Når Anti-Christ rir inn i byen

Rupert Murdoch, her med i The Simspons vil ha betaling for innholdet bedriftene hans produserer for nett.

Rupert Murdoch, her med i The Simspons vil ha betaling for innholdet bedriftene hans produserer for nett.

Rupert Murdoch har bidratt til mer enn en medierevolusjon tidligere, makter han å gjøre det igjen?

Først var han oppkomlingen som slo kjempene i hjemlandet, Australia. Så gikk han mot det etablerte England. Gjennom avisene først og så i strupen på selveste BBC. Knapt en konsesjonsperiode senere slapp han Fox løs i USA. Innimellom alt dette gjorde Murdoch det aviseierne drømte om, men ingen turde, han tok et oppgjør med typografer og grafikere som ble blodig i dobbelt forstand.

I kjølvannet av australskfødte Rupert Murdoch har medieindustrien opplevd dramatiske endringer, kanskje er det derfor han i sin tid ikke turde å være første engelske aviseier som la om en broadsheet til tabloidformatet. Men alt dette er historie. I ettertid har han blant annet sikret seg the Wall Street Journal, lansert noen nye tv-kanaler. Og så har han gått i krigen.

Nettbrukeren er det mannen denne gangen fokuserer inn skytset mot. Hans News Corporation har gått sammen med flere andre kjemper innen amerikansk medieindustri for å danne et konsortium som sammen skal kreve betaling for nettinnholdet sitt. Sammen er vi sterke, liksom. Det interessante er å følge debatten som har pågått rundt betaling på nett på begge sider av Atlanterhavet, og Ekvator for den saks skyld.

David Montgomery er blant dem som har avvist Murdochs ambisjoner om å ta mikrobetaling for sine nettsider. Det er klart at han er en naturlig kilde å snakke med om verdier man kan ta betalt for på nett, med de mange store nettstedene i Mecom, sammenlignet med News Corporations.

monty-pk-0607-c

Montgomery er ikke den eneste som har fnyst, humret og himlet med øynene når Murdochs ambisjoner kastes ut over ølet etter arbeidsdagens slutt på en fredag. Konsensus over den skummende drikken er at Murdoch aldri i verden får dette til, og at han er en dinosaur som har forvillet seg inn i en tidsepoke han ikke kjenner til. Det er ikke så sikkert at det siste er feil. Murdoch har selv sagt at han ikke skjønte hvorfor han skulle kjøpe MySpace, for ham var det angivelig lettere å forholde seg til Dow Jones-kjøpet, forteller hans biografi Michael Wolff.

Grunnen til at dette konsertiumet ikke virkelig har fått farten på seg, bortsett fra oppslag i media, er mangelen på et skikkelig betalingssystem. Det vil trolig Google stå for, med mindre antichrist Murdoch mener Google er en større antichrist og lanserer ett eget. Igjen, han har gjort dette før. Eventuelt kjøpt opp djevelbarnet.

Det som trolig får panikken til å spise på nervene deres er at Murdoch blir besatt dersom han har funnet hesten det er verdt å satse på. Her er en rekke prosjekter som da han startet dem eller kjøpte dem opp, ble ansett for å ikke fungere, og at han ville gå konkurs: The Sun, BSkyB, Wapping, Fox og StarTV. I tillegg har han vært villig til å holde på tapsprosjektene The Australian og The New York Post. Begge for å ha en politisk støtte, og første er hans fars drømmeprosjekt – en riksdekkende avis i Australia.

Ingen av dem har slått beina under ham, snarer tvert imot.

The Times ble solgt til underpris i kampen mot The Daily Telegraph i London, og vant opplag på det med enorme merkostnader. The New York Post gjorde det samme mot The Daily News. Lommeboken til Rupert ser ut til å være utømmelig dersom han har bestemt seg.

Dette er en mann som er villig til å ta noen skritt flere enn de fleste av oss for å få viljen sin. News Corporation, hvor Rupert Murdoch er eneveldig, er et ekstremt mangfoldig medieselskap som har inntektsstrømmer fra alle medieplattformer over hele verden. Svikter reklamefinansiert TV, har de premium pay og distribusjon. I England er nettet større enn noen andre medieplattformer målt i annonseomsetning. Sun, Times og Sky er alle redaksjonelle plattformer i hans lomme.

Det er en galskap i måten Rupert Murdoch driver butikken sin på, og han har vært på kanten av stupet tidligere. Spørsmålet er om neste generasjon griper inn og gir han råd som gjør at stridshesten ikke føles for bratt å bestige.

Denne lenken er til en artikkel i Murdochs The Wall Street Journal (som eieren sa han skulle åpne for gratis bruk da han kjøpte det), krever betaling dersom du ønsker å lese hele. Skal du printe ut denne artikkelen i The Independent, får du tilbud om å kjøpe utskrifter – og du får heller ikke lov til å skrive ut mer enn fem eksemplarer gratis.

Å få til betaling for innhold, også redaksjonelt, kan være mulig … bare ikke slik innholdet for de fleste nettaviser er per i dag. Til det er det for mange som klipper hverandre og later som om det er egne nyheter. Fokuset i norsk nettverden synes å være utvikling av ekstratjenester det er mulig å tjene penger på. Noen en hvilken som helst næring bør gjøre, dersom den ønsker å presentere sunn økonomi.

Det kan tenkes News Corp taper stort på sjefens ambisjoner.

Det kan tenkes News Corp taper stort på sjefens ambisjoner.

Nettopp dette kommer til å være Murdochs store fane, dersom han får troppene med seg. Generalen fra Australia vil hevde at all stønad til TV og papiraviser ødelegger markedet for nett, og at dette er eneste muligheten for nettavisene hans, og kollegenes (i mindre grad), vil overleve. Derfor må dette grepet til.

Ja, Murdochs nettsider vil miste brukere, men avhengig av betalingsformen og hvor høye summer han legger opp til. Kanskje blir det som et rentehopp eller to, vi stopper opp investeringene for en periode, men følger etter en stund etter markedet. Er han riktig heldig, så går noen konkurrenter over ende, dermed har Rupert Murdoch opptil flere grunner for å lansere nettbetaling.

Derfor; bli ikke overrasket om Rupert Murdoch igjen betegnes som antichrist på både kommentar- og artikkelplass i mediene det neste året. For ham er det trolig bare noen som klapper ham på skulderen.

Advertisements

Og vinneren er

Gjett hvem som er mest populære kilde for nyheter da … svaret er ganske opplagt.

Og det var pokker meg på høy tid. For i en ny amerikansk undersøkelse kommer det frem at den opplagte foretrukne kanalen for nyheter er: Internett. Hurra! Alle netthuene jubler.

Undersøkelsen, som ifølge ADWeek ble gjennomført i månedsskiftet mai-juni, spurte brukerne hvilket medie de foretrakk å få nyhetene sine fra, og hele 56 prosent valgte da internett. Nummer to ble tv, som 21 prosent mente var å foretrekke. Radio og avis kom likt med ti prosent hver.

OK. Dette kan bety to ting, vi som jobber på nettet har skjerpet oss og har fjernet det som gjorde at nettet en gang ble sett på som en «ubetydelig» journalistisk kanal (eller brukerne har senket forventningene). For det andre, og dette gjelder tv, så skal vi ikke glemme at vi snakker om det amerikanske markedet – hvor nyhetene på tv avbrytes hver sjuende eller tiende minutt (litt usikker her – info tas  i mot) for å la annonsørene slippe til med sitt budskap. På nettet avbrytes jo ikke nyhetene av reklame særlig ofte. Worst Case-scenario møter en pop-up-annonse på deg i det du åpner siden, but that’s it.

Og som om ikke det var nok at nettet er den foretrukne nyhetskilden blant amerikanerne, så mener det nettredaksjonene også er til å stole på. Ifølge undersøkelsen som er gjennomført av et selskap som heter Zogby, så mener 38 prosent av de spurte at internett er informasjonskilden de stoler mest på, 17 prosent mener tv, mens papiravisa får en sjokkerende 17 prosents oppslutning.

De samme spurte mener samtidig at papiravisenes egne nettsteder, som f.eks. NYT.com, er en veldig viktig nyhetskilde.
82 prosent av de spurte forventer at nettet vil bli en dominerende kilde for nyheter om fem år, 13 prosent mener tv vil holde på den posisjonen.

På en helt annen side av bordet sitter hele den globale medieindustrien og følger med på det som skjer i Iran, og hvordan? Alle korrespondentene er snart kastet ut, og informasjonen kommer fra vanlige iranere gjennom Facebook, YouTube og ikke minst Twitter.

Sistnevnte har sågar vært en viktig informasjonskilde for det amerikanske utenriksdepartementet – og det til tross for at man her også har tilgang til informasjon fra CIA.

Phui. Dette kommer sikkert til å virke flott inn på mediekrisen som det siste året har hamret løs på papirmediene…

Forresten; her kan dere lese mer om undersøkelsen.

Så, hva skjer egentlig i Mecom?

wmec3

Hvor lenge er egentlig bankene villige til å vente på at Montgomery et. al. skal få ryddet opp i den skakkjørte økonomien?

Det begynte i desember i fjor og ble gjentatt sist i mars: Mecom fikk nok en utsettelse fra sine långivere til å få orden på økonomien før gjeldsgraden skal måles opp mot inntektsstrømmen. Det gjeldstyngede medieselskapet solgte seg ut av sin tyske virksomhet og deler av Edda Media for å få kapital til å redusere gjelda. Dette synes ikke å ha løst problemene tilstrekkelig. Det kan fortsatt være slik at Mecom må selge unna enda mer av virksomheten sin, men det blir neppe i Norge.

Edda Media tjener bra med penger, finanskrise til tross. Sammen med den nederlandske virksomheten er det for en seddelpresse å regne, spesielt om man sammenligner med den danske virksomheten Berlingske Media.  Sistnevnte er det neppe særlig med penger å hente ut ved å selge nå da markedet er på bunnen, og siden det går bra i både Norge og i Nederland vil Mecom trolig fortsette å holde på disse operasjonene. Igjen står Polen. Her kan det komme til å skje noe, men igjen er det uvisst hva som skjer.

- Dette kommer til å gå bra, sa Monty den gang. Hva nå? Foto: Martin Huseby Jensen.

- Dette kommer til å gå bra, sa Monty den gang. Hva nå? Foto: Martin Huseby Jensen.

Situasjonen i selskapet har fått nære medarbeidere til å hoppe av skuta i protest mot grunnlegger og administrerende direktør David Montgomery. Børskursen har falt så langt ned på London-børsen at selskapet er en mygg sammenlignet med det Mecom var ved notering.

I løpet av de snart tre årene som er gått siden Mecom kjøpte Orkla Media har to av toppsjefene forlatt mediekonsernets norske arm. Mecom Europe som skulle sørge for at virksomheten som kom med transaksjonen skulle styres fra Norge er historie. 12 avistitler er solgt til konkurrenten Polaris Media, og i snart ett år har vi hørt prediker om at Edda Media blir solgt til A-pressen.

Giske og Monty møtes for første gang sensommeren 2006. Foto: Martin Huseby Jensen.

Giske og Monty møtes for første gang sensommeren 2006. Foto: Martin Huseby Jensen.

Dette er ikke akkurat momenter som skaper ro i rekkene. Snarere tvert imot. Mange av de ansatte som ble solgt til Polaris pustet lettet ut over å ha kommet seg bort fra Mecoms uuttømmelige pengesug. Det var vel kanskje ikke akkurat slik kulturminister Trond Giske håpet det skulle bli da han en sensommerdag møtte Montgomery på sitt kontor. Men det var kanskje nettopp dette han fryktet.

For å si det med en gang, jeg tviler på at Mecom blir delt opp og solgt i småbiter. Låntagerne, som er et syndikat på sju banker ledet av DnB Nor, vil neppe ta sjansen på å selge mediekonsernet på denne måten. Det kan tenkes at de vurderer situasjonen slik at det er best for verdiutviklingen at de forskjellige selskapene er samlet innunder Mecom. Omtrent slik bankene gjorde da Rupert Murdochs News Corporation var på konkursens rand på begynnelsen 1990-tallet.

Uansett er det på tide at Mecom finner løsningen, for tenk om Monty hadde lyktes med sine forsøk på å kjøpe både tyske og franske aviser for snart to år siden. Det ville trolig gått skikkelig på dunken, og det til tross for at medieselskapet har kvittet seg med store aksjeposter i Bergens Tidende og Adresseavisen.

Bra jobba, Stein Erik! Du har bidratt til en trygg fremtid i tidligere Orkla Media. Foto: Martin Huseby Jensen.

Bra jobba, Stein Erik! Du har bidratt til en trygg fremtid i tidligere Orkla Media. Foto: Martin Huseby Jensen.

Det er helt tydelig at Stein Erik Hagen lot hensynet til de ansatte i mediekonsernet gå foran det å få solgt en virksomhet han ikke er interessert i. Pengene kan neppe ha betydd særlig … Yeah, right.

Monty, vi venter.

Kuttismen

Mediebransjen kutter så det synger etter. I forrige uke ble to aviser eid av A-pressen i Østfold lagt ned. Denne uken kan det være at en av Edda Medias aviser i samme fylke opphører å eksistere.

Samtidig blir det kjent at søketjenesten Sesam opphører i Norge. Det innebærer at 100 mennesker mister arbeidsplassene sine.

TV 2-sjef Alf Hildrum tenker på fremtiden. Foto: Martin Huseby Jensen

TV 2-sjef Alf Hildrum tenker på fremtiden. Foto: Martin Huseby Jensen

Sist ut er TV 2 som var gjennom massive kutt i fjor. Da kuttet de 150 millioner kroner. Senere har de lagt på 35 millioner i nye tiltak, hvorav 10 ble kjent på mandag.

TV 2-sjef Alf Hildrum sier at de tenker langsiktig … Jasså, jeg trodde de 150 millionene var det jeg. Kanskje de ikke var langsiktige nok.

Tallene på antall mennesker i mediebransjen som har mistet arbeidsplassene sine er nå på god vei mot 2000. Og selv om en skulle tro at det verste nå er tatt, er det lite som tyder på at det er virkeligheten. Mediamonster lover å følge med.

Så skjedde det

Akkurat det mange gikk og ventet på. De første avisene ble ofret som følge av finanskrisen og dårlig inntjening. A-pressen har valgt å legge ned Moss Dagblad (98 år gammel) og Halden Dagblad.

Det ventes at flere aviser kan møte samme sjebne etter hvert. På listen står flere aviser som har slitt med å tjene penger. Undertegnede krysser fingrene for at det ikke skjer, men tør ikke sette penger på det.

Sjekk Insignificances på norsk og Kristine Løwes blogger om nedleggelsene.

Hvor går vi?

Medieindustrien blør. Bemanningen reduseres og kostnadene kuttes. Hva kommer dette til å gjøre med journalistikken? Og hvor ender vi opp?

Med vårsolen truende over hovedstaden i mai kom de første signalene om at bransjen måtte omstille seg til et tøffere marked over sommeren. Første ut med kutt var Nettavisen, og ettersom skolen tok til eskalerte også meldingene i bransjen. TV 2, Dagens Næringsliv, Aftenposten, regionsavisene, Aller, Hjemmet Mortensen, Schibsted, Edda Media , A-pressen … knapt noen norske medier har sluppet unna det Håkon Haugsbø betegnet som mediekrisen under åpningen av årets SKUP.

Så kan man spørre seg om hvorfor dette skjer nå. Det opplagte er jo finanskrisen, mediebransjen er konjunkturstyrt – så enkelt og så komplisert. Med færre stilling- og eiendomsannonser vil flere av mediene som Aftenposten og regionsavisene lide.

Det nest mest opplagte er at man i gode tider har bygget opp organisasjonene i de forskjellige mediebedriftene. Siden internettboblen sprakk i 2001 og markedet stabiliserte seg igjen rundt to år seinere har mediebedriftene styrket bemanningen sin, rett og slett fordi det handlet om å ha overtaket på motstanderen – og det får man som oftest ved å være størst. Selv om det ikke gjør at en blir best. I og med at det var gode økonomiske tider frem til sommerferien 2008, var også marginene forholdsvis gode. Derfor var det få eller ingen bedriftsstyrer som protesterte da internettredaksjonene ble styrket, mens papirredaksjonene ble holdt på samme nivå. Dermed ble også «krigskassa», som skal møte situasjoner som dette, mager. Dermed er vi hvor vi er i dag – to milliarder kroner er identifisert for å kuttes bort i norsk mediebransje.

«Det opplagte er jo finanskrisen, mediebransjen er konjunkturstyrt – så enkelt og så komplisert.»

Det kan være at dette er bra at kostnadene reduseres, selv om det føles uutholdelig. Rundt meg får venner og kolleger beskjed om at de må finne seg nye jobber, eller jobbe mindre. Det er lite tilfredsstillende å hver dag måtte skrive om hvor mange nye arbeidsplasser som ryker. Eller om den desperate situasjon enkelte medier er i – som igjen fører til irrasjonelle handlinger.

Situasjonen er langt fra ideell, men det er klart at vi som industri har et problem. I Norge er konkurransen rå i forhold til hvor lite markedet egentlig er. Det finnes rundt 300 avistitler på papir i Norge. På nett er det flere. Fem riksdekkende radiokanaler, ni riksdekkende fjernsynskanaler (i tillegg til nisjekanalene) og et vell av lokale radiokanaler. Dette er enormt antall tilbud (selv om mange er regionalt betinget i forhold til distribusjonsplattform. Dette er likevel i ferd med å forsvinne for de elektroniske mediene) for et land hvor det bor knappe fem millioner mennesker.

Så hvor går vi? Mange skjeler over mot USA hvor papiraviser reduserer utgivelsesfrekvensen sin eller opphører å eksistere helt. Noen blir også rene nettutgaver. Selvfølgelig kan det skje også her i Norge, men jeg tror likevel at terskelen for å avvikle en avistittel helt er veldig høy. Snarere tror jeg det er mulig at vi vil se redusert utgivelsesfrekvens blant papiravisene. Jeg har vandret innom tema i en tidligere blogg og gjengitt spekulasjoner om at Dagsavisen og Dagbladet er blant de heteste kandidatene for nettopp dette. Det samme gjelder for så vidt Vårt Land, Nationen og Klassekampen også.

«Det handler om at vi, som medarbeidere, ledere eller eiere i medieindustrien er nødt til å innse at vi aldri vil få de siste ti årene tilbake igjen. De er gode minner.»

– Jeg vil ikke være med på å si at kvaliteten ikke svekkes når vi kutter, for det tror jeg ikke noe på, sa VGs administrerende direktør Torry Pedersen under New Media Networks medlemsmøte i forrige uke. Ærlig, bra! Og pokker heller. Det hjalp ikke at flere av paneldeltagerne under debatten gjorde det klart at det verste ennå ikke er over.

Det er jo ingen tvil om at noe må ryke når det kuttes for en milliard her og en milliard der. Det sier jo seg selv. Men det er jo ikke sikkert at det trenger å gå på kvaliteten løs. Det handler om hva man ønsker å videre. Det handler om at vi, som medarbeidere, ledere eller eiere i medieindustrien er nødt til å innse at vi aldri vil få de siste ti årene tilbake igjen. De er gode minner. Mediekrisen til Haugsbø innbefatter ikke bare finanskrisen, men også endringer i medievaner og en sterkere konvergens i mediene. Internett er snart på et punkt hvor det omfavner samtlige andre mediekanaler og med tanke på hvilken utrolig plattform mobiltelefonen er i ferd med å bli er det ingen tvil om at noen må unngjelde.

Selv ser jeg på TV og hører på radio gjennom nettet. Det er også her jeg leser nyheter, bakgrunn og kommentarer på fritiden min. Ikke til forkleinelse for de øvrige tre tradisjonelle mediekanalene (avis, tv og radio) for det er mye bra de produserer som ikke kommer ut på nettet også, men det handler om medievaner. Er jeg ikke hjemme, så sjekker jeg nyheter og mail på telefonen min – og jeg har ennå ikke gått til anskaffelse av iPhone som er skapt for nettopp dette.

Jeg må få presisere at dette handler om min fritid. Jeg har tidligere skrevet om mine medievaner i en kommentarartikkel på Journalisten.no. Det jeg ikke var flink nok til  å tydeliggjøre da var at; joda, jeg leser en hel del papiraviser hver dag, og skummer over en del.

Det var en liten omvei. Vi trenger ikke å la kvaliteten på journalistikken bli svekket som følge av de massive nedskjæringene som nå pågår. Vi må bare omstille oss. Jeg kan sitere Gavin O’Reilly fra WAN til jeg blir grønn i trynet. Våren 2005 snakket alle om utsagnet om at den siste papiravisa ville gå gjennom avispressen i 2040. Dette var naturlig nok tema under Nordiske Mediedager i Bergen dette året. O’Reilly som blant annet eier britiske The Independent sa seg ikke overraskende uenig i påstanden, men han gjorde det samtidig klart at papiravisene må tenke annerledes enn de gjorde da.

«Vi trenger ikke å la kvaliteten på journalistikken bli svekket som følge av de massive nedskjæringene som nå pågår.»

Nesten fire år seinere er det ikke mye som tyder på at norske aviser har fulgt oppfordringen fra O’Reilly, vi har fått mer papir enn noensinne – samtidig som det er kommet til nye mediekanaler på nettet – som ABC Nyheter og E24.

Det er klart at de som skriver nyhetssaker fra finansbransjen på papir ikke kan konkurrere med sistnevnte om å være først. Snarere kan de gi bakgrunn og analyser på et helt annet nivå enn det nettet per i dag har evnet, men også her skjer det spennende ting.

Nettopp dette er poenget mitt, vi kommer til å bli færre som gjør journalistikk i Norge de neste par årene. Spørsmålet er hva de som leder redaksjonene vi jobber i kommer til å gjøre med det. For dersom vi klarer å spesialisere oss mer enn vi har gjort så langt. Klarer vi å være best på det vi gjør – så vil ikke kvaliteten bli svekket. Men dersom eierne mener at vi skal opprettholde et medietrykk i det omfanget (med den bredden) som vi de siste årene har stått for, vil produktet ligne på en utklipps(journalistikk)bok.

Utfordringen er bare hvordan nettopp dette skal gjøres. Jeg har noen tanker, men ingen løsninger.

En medierevolusjon

At Hearst velger å legge ned sin avis i Seattle er et utrolig å ta. Spesielt fordi det rammer så stor del av bemanningen. Bare 20 av 165 ansatte får beholde jobbene sine i Seattle Post-Intelligencer når den blir en ren nettavis.

spi

Nyheten har sikkert fått gamlefar William Randolph Hearst til å spinne i graven.

At en papiravis legges ned er ikke direkte nytt. Rocky Mountain News ble stengt for litt siden. Christian Science Monitor kunngjorde for en stund tilbake at de vil også være en nærmest ren nettavis.

I Norge har papiravisene så langt fått leve videre, selv om det synes å spøke for A-pressens Halden Dagblad og Eddas SarpsborgsAvisa. I tillegg har Aftenpostens Aftenutgave redusert antall utgivelser fra fem til tre ganger i uken. Spørsmålet er nå hva som vil skje videre. Her på fjellet er det kuttet kostnader for flere milliarder kroner. Finanskrisen har fått bransjen til å skjelve, og vi vet rett og slett ikke hvor og når dette vil ende.

Det kan være at vi ser at også andre aviser vil redusere antall utgivelser for å kutte kostnadene og få en sunnere økonomi. I bransjen spekuleres det rundt flere titler, som Dagbladet og Dagsavisen. Flere blogger om fremtiden til Dagbladet, deriblant Bård Vegar Solhjell, Paul Chaffey og min sjef Helge Øgrim. Sistnevnte gjør seg noen interessante betraktninger rundt nye Dagbladet som lanseres 1. april.

Selv tror jeg det er avhengig av hvor lenge konjukturene peker nedover, men det er nødvendigvis ikke urealistisk – om enn ikke med de to nevnte avisene.

Tilbake i USA kutter også den anerkjente avisen The Washington Post sin økonomiseksjon seks dager i uka og flytter stoffet til den ordinære nyhetsseksjonen. I håp om å spare penger.

Redaktør i Editor & Publisher Mark Fitzgerald spekulerer i denne artikkelen rundt hvordan de amerikanske avisene har havnet i situasjonen de er i nå. Han mener at det er ikke internett som har sørget for at de har havnet der. Han går lenger tilbake, helt til 60- og 70-tallet da ettermiddagsavisene foldet en etter en og skapte avismonopoler i mange amerikanske byer. Dette førte til høye marginer og store utbytter, som igjen førte til konsolideringer som var basert på høy gjeld. Ikke så ulikt Mecom fremmarsj i det europeiske avismarkedet de siste tre årene.

De mest optimistiske stemmene der ute tror at konjukturene i Norge kanskje snur til høsten, men hva om den varer lenger enn som så? Hvilke konsekvenser vil det ha for den norske avisfloraen og ikke minst for journalistikken? Det kan være at vi i et land med mindre enn fem millioner innbyggere har for mange aviser, men vi er glade i dem. Vi hater å elske dem … og motsatt. Spørsmålet er om vi vil bli «fattigere» dersom det forsvinner noen avistitler. Og ikke minst om de gjør som i Seattle, dropper papirutgaven til fordel for nettutgaven.

I Danmark går kvalitetsavisen Politiken motsatt vei. De utvider søndagsutgaven sin til over 100 broadsheet-sider. Alene blir den nesten like tykk som Dagens Næringsliv og VG er til sammen på en lørdag. Det er vågalt.

Personlig er jeg ganske sikker på at vi vil se strukturendringer i bransjen, og jeg kan bare håpe at det ikke vil kompromisse for heftig med journalistikken som skal begås. Det er opplagt at de 20 menneskene som sitter igjen i Seattle ikke kan lage på langt nær det innholdet som 165 gjorde før, selv om det er mange av dem som mister jobbene sine som ikke er innholdsprodusenter.