at det verste ennå ikke er over.

Det er jo ingen tvil om at noe må ryke når det kuttes for en milliard her og en milliard der. Det sier jo seg selv. Men det er jo ikke sikkert at det trenger å gå på kvaliteten løs. Det handler om hva man ønsker å videre. Det handler om at vi, som medarbeidere, ledere eller eiere i medieindustrien er nødt til å innse at vi aldri vil få de siste ti årene tilbake igjen. De er gode minner. Mediekrisen til Haugsbø innbefatter ikke bare finanskrisen, men også endringer i medievaner og en sterkere konvergens i mediene. Internett er snart på et punkt hvor det omfavner samtlige andre mediekanaler og med tanke på hvilken utrolig plattform mobiltelefonen er i ferd med å bli er det ingen tvil om at noen må unngjelde.

Selv ser jeg på TV og hører på radio gjennom nettet. Det er også her jeg leser nyheter, bakgrunn og kommentarer på fritiden min. Ikke til forkleinelse for de øvrige tre tradisjonelle mediekanalene (avis, tv og radio) for det er mye bra de produserer som ikke kommer ut på nettet også, men det handler om medievaner. Er jeg ikke hjemme, så sjekker jeg nyheter og mail på telefonen min – og jeg har ennå ikke gått til anskaffelse av iPhone som er skapt for nettopp dette.

Jeg må få presisere at dette handler om min fritid. Jeg har tidligere skrevet om mine medievaner i en kommentarartikkel på Journalisten.no. Det jeg ikke var flink nok til  å tydeliggjøre da var at; joda, jeg leser en hel del papiraviser hver dag, og skummer over en del.

Det var en liten omvei. Vi trenger ikke å la kvaliteten på journalistikken bli svekket som følge av de massive nedskjæringene som nå pågår. Vi må bare omstille oss. Jeg kan sitere Gavin O’Reilly fra WAN til jeg blir grønn i trynet. Våren 2005 snakket alle om utsagnet om at den siste papiravisa ville gå gjennom avispressen i 2040. Dette var naturlig nok tema under Nordiske Mediedager i Bergen dette året. O’Reilly som blant annet eier britiske The Independent sa seg ikke overraskende uenig i påstanden, men han gjorde det samtidig klart at papiravisene må tenke annerledes enn de gjorde da.

«Vi trenger ikke å la kvaliteten på journalistikken bli svekket som følge av de massive nedskjæringene som nå pågår.»

Nesten fire år seinere er det ikke mye som tyder på at norske aviser har fulgt oppfordringen fra O’Reilly, vi har fått mer papir enn noensinne – samtidig som det er kommet til nye mediekanaler på nettet – som ABC Nyheter og E24.

Det er klart at de som skriver nyhetssaker fra finansbransjen på papir ikke kan konkurrere med sistnevnte om å være først. Snarere kan de gi bakgrunn og analyser på et helt annet nivå enn det nettet per i dag har evnet, men også her skjer det spennende ting.

Nettopp dette er poenget mitt, vi kommer til å bli færre som gjør journalistikk i Norge de neste par årene. Spørsmålet er hva de som leder redaksjonene vi jobber i kommer til å gjøre med det. For dersom vi klarer å spesialisere oss mer enn vi har gjort så langt. Klarer vi å være best på det vi gjør – så vil ikke kvaliteten bli svekket. Men dersom eierne mener at vi skal opprettholde et medietrykk i det omfanget (med den bredden) som vi de siste årene har stått for, vil produktet ligne på en utklipps(journalistikk)bok.

Utfordringen er bare hvordan nettopp dette skal gjøres. Jeg har noen tanker, men ingen løsninger.

Skuespiller degradert til bil

Val Kilmer er tilbake på skjermen, men denne gangen ser du han ikke. Kilmer som tidligere har spilt Batman er nå redusert til stemmen til KITT, bilen i nye Knight Rider.

TV-slaven.