Og vinneren er

Gjett hvem som er mest populære kilde for nyheter da … svaret er ganske opplagt.

Og det var pokker meg på høy tid. For i en ny amerikansk undersøkelse kommer det frem at den opplagte foretrukne kanalen for nyheter er: Internett. Hurra! Alle netthuene jubler.

Undersøkelsen, som ifølge ADWeek ble gjennomført i månedsskiftet mai-juni, spurte brukerne hvilket medie de foretrakk å få nyhetene sine fra, og hele 56 prosent valgte da internett. Nummer to ble tv, som 21 prosent mente var å foretrekke. Radio og avis kom likt med ti prosent hver.

OK. Dette kan bety to ting, vi som jobber på nettet har skjerpet oss og har fjernet det som gjorde at nettet en gang ble sett på som en «ubetydelig» journalistisk kanal (eller brukerne har senket forventningene). For det andre, og dette gjelder tv, så skal vi ikke glemme at vi snakker om det amerikanske markedet – hvor nyhetene på tv avbrytes hver sjuende eller tiende minutt (litt usikker her – info tas  i mot) for å la annonsørene slippe til med sitt budskap. På nettet avbrytes jo ikke nyhetene av reklame særlig ofte. Worst Case-scenario møter en pop-up-annonse på deg i det du åpner siden, but that’s it.

Og som om ikke det var nok at nettet er den foretrukne nyhetskilden blant amerikanerne, så mener det nettredaksjonene også er til å stole på. Ifølge undersøkelsen som er gjennomført av et selskap som heter Zogby, så mener 38 prosent av de spurte at internett er informasjonskilden de stoler mest på, 17 prosent mener tv, mens papiravisa får en sjokkerende 17 prosents oppslutning.

De samme spurte mener samtidig at papiravisenes egne nettsteder, som f.eks. NYT.com, er en veldig viktig nyhetskilde.
82 prosent av de spurte forventer at nettet vil bli en dominerende kilde for nyheter om fem år, 13 prosent mener tv vil holde på den posisjonen.

På en helt annen side av bordet sitter hele den globale medieindustrien og følger med på det som skjer i Iran, og hvordan? Alle korrespondentene er snart kastet ut, og informasjonen kommer fra vanlige iranere gjennom Facebook, YouTube og ikke minst Twitter.

Sistnevnte har sågar vært en viktig informasjonskilde for det amerikanske utenriksdepartementet – og det til tross for at man her også har tilgang til informasjon fra CIA.

Phui. Dette kommer sikkert til å virke flott inn på mediekrisen som det siste året har hamret løs på papirmediene…

Forresten; her kan dere lese mer om undersøkelsen.

Reklamer

Hvor går vi?

Medieindustrien blør. Bemanningen reduseres og kostnadene kuttes. Hva kommer dette til å gjøre med journalistikken? Og hvor ender vi opp?

Med vårsolen truende over hovedstaden i mai kom de første signalene om at bransjen måtte omstille seg til et tøffere marked over sommeren. Første ut med kutt var Nettavisen, og ettersom skolen tok til eskalerte også meldingene i bransjen. TV 2, Dagens Næringsliv, Aftenposten, regionsavisene, Aller, Hjemmet Mortensen, Schibsted, Edda Media , A-pressen … knapt noen norske medier har sluppet unna det Håkon Haugsbø betegnet som mediekrisen under åpningen av årets SKUP.

Så kan man spørre seg om hvorfor dette skjer nå. Det opplagte er jo finanskrisen, mediebransjen er konjunkturstyrt – så enkelt og så komplisert. Med færre stilling- og eiendomsannonser vil flere av mediene som Aftenposten og regionsavisene lide.

Det nest mest opplagte er at man i gode tider har bygget opp organisasjonene i de forskjellige mediebedriftene. Siden internettboblen sprakk i 2001 og markedet stabiliserte seg igjen rundt to år seinere har mediebedriftene styrket bemanningen sin, rett og slett fordi det handlet om å ha overtaket på motstanderen – og det får man som oftest ved å være størst. Selv om det ikke gjør at en blir best. I og med at det var gode økonomiske tider frem til sommerferien 2008, var også marginene forholdsvis gode. Derfor var det få eller ingen bedriftsstyrer som protesterte da internettredaksjonene ble styrket, mens papirredaksjonene ble holdt på samme nivå. Dermed ble også «krigskassa», som skal møte situasjoner som dette, mager. Dermed er vi hvor vi er i dag – to milliarder kroner er identifisert for å kuttes bort i norsk mediebransje.

«Det opplagte er jo finanskrisen, mediebransjen er konjunkturstyrt – så enkelt og så komplisert.»

Det kan være at dette er bra at kostnadene reduseres, selv om det føles uutholdelig. Rundt meg får venner og kolleger beskjed om at de må finne seg nye jobber, eller jobbe mindre. Det er lite tilfredsstillende å hver dag måtte skrive om hvor mange nye arbeidsplasser som ryker. Eller om den desperate situasjon enkelte medier er i – som igjen fører til irrasjonelle handlinger.

Situasjonen er langt fra ideell, men det er klart at vi som industri har et problem. I Norge er konkurransen rå i forhold til hvor lite markedet egentlig er. Det finnes rundt 300 avistitler på papir i Norge. På nett er det flere. Fem riksdekkende radiokanaler, ni riksdekkende fjernsynskanaler (i tillegg til nisjekanalene) og et vell av lokale radiokanaler. Dette er enormt antall tilbud (selv om mange er regionalt betinget i forhold til distribusjonsplattform. Dette er likevel i ferd med å forsvinne for de elektroniske mediene) for et land hvor det bor knappe fem millioner mennesker.

Så hvor går vi? Mange skjeler over mot USA hvor papiraviser reduserer utgivelsesfrekvensen sin eller opphører å eksistere helt. Noen blir også rene nettutgaver. Selvfølgelig kan det skje også her i Norge, men jeg tror likevel at terskelen for å avvikle en avistittel helt er veldig høy. Snarere tror jeg det er mulig at vi vil se redusert utgivelsesfrekvens blant papiravisene. Jeg har vandret innom tema i en tidligere blogg og gjengitt spekulasjoner om at Dagsavisen og Dagbladet er blant de heteste kandidatene for nettopp dette. Det samme gjelder for så vidt Vårt Land, Nationen og Klassekampen også.

«Det handler om at vi, som medarbeidere, ledere eller eiere i medieindustrien er nødt til å innse at vi aldri vil få de siste ti årene tilbake igjen. De er gode minner.»

– Jeg vil ikke være med på å si at kvaliteten ikke svekkes når vi kutter, for det tror jeg ikke noe på, sa VGs administrerende direktør Torry Pedersen under New Media Networks medlemsmøte i forrige uke. Ærlig, bra! Og pokker heller. Det hjalp ikke at flere av paneldeltagerne under debatten gjorde det klart at det verste ennå ikke er over.

Det er jo ingen tvil om at noe må ryke når det kuttes for en milliard her og en milliard der. Det sier jo seg selv. Men det er jo ikke sikkert at det trenger å gå på kvaliteten løs. Det handler om hva man ønsker å videre. Det handler om at vi, som medarbeidere, ledere eller eiere i medieindustrien er nødt til å innse at vi aldri vil få de siste ti årene tilbake igjen. De er gode minner. Mediekrisen til Haugsbø innbefatter ikke bare finanskrisen, men også endringer i medievaner og en sterkere konvergens i mediene. Internett er snart på et punkt hvor det omfavner samtlige andre mediekanaler og med tanke på hvilken utrolig plattform mobiltelefonen er i ferd med å bli er det ingen tvil om at noen må unngjelde.

Selv ser jeg på TV og hører på radio gjennom nettet. Det er også her jeg leser nyheter, bakgrunn og kommentarer på fritiden min. Ikke til forkleinelse for de øvrige tre tradisjonelle mediekanalene (avis, tv og radio) for det er mye bra de produserer som ikke kommer ut på nettet også, men det handler om medievaner. Er jeg ikke hjemme, så sjekker jeg nyheter og mail på telefonen min – og jeg har ennå ikke gått til anskaffelse av iPhone som er skapt for nettopp dette.

Jeg må få presisere at dette handler om min fritid. Jeg har tidligere skrevet om mine medievaner i en kommentarartikkel på Journalisten.no. Det jeg ikke var flink nok til  å tydeliggjøre da var at; joda, jeg leser en hel del papiraviser hver dag, og skummer over en del.

Det var en liten omvei. Vi trenger ikke å la kvaliteten på journalistikken bli svekket som følge av de massive nedskjæringene som nå pågår. Vi må bare omstille oss. Jeg kan sitere Gavin O’Reilly fra WAN til jeg blir grønn i trynet. Våren 2005 snakket alle om utsagnet om at den siste papiravisa ville gå gjennom avispressen i 2040. Dette var naturlig nok tema under Nordiske Mediedager i Bergen dette året. O’Reilly som blant annet eier britiske The Independent sa seg ikke overraskende uenig i påstanden, men han gjorde det samtidig klart at papiravisene må tenke annerledes enn de gjorde da.

«Vi trenger ikke å la kvaliteten på journalistikken bli svekket som følge av de massive nedskjæringene som nå pågår.»

Nesten fire år seinere er det ikke mye som tyder på at norske aviser har fulgt oppfordringen fra O’Reilly, vi har fått mer papir enn noensinne – samtidig som det er kommet til nye mediekanaler på nettet – som ABC Nyheter og E24.

Det er klart at de som skriver nyhetssaker fra finansbransjen på papir ikke kan konkurrere med sistnevnte om å være først. Snarere kan de gi bakgrunn og analyser på et helt annet nivå enn det nettet per i dag har evnet, men også her skjer det spennende ting.

Nettopp dette er poenget mitt, vi kommer til å bli færre som gjør journalistikk i Norge de neste par årene. Spørsmålet er hva de som leder redaksjonene vi jobber i kommer til å gjøre med det. For dersom vi klarer å spesialisere oss mer enn vi har gjort så langt. Klarer vi å være best på det vi gjør – så vil ikke kvaliteten bli svekket. Men dersom eierne mener at vi skal opprettholde et medietrykk i det omfanget (med den bredden) som vi de siste årene har stått for, vil produktet ligne på en utklipps(journalistikk)bok.

Utfordringen er bare hvordan nettopp dette skal gjøres. Jeg har noen tanker, men ingen løsninger.

Dakkar Håkon Moslet

Håkon Moslet likte ikke hvordan Dagbladet skrev om at Harald Are Lund mister sendetid på P3. Uff og uff, Håkon, kjenner du deg ikke igjen fra tiden du selv jobbet i den samme avisen?

Ja da, la oss si det først som sist: Dagbladet tok tittelen for langt da avisa slo fast at i tittelen at «P3 tar Harald Are Lund av lufta«. Han skal ikke helt av lufta, bare nesten.

– Harald fortsetter jo med sitt faste mandagsprogram her på P3, dessuten har han fått tilbud om en times sending i primetime på P2, skrev en frustrert musikksjef i kommentarfeltet til Dagbladet.

– Harald Are Lund tas på ingen måte av lufta som det gikk fram av Dagbladets artikkel.

Ok. Moslet sa aldri det som endte som en tittel, men han er mangeårig journalist i akkurat den samme avisen. Han har garantert stått ved desken når sidene legges og titlene spisses. Det kunne kanskje vært en idé å spurt om hva vinkelen er.

Og om tilbudet fra P2 og fremtiden i radiobransjen sier Harald Are Lund det enkelt:

– Vi får se hvor lenge jeg gidder å holde på, sier Harald Are Lund.

NRK gjør meg gammel

Martin Huseby Jensen.

Kringkastingssjefen er neppe i målgruppa til P3, men hvorfor skal det gå utover meg. Jeg er da altfor ung for P1 ... Foto: Martin Huseby Jensen.

P3 har for mange gamle lyttere og legger derfor om på sendeflatene for å fange opp de under tjue – eller så. Som en konsekvens mister veteranen Harald Are Lund mye av sendeflaten sin. Nå skal det bli mindre undergrunn og mer mainstream styrt av kanalens fantastiske musikksjef Håkon Moslet, forteller Dagbladet.

– Vi skal lage radio for aldersgruppa 15 til 30, og den yngste delen er en utfordring for alle radiokanaler, også for oss. Det har NRK fått påpakning for fra medietilsynet også, at vi underleverer til tenåringer, sier Moslet.

Nei, Håkon, dere har ikke fått påpakk fra Medietilsynet. Det tilsynet skriver i rapporten for 2007 er at NRK kan bli flinkere til å lage radioprogram for barn, men det var du vel selv med og bestemte at P3 ikke skulle sende lenger. Og så mener tilsynet at dere bryter forpliktelsene når det gjelder radio- og tv-program for barn og unge på samisk, ikke nødvendigvis noe for P3?

Det tilsynet påpeker i rapporten er at det er rom for å forbedre radiotilbudet for de mellom 12 og 14 år. Det er ikke påpakk. Det er ikke brudd på kravene til NRK som allmennkringkaster, men heller en formaning fra Fredrikstad om at dette kan dere bedre. Dette finner du i sammendraget i rapportens side 128 – dersom du lurte.

Ikke vet jeg, kanskje er dette musikksjefen som forsøker å lure den godeste Lund til å søke om «gavepensjon«. Han er i den rette alderen. Kanskje Moslet tror at alle kidsa bare vil høre på «ultrahippe» programledere på deres egen alder? Det kan være han har rett, men så skal vel ikke NRK heller selge reklameplass for å treffe disse. Så hvorfor så viktig?

Og du, Håkon? Hva med punktet like foran tilbudet til de yngre. Der hvor tilsynet påpeker at det også er rom for å øke norskandelen på P3? Var ikke det like viktig?