Når Anti-Christ rir inn i byen

Rupert Murdoch, her med i The Simspons vil ha betaling for innholdet bedriftene hans produserer for nett.

Rupert Murdoch, her med i The Simspons vil ha betaling for innholdet bedriftene hans produserer for nett.

Rupert Murdoch har bidratt til mer enn en medierevolusjon tidligere, makter han å gjøre det igjen?

Først var han oppkomlingen som slo kjempene i hjemlandet, Australia. Så gikk han mot det etablerte England. Gjennom avisene først og så i strupen på selveste BBC. Knapt en konsesjonsperiode senere slapp han Fox løs i USA. Innimellom alt dette gjorde Murdoch det aviseierne drømte om, men ingen turde, han tok et oppgjør med typografer og grafikere som ble blodig i dobbelt forstand.

I kjølvannet av australskfødte Rupert Murdoch har medieindustrien opplevd dramatiske endringer, kanskje er det derfor han i sin tid ikke turde å være første engelske aviseier som la om en broadsheet til tabloidformatet. Men alt dette er historie. I ettertid har han blant annet sikret seg the Wall Street Journal, lansert noen nye tv-kanaler. Og så har han gått i krigen.

Nettbrukeren er det mannen denne gangen fokuserer inn skytset mot. Hans News Corporation har gått sammen med flere andre kjemper innen amerikansk medieindustri for å danne et konsortium som sammen skal kreve betaling for nettinnholdet sitt. Sammen er vi sterke, liksom. Det interessante er å følge debatten som har pågått rundt betaling på nett på begge sider av Atlanterhavet, og Ekvator for den saks skyld.

David Montgomery er blant dem som har avvist Murdochs ambisjoner om å ta mikrobetaling for sine nettsider. Det er klart at han er en naturlig kilde å snakke med om verdier man kan ta betalt for på nett, med de mange store nettstedene i Mecom, sammenlignet med News Corporations.

monty-pk-0607-c

Montgomery er ikke den eneste som har fnyst, humret og himlet med øynene når Murdochs ambisjoner kastes ut over ølet etter arbeidsdagens slutt på en fredag. Konsensus over den skummende drikken er at Murdoch aldri i verden får dette til, og at han er en dinosaur som har forvillet seg inn i en tidsepoke han ikke kjenner til. Det er ikke så sikkert at det siste er feil. Murdoch har selv sagt at han ikke skjønte hvorfor han skulle kjøpe MySpace, for ham var det angivelig lettere å forholde seg til Dow Jones-kjøpet, forteller hans biografi Michael Wolff.

Grunnen til at dette konsertiumet ikke virkelig har fått farten på seg, bortsett fra oppslag i media, er mangelen på et skikkelig betalingssystem. Det vil trolig Google stå for, med mindre antichrist Murdoch mener Google er en større antichrist og lanserer ett eget. Igjen, han har gjort dette før. Eventuelt kjøpt opp djevelbarnet.

Det som trolig får panikken til å spise på nervene deres er at Murdoch blir besatt dersom han har funnet hesten det er verdt å satse på. Her er en rekke prosjekter som da han startet dem eller kjøpte dem opp, ble ansett for å ikke fungere, og at han ville gå konkurs: The Sun, BSkyB, Wapping, Fox og StarTV. I tillegg har han vært villig til å holde på tapsprosjektene The Australian og The New York Post. Begge for å ha en politisk støtte, og første er hans fars drømmeprosjekt – en riksdekkende avis i Australia.

Ingen av dem har slått beina under ham, snarer tvert imot.

The Times ble solgt til underpris i kampen mot The Daily Telegraph i London, og vant opplag på det med enorme merkostnader. The New York Post gjorde det samme mot The Daily News. Lommeboken til Rupert ser ut til å være utømmelig dersom han har bestemt seg.

Dette er en mann som er villig til å ta noen skritt flere enn de fleste av oss for å få viljen sin. News Corporation, hvor Rupert Murdoch er eneveldig, er et ekstremt mangfoldig medieselskap som har inntektsstrømmer fra alle medieplattformer over hele verden. Svikter reklamefinansiert TV, har de premium pay og distribusjon. I England er nettet større enn noen andre medieplattformer målt i annonseomsetning. Sun, Times og Sky er alle redaksjonelle plattformer i hans lomme.

Det er en galskap i måten Rupert Murdoch driver butikken sin på, og han har vært på kanten av stupet tidligere. Spørsmålet er om neste generasjon griper inn og gir han råd som gjør at stridshesten ikke føles for bratt å bestige.

Denne lenken er til en artikkel i Murdochs The Wall Street Journal (som eieren sa han skulle åpne for gratis bruk da han kjøpte det), krever betaling dersom du ønsker å lese hele. Skal du printe ut denne artikkelen i The Independent, får du tilbud om å kjøpe utskrifter – og du får heller ikke lov til å skrive ut mer enn fem eksemplarer gratis.

Å få til betaling for innhold, også redaksjonelt, kan være mulig … bare ikke slik innholdet for de fleste nettaviser er per i dag. Til det er det for mange som klipper hverandre og later som om det er egne nyheter. Fokuset i norsk nettverden synes å være utvikling av ekstratjenester det er mulig å tjene penger på. Noen en hvilken som helst næring bør gjøre, dersom den ønsker å presentere sunn økonomi.

Det kan tenkes News Corp taper stort på sjefens ambisjoner.

Det kan tenkes News Corp taper stort på sjefens ambisjoner.

Nettopp dette kommer til å være Murdochs store fane, dersom han får troppene med seg. Generalen fra Australia vil hevde at all stønad til TV og papiraviser ødelegger markedet for nett, og at dette er eneste muligheten for nettavisene hans, og kollegenes (i mindre grad), vil overleve. Derfor må dette grepet til.

Ja, Murdochs nettsider vil miste brukere, men avhengig av betalingsformen og hvor høye summer han legger opp til. Kanskje blir det som et rentehopp eller to, vi stopper opp investeringene for en periode, men følger etter en stund etter markedet. Er han riktig heldig, så går noen konkurrenter over ende, dermed har Rupert Murdoch opptil flere grunner for å lansere nettbetaling.

Derfor; bli ikke overrasket om Rupert Murdoch igjen betegnes som antichrist på både kommentar- og artikkelplass i mediene det neste året. For ham er det trolig bare noen som klapper ham på skulderen.

Advertisements

Og vinneren er

Gjett hvem som er mest populære kilde for nyheter da … svaret er ganske opplagt.

Og det var pokker meg på høy tid. For i en ny amerikansk undersøkelse kommer det frem at den opplagte foretrukne kanalen for nyheter er: Internett. Hurra! Alle netthuene jubler.

Undersøkelsen, som ifølge ADWeek ble gjennomført i månedsskiftet mai-juni, spurte brukerne hvilket medie de foretrakk å få nyhetene sine fra, og hele 56 prosent valgte da internett. Nummer to ble tv, som 21 prosent mente var å foretrekke. Radio og avis kom likt med ti prosent hver.

OK. Dette kan bety to ting, vi som jobber på nettet har skjerpet oss og har fjernet det som gjorde at nettet en gang ble sett på som en «ubetydelig» journalistisk kanal (eller brukerne har senket forventningene). For det andre, og dette gjelder tv, så skal vi ikke glemme at vi snakker om det amerikanske markedet – hvor nyhetene på tv avbrytes hver sjuende eller tiende minutt (litt usikker her – info tas  i mot) for å la annonsørene slippe til med sitt budskap. På nettet avbrytes jo ikke nyhetene av reklame særlig ofte. Worst Case-scenario møter en pop-up-annonse på deg i det du åpner siden, but that’s it.

Og som om ikke det var nok at nettet er den foretrukne nyhetskilden blant amerikanerne, så mener det nettredaksjonene også er til å stole på. Ifølge undersøkelsen som er gjennomført av et selskap som heter Zogby, så mener 38 prosent av de spurte at internett er informasjonskilden de stoler mest på, 17 prosent mener tv, mens papiravisa får en sjokkerende 17 prosents oppslutning.

De samme spurte mener samtidig at papiravisenes egne nettsteder, som f.eks. NYT.com, er en veldig viktig nyhetskilde.
82 prosent av de spurte forventer at nettet vil bli en dominerende kilde for nyheter om fem år, 13 prosent mener tv vil holde på den posisjonen.

På en helt annen side av bordet sitter hele den globale medieindustrien og følger med på det som skjer i Iran, og hvordan? Alle korrespondentene er snart kastet ut, og informasjonen kommer fra vanlige iranere gjennom Facebook, YouTube og ikke minst Twitter.

Sistnevnte har sågar vært en viktig informasjonskilde for det amerikanske utenriksdepartementet – og det til tross for at man her også har tilgang til informasjon fra CIA.

Phui. Dette kommer sikkert til å virke flott inn på mediekrisen som det siste året har hamret løs på papirmediene…

Forresten; her kan dere lese mer om undersøkelsen.

What the hell do we need them for?

Valget mellom datamaskina og familien er lettere for noen å ta, og vinneren trenger ikke være den opplagte.

Det er USA som igjen er «ledende» på noe som har med teknologisk utvikling å gjøre. Denne gangen er det en omtalen av en undersøkelse om amerikanernes prioriteringer innen husets lunefulle vrede.

Sjekk denne artikkelen fra AP.

28 prosent av amerikanerne bruker angivelig mindre tid med familiemedlemmene sine, fremfor å besøke Twitter, MySpace, Facebook og så videre. Nesten hver tredje spurte … woaw. Nå er det sikkert høyere andel verdensborgere enn 28 prosent som kunne tenkt seg å heller surfet på nettet fremfor å omgås amerikanerne, men sin egen familie?

– Pappa, hjelp!
– Hold kjeft gutt, jeg snakker med min nye kompis på Facebook. Han er like gammal som deg, men mye kulere.

Jeg forstår jo problemstillingen. Familien er en fæl institusjon som ikke fører noe godt med seg av sosiale forestillinger. Selv om det enkelte ganger faktisk kan lede til svært så underholdende forestillinger fylt av tirader og arier (merk: dette fremkommer spesielt ofte i hjem med barn i tenårene).

Det er godt jeg hverken er på Facebook eller MySpace, og bruker begrenset med tid på Twitter, for da kan jeg sette meg på toget i morgen og nyte mors sommerretter – uten å få abstinenser siden jeg har brukt tiden min med familien og ikke med mine «venner» på nettet.

And now; The Net

Hadde det vært opptil journalistene, så hadde de fysisk flyttet inn på Twitter.

Vi blir neppe lei av å skrive om Twitter med det første.

Vi blir neppe lei av å skrive om Twitter med det første.

I mai for to år siden slo Dagbladet Facebook opp over forsiden og flere påfølgende sider. Her hadde avisens journalister nøstet opp hvem som var «venner» med hvem.

Det førte til at Nettavisen slo opp «Det hemmelige nettverket» Underskog … OMG. Kraftige saker fra journalistikken der!

(Jeg er forøvrig medlem av Underskog, men har ikke vært inne der på flere måneder. Sløvt).

Så, godt i gang med årets sommerferie snubler jeg over Time Magazines 15. juni-utgave hvor magasinet har Twitter over hele forsiden.  Artikkelen handler om hvordan Twitter vil forandre livene våre. En artikkel som blant annet forteller at det ikke er så latterlig å oppdatere om hva du hadde til frokost, for vi starter jo en telefonsamtale med å spørre hvordan personen i andre enden har det.

Time Magazine 15. june. Bladets tweets @time følges av nesten 700.000.

Time Magazine 15. june. Bladets tweets @time følges av nesten 700.000.

Tjoa, det er klart. For å sitere en venn: «Før sa vi hvor vi gikk, og så møttes vi der. Så kom mobilen som medførte rene folkeflyttingen fra sted til sted i Oslo sentrum. Hva pokker kommer Twitter til å gjøre med dette?»

Si det. Flere av de 300+ som jeg følger selv har foreslått en øl både her og der i Tigerstaden. Eller i Bergen og så videre. Det er kanskje lettere å invitere seg selv med på et glass eller tre når det skjer via Twitter. For da er det liksom kastet ut til hele verden – som et garn på søken etter fisk.

Dette er langt fra den eneste artikkelen Time har skrevet om fennomenet Twitter, og blir sikkert heller ikke den siste. Så langt har de skrevet om blant annet hvordan tjenesten kommer til å endre måten amerikanere driver forretning på, eller om hvordan å få seg jobb gjennom Twitter.

Noe også E24-kommentator Elin Ørjasæter er innom i sin kommentar «Funemployment«, hvor hun skriver om @nicecaps twitring gjennom arbeidsledigheten. Selv er @orjas aktiv på twitter.

Og forresten@ingeborgv fikk seg ny jobb gjennom Twitter. Det har DN skrevet en artikkel om

E24s hovedeier Aftenposten er ikke spesielt nyskapende når det gjelder sosiale medier, men avisen er på plass på Twitter for å tease saker som kommer på nettutgaven sin, slik min arbeidsplass Journalisten også er. Det samme er avisens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås, som på litt over en måned har twitret rundt 100 ganger.

I kommentaren «Den kvitrende klasse» i Aftenposten skriver Åmås at han twiler på at Twitter utvider den norske debatten, men heller mener at de som deltar mest aktivt allerede er i arenaen.

Det er nå så, jeg er ikke så sikker på om han har helt rett. Det er mange av de jeg følger som jeg ikke en gang vet hvem er. Aldri før har fått med meg navnet til … og så videre. Disse kommer med mye artig og interessant. Mer enn jeg klarer.

Og igjen er vi tilbake til Dagbladet i mai 2007 da de nøstet opp hvilke «kjendiser» som er venner med hvilke andre «kjendiser» på Facebook.

Selv må jeg nok innrømme at jeg har skrevet flere artikler både om Twitter, eller som er blitt initiert av en melding jeg har sett på tjenesten. Dette er mer en «popsak», mens denne handler mer om fag.

Men Åmås er inne på noe når han skriver at vinnerne er de som klarer å trekke fra mennesker man følger, ikke bare legger til. En bekjent kom med følgende melding for noen måneder siden, over Twitter selvfølgelig: Har fjernet 20 prosent av de jeg følger, og 80 prosent av støyen er borte. Herlig.

Selv forsøker jeg, men klarer ikke helt å finne hylla jeg skal legge twitringen min på. Fag, privat, samfunn … Samtidig må jeg si at jeg er imponert over hvor mange innlegg enkelte klarer å legge ut på Twitter i løpet av en dag. Selv om de er i full jobb. Det finnes redaktører (som samtidig som de kutter i bemanningen i avisen sin) kommer med flere titalls innlegg.

Pokker at jeg ikke fikk den redaktørjobben, for da hadde jeg ikke måtte skrive artikler – om blant annet Twitter.

@mhjensen

Og mens Twitter ikke klarer å tjene penger på Twitter, har Dell dratt inn tre millioner dollar på tjenesten. En av dem bare den siste måneden alene.

Internett bare i startgropa

Ting skjer på nettet, og trolig har vi bare sett begynnelsen.

– Selv om internett har endret livet til folk over hele verden dramatisk, vil vi ikke se det fulle potensialt før langt flere mennesker og informasjon kommer on-line, sier Tim Berners-Lee som er en av world wide webs grunnlegger til Yahoo Tech.

Å tvile på det han sier opplever jeg bare som bortkastet tid. Vi har sett det de siste årene. Spesielt gjennom nettsider som Facebook og Twitter, og vi har sett det gjennom økt trafikk på norske nettsteder. VGNett har snart like mange unike brukere som det bor folk i Norge. Det er en veldig økning fra bare fem år siden da samme nettsted hadde nesten to millioner færre unike brukere enn i dag.

Internetts makt bekymrer de tradisjonelle mediene. Det ser vi gjennom Twitter, hvor kjendisene forteller deg det de har lyst til, når de har lyst til det. For bransjebladet Variety er det et gryende problem,  skriver New York Observer.

Avisa, som en gang «eide» Hollywood, sliter med nettopp det faktum at kjendisene forteller om seg selv før avisa får gjort journalistikk på det. Og dermed kan et norsk nettsted være «først» til å fortelle hva for eksempel Ashton Kuchter har å fortelle.

Og som om ikke det var nok, så blogger en hel del av kjendisene også.

– Plutselig kom bloggene og nå deler de agendaen med oss. Der er det ingen tvil. Dagsorden, som vi før var alene om, deler vi nå, sier publiser Neil Stiles i Variety Group.

Akk, det fremskrittet, det fremskrittet.

Nå får forresten Facebook og MySpace konkurranse – igjen. Denne gangen er det internettkjempen Google som har lansert noe de kaller for Google Profiles. Ifølge USA Today skal profiles gjøre det lettere for folk som heter Hansen og Jensen å finne seg igjen i søk. Dette mener Google skal bidra i kampen mot Facebook.

Men alt er ikke bare fryd og gammen en. I nummer-to-selskapet Yahoo skal man møte kampen mot Google ved å kutte i bemanningen. Kraftig. Ifølge Yahoo Tech skal 700 stillinger kuttes etter at selskapet, som også har verdens mest trafikkerte nettsted, gikk på en solid smell i første kvartal.

Personlig kjenner jeg at jeg gleder meg til fremskrittet til Tim Berners-Lee er oppfylt, selv om det sikkert da er enda mer å strebe etter.

For å sette ting i perspektiv: For 15 år siden (1994) var det rundt 500 nettsteder. I dag er det 80 millioner.

God helg!

Hva skjer på twitter?

Det er nesten som Facebook-fokuset for to år siden om igjen. Hva er det med mediene og sosiale nettsteder? Har vi ikke et liv?

Også undertegnede er på Twitter, men langt fra en av de mer aktive.

Også undertegnede er på Twitter, men langt fra en av de mer aktive.

#blogg om sosiale medier er ikke akkurat kjernen i mitt interesseområde, men medienes fascinasjon for fennomenet Twitter (slik de hadde for Facebook for to år siden) er til gjengjeld midt i smørøyet. Og fascinasjonen er sterk. Ifølge Sesams nyhetssøk har norske medier hatt oppslag med ordet Twitter i over 100o ganger siden nyttår. Det er kanskje ikke voldsomt, men det er ganske så stort antall for en nisje veldig mange ennå ikke forstår.

Derfor er det enda mer spesielt at mainstream-mediet Dagbladet har nesten tre ganger så mange oppslag om Twitter enn bransje-/nisjenettstedet Digi.

#tillegg: Førsteamanuensis i medievitenskap Lars Nyre er frustrert over medienes fokus på twitter og Facebook. Kronikken kan leses her. (OBS! Undertegnede engasjerte Nyre som spaltist i NA24 Propaganda for en stund tilbake).

#media vet ikke helt hva vi skal med Twitter, men det hindrer oss ikke i å forsøke. Selv er jeg på Twitter, men jeg må innrømme at jeg ikke helt har funnet meg helt til rette. Jeg vet ikke hva som er for mye å formidle, eller for lite. Hvor mye jeg vil fortelle, eller utelate. Klassekampens redaktør Bjørgulv #Braanen har forsøkt seg. På to måneder er det kommet tre innlegg:

  1. Får paranoia av alle som forfølger meg på Twitter.

  2. Tror ikke det blir så mye fra meg her, gitt! Sorry to disappoint u all!

  3. Finner ut av hva twitter er

Han kan godt ha noia, den godeste redaktøren, men han er milesvis unna Ashton Kutcher som på torsdag passerte én million mennesker som følger det han har å meddele. #aplusk har tre dager seinere fått 200.000 nye brukere som følger han i livet sammen med Demi More #mrskutcher.

#Medieinteressen for twitter, utenlands og på steinrøysa vår, er kjempestor. Så pass at Oprah har invitert Twitter-sjef Evan Williams til studio. #Oprah er selvfølgelig på Twitter hun også. I skrivende stund har den kjente programlederen over 300.000 som følger tweetsene hennes. Til gjengjeld følger hun selv ti profiler, omtrent slik er det også med ekteparet Kutcher.

Så hva gjør dette med twitter-bruken. Undertegnede har rundt 200 som følger mine tweets, og jeg følger rundt 160 igjen. Majoriteten av disse er journalister eller medienerder som jeg, eventuelt er de nære venner.

#Ordene er begrenset på twitter. Så hva skal vi i så fall skrive om? En journalist skrev at han hadde forspist seg på sjokolade. Selv har jeg meddelt at jeg skulle møte satans gave til menneskeheten: Tredemølla. Og så blir det noe kommunikasjon mellom meg og det jeg følger.

@virrvarr har en flott oppfordring på sin blogg Revolusjonært roteloft. Her oppfordrer hun til det hun kaller for twitteratur og viser til twitterbrukere som skriver noveller på 140 tegn.

Kanskje noe som: «Skred ned gangen og møtte slangen. Blikk traff, men ingen innertier. Livet lever videre, mens skyene flyr over hodet mitt. Bø.» Nja, det var vel heller dårlig, men det gjør ikke forslaget mindre interessant og fengende. Spørsmålet er jo bare hvor bra alt sammen  blir. Tiltaket har uansett min støtte.

#Fire forskjellige twittrerererrererer …

*Det er overtwitreren som forteller om absolutt alt som skjer i hennes eller hans liv – helt ned til en brukken negl.
*Gjennomsnitter – som forteller om en artikkel eller litt av det som skjer i livet, men langt fra volumet som foran nevnte.
*Passiv – les: #Braanen
*Bedrifter – som min egen arbeidsplass, eller de fleste norske medier som forteller om når nye artikler er publisert på deres nettaviser.

Jeg vet ikke om jeg er en god twitrer, enkelte mener det … andre ikke. Hvilke erfaringer har dere med twitter? Fortell.

#Oppdatert: Idaaa har en god forklaring på hva twitter er/kan være. Verdt å sjekke.