Øglene kommer og spiser deg

We are at peace … always. For en herlig start på et spennende gjensyn.

Øglene er tilbake, og premieren gir lyst til å få med meg de neste fire episodene. Som trolig kommer på TV 2. Fire episoder med en re-make av en serie som skremte vettet av minst en tolvåring da originalen gikk.

Å lage nye versjoner av gamle serier har ikke fungert spesielt bra i USA. Bionic Woman og Knight Rider fikk ikke mange episoder på skjermen før de ble strøket fra sendeskjemaet.

TV-serien V står brent fast på netthinnen min. Jeg tror det er den og Rød snø som har klart å overleve en overveldende mengde TV-serier. De kalde hvite romskipene, røde uniformer i kontrast. Og så de grønne øglene som spiste rotter. Det hele så ut som fremtiden. Som år 2010 … sett med 12 år gamle øyne i 1986.

Å påstå at den nye serien er fantastisk, blir direkte feil. Til det har har Disney hatt en for stor finger med i spillet. Jo, jøss, det er slemme øgler her også (gjett om de dreper mennesker).  Det er bare at serien føles litt glossy. Kanskje er det nostalgien som tar over, kanskje er det hukommelsen eller alderen som spiller inn, men V gir ikke samme grepet nå som da.

Castingen er god, og for Sci-fi fans velkjente skikkelser i flere av hovedrollene. Både Lost og Firefly er representert. Rollefigurene de spiller er interessante, med en og annen spennende tvist.

Effektene på piloten er verdig en Hollywood-film. Romskipene er fantastiske og detaljerte, både på innsiden og utsiden.

Håpet er at dette kan bli en serie (først med fire episoder før jul, så ni nye i mars) som man kan bli litt skremt av, og samtidig drømme litt om fremtiden. Med 35 år gamle øyne i 2009.

Lokalpressens våte drøm

Da jeg så dette tok nerden over.

Dette må jo være Montys våte drøm; innbyggerne i Vestfold abonnerer på samtlige tre lokalavisene til Edda Media. Herlig. Selv kommer jeg fra Horten, og «vokste opp» i Gjengangeren i Horten. På dette tidspunktet (omtrent i juratiden) var Tønsbergs Blad interessant for hortensere i og med at avisen hadde et eget lokalkontor i byen. Det har de ikke hatt på noen år.

Men for en hortenser, uten bindinger til Sandefjord, er Sandefjords Blad omtrent like uinteressant å lese som en avis på et språk du ikke kan.

Derfor humret jeg litt da jeg så annonsen på Gjengangeren.no og så på tb.no. Dermed måtte jeg se om også Sandefjord hadde samme familien med deres avis. Hverken Varden eller Drammens Tidende (også Edda) har brukt disse «statistene» til å kose seg med sine aviser rundt frokostbordet. Takk og lov.

Ja da, dette er enormt nerdete av meg. Jeg ser den, men det er litt rart at et par skal holde aviser som på det meste har nesten fem mils avstand mellom utgiverstedene.

Når det er sagt, ville jeg tro at dette er David Montgomerys ønskedrøm – få tre for to, liksom.

Tillegg: Fra jeg var fjorten til 23 år gammel arbeidet jeg for Gjengangeren. Jeg var en svipptur innom Tønsbergs Blad gjennom praksis og sommervikariat, og har sittet som nyhetsleder i TVVestfold i to år (som på det tidspunktet var eid av Tønsbergs Blad). Jeg har også så vidt frilanset litt for Sandefjords Blad.

Si meg, hva betyr adieu?

Det blir spennende å se hvor lenge Murdoch klarer å leve uten Google.

Murdoch gir seg ikke. Kampen hans mot gratis innhold på internett fremstår mer og mer som kjempen fra eventyrene som bruker sine siste krefter til å sparke fra seg, før landsbyboerne legger han død.

Det begynte med løfter om å ta betaling for nettinnholdet i løpet av ett år. Det var i vår. Så utsatte en av verdens mektigste mennesker det med noen år. Og så dro han hjem, til Australia. Som TechCrunch påpeker, løsner Rupert Murdoch på slipset når han er i sitt opprinnelige hjemland. Og ofte kommer han med utspill til The Australian, og noen ganger The Daily Telegraph (begge er hans aviser). Han har funnet en annen inngang til betalt innhold. Murdoch skal kutte alle bånd til Google, og stenge søkemotoren ute fra sine utallige nettsteder.

For en som har bygd seg opp fra en liten avis, til å bli en av verdens største avisutgivere må internett fremstå som skremmende. Først og fremst fordi Murdoch ikke klarer å se en skikkelig kontantstrøm fra nettet som kan ta over for papiravisene den dagen de dør. For patriarken Murdoch er det viktig at barna hans har en trygg fremtid gjennom eierposten i News Corporation. For forretningsmannen betyr det et mareritt, for han opplever samtidig at både avis- og tv-divisjonene mister annonseinntekter.

Aller vanskeligst for Murdoch er at det er vanskelig å presse politikerne til en løsning. Dette er et spill han kan. Noe han har gjort med stor suksess tidligere, og gjerne gjør igjen. Men med en så globalt orientert plattform blir dette vanskelig.

Årsaken til at Google er Murdochs skyteskive kan oppsummeres med at de er «»erkerivalene», vellykket og som Murdoch kaller alle som drar nytte av innhold fra hans selskap; «parasitter». Det kan også hende at noe har fortalt ham at majoriteten av besøkende til The Wall Street Journals nettsted gjennom Google slipper forbi betalingssperren.

TechChrunch spør seg om nettopp dette nettstedet har råd til å tape 25 prosent av trafikken sin. For det er fra Google hver fjerde besøkende kommer fra nettopp Google. Hmm, det virker ikke som om den godeste Rupert er helt klar i toppen. Eller er det nettopp det han er? Da han for snart 30 år siden etablerte seg i det europeiske TV-markedet med Sky Channel, mente de fleste det samme om ham da. I dag er det ingen som kritiserer ham for å ha investert i en kanal som har endt opp som giganten BSkyB.

News Corporation er kanskje verdens mest mangfoldige medieselskap sett i forhold til inntektsstrømmer. De eier aviser, nettselskap, filmstudioer, spillselskap, satellitt-TV og så videre. Det betyr at selskapet kan holde det gående en stund, selv om papiravisene på sikt ikke vil kunne subsidiere eventuelle tap på nettet, eller for den saks skyld i andre kanaler. Dermed er det betryggende at kjempen sparker i retning av mulige inntektsdrivere som Google. Spesielt for aksjonærene. Kanskje er det på tide å varsle avgang som News-sjef etter åttiårsdagen i mars neste år?

For å si det med Jahn Teigens ord:

Si meg, hva betyr Adieu?
Er det bare trist, noe som sårer deg?
Tro meg, vi skal ta Adieu.
Ikke sånn som sist, da jeg gikk fra deg.
Jeg vil alltid huske deg, som en venn.
Om vi aldri mer ses igjen!

P.S. Det var sikkert ikke artig for Murdoch at Forbes Magazine slo fast at Google-gutta nå er mektigere enn han. Da hjelper det lite at Hillary Clinton, eller paven, kommer lenger ned på lista.

Glemte du å stille spørsmålet?

Eller, kanskje var det de rette spørsmålene du glemte. Det er ikke alltid forskerne har alle fakta på bordet.

I løpet av juni skal doktorand Yngvar Kjus disputere sin avhandling ”Event media. Television production crossing media boundaries”. Ifølge Forskning.no mener Kjus at Nettavisen lanserte Side2 for å holde på publikummet til TV 2.

– Det gjelder å holde publikum innenfor ens egne kanaler. For eksempel hadde VG-nett lenge større trafikk enn TV 2 selv på sin Idol-omtale. For å holde på publikum etablerte den TV 2-eide Nettavisen derfor det nettbaserte underholdningsmagasinet Side 2, forteller Kjus til Forskning.no.

Det mener Ole Valaker er merkelig og uetterrettelig. Valaker fungerte som redaksjonssjef i Side2 det første året seksjonen eksisterte.

– Nettavisen etablerte selvsagt Side2 for å øke kvinneandelen blant leserne. Det er ganske godt kjent, sier Ole Valaker til Mediamonster.

OK. Det er kanskje pirkete av meg, men hadde jeg presentert noe slikt i mitt arbeid, vel, så ville jeg nok fått tyn. Og jeg er ingen viter – bare synser.

Ellers er det en interessant argumentasjon den godeste doktoranden har. At man etablerer nye produkter for å holde på publikummet sitt. Enkelte nettaviser nekter for eksempel å lenke ut til kildene de klipper. Hvorfor? Vel, de vil ikke innrømme det, men de er redde for å miste leserne sine. Og ikke minst å gi konkurrentene trafikk. Det viser denne artikkelen hvor blant annet min tidligere sjef i NA24 Inge Berge forteller at de kan godt endre praksis og begynne med å lenke ut, det var i oktober. Fortsatt synes ikke NA24 interessert i å gjøre så.

Det er klart at jo flere som kommer til sidene våre, og ikke minst jo lengre de blir der – desto bedre. Derfor lager man kvisser, bildeserier, videosnutter og så videre i håp om å få ta mest mulig av tiden til brukerne.

Personlig, både på bloggen og i mitt daglige virke, lenker jeg ut uten å blunke. Det er en ekstraservice til leserne som vi som medier uansett bare kan tjene på i lengden. Og så går jeg, og noen andre, med et stort håp om at man på sikt snart skal slutte å klippe hverandre på nettet, slik vi ser det er i dag. Men det er nok jeg som er for naiv.

Det var et sidespor. Et annet spor Kjus er inne på i sin avhandling er at allmennkringkastingen og journalistikken er truet av inntoget av internasjonale formater som nettopp Idol og Big Brother.

– Ja, i den grad deres oppgave er å fremme norsk kultur og identitet er det uheldig at stadig flere av landets kulturelle begivenheter baseres på formler eid av internasjonale selskap. Store begivenheters intensitet drar dem ofte mer i retning av propaganda enn kritisk journalistikk.

Jeg er ikke helt sikker, men det er jo ingen tvil, disse to og et og annet danseprogram på fjernsynet har fått enormt stor dekning. Og der er blitt brukt ressurser på dette. Dette burde denne saken fra finanstjenesten Bloomberg være bevis på. Finansredaksjonen har skrevet om hva slags telefon Paris Hilton har. Fuck that shit!

Jeg avslutter innlegget med å sitere Gatas Parlament: «vi har holdning over underholdning i motsetning til flere med motstandsløs kultur som ikke klarer å presentere medvite om verden».

<a href=”http://technorati.com/tag/media” rel=”tag”><img style=”border:0;vertical-align:middle;margin-left:.4em” src=”http://static.technorati.com/static/img/pub/icon-utag-16×13.png?tag=media” alt=”http://www.martinhjensen.wordpress.com” />media</a>

What the hell do we need them for?

Valget mellom datamaskina og familien er lettere for noen å ta, og vinneren trenger ikke være den opplagte.

Det er USA som igjen er «ledende» på noe som har med teknologisk utvikling å gjøre. Denne gangen er det en omtalen av en undersøkelse om amerikanernes prioriteringer innen husets lunefulle vrede.

Sjekk denne artikkelen fra AP.

28 prosent av amerikanerne bruker angivelig mindre tid med familiemedlemmene sine, fremfor å besøke Twitter, MySpace, Facebook og så videre. Nesten hver tredje spurte … woaw. Nå er det sikkert høyere andel verdensborgere enn 28 prosent som kunne tenkt seg å heller surfet på nettet fremfor å omgås amerikanerne, men sin egen familie?

– Pappa, hjelp!
– Hold kjeft gutt, jeg snakker med min nye kompis på Facebook. Han er like gammal som deg, men mye kulere.

Jeg forstår jo problemstillingen. Familien er en fæl institusjon som ikke fører noe godt med seg av sosiale forestillinger. Selv om det enkelte ganger faktisk kan lede til svært så underholdende forestillinger fylt av tirader og arier (merk: dette fremkommer spesielt ofte i hjem med barn i tenårene).

Det er godt jeg hverken er på Facebook eller MySpace, og bruker begrenset med tid på Twitter, for da kan jeg sette meg på toget i morgen og nyte mors sommerretter – uten å få abstinenser siden jeg har brukt tiden min med familien og ikke med mine «venner» på nettet.

Hit, men ikke lenger

… jeg er da for pokker ikke en terrorist. Paranoide nyhetsorganisasjoner er morsomme.

News Corps hovedkvarter på Manhatten.

News Corps hovedkvarter på Manhattan.

Det er over 30 grader i metropolen og den lysluggede, noe naive, mediejournalisten raver rundt blant skyskrapere og gjemmer seg fra solen. Luften er varm nok der den ikke finner fram. Med et bredt smil rusler jeg forbi Times Square i retningen av Rockefeller Plaza. Føttene løfter kroppen hurtig over gatene for å klatre oppover avenyen. Og der, plutselig ble undertegnede mo i knærne.

Selvfølgelig var det ikke fysisk. Det var synet av hovedkvarteret til verdens sterkeste mann blikket som kommanderte knærne til å oppføre seg som om de var om bord på en skute midt i den perfekte storm. Ikke fordi at bygget er så spesielt flott, men jeg kunne selvsagt ikke la være å fotografere det. Spesielt fordi slike bilder er greie å ha til å illustrere et blogginnlegg. For jeg har ikke penger til å betale Scanpix hver gang jeg skal skrive om Murdoch.

Så jeg henter fotoapparatet opp fra bagen min, går inn på plazaen foran bygget for å ta froskeperspektiv av bygget. Men det skulle vise seg å være umulig.

Unnskyld, men det er ikke tillatt å ta bilder her, en høflig mann ser på undertegnede og lurer sikkert på hvorfor jeg svetter så ille mye.

– Hva? Hvorfor ikke?

Mannen bare trekker på skuldrene og mumler noe om privat eiendom.

– Men du kan stå på fortauet å ta bilder, det er greit, fortsetter han i en tone som kan minne om en stor unnskyldning.

I det aktuelle bygget sitter New York Post, Fox News, Fox Business Channel og et par andre mer eller mindre kjente merkevarer som MySpace (tror noen har hørt om dette nettstedet). Spesielt

Dermed ble bildene som det over. Skyskraper eller ei, det endte med et skilt. Og selvfølgelig lot Rupert være å vise seg. Pokker.

Hva skjer på twitter?

Det er nesten som Facebook-fokuset for to år siden om igjen. Hva er det med mediene og sosiale nettsteder? Har vi ikke et liv?

Også undertegnede er på Twitter, men langt fra en av de mer aktive.

Også undertegnede er på Twitter, men langt fra en av de mer aktive.

#blogg om sosiale medier er ikke akkurat kjernen i mitt interesseområde, men medienes fascinasjon for fennomenet Twitter (slik de hadde for Facebook for to år siden) er til gjengjeld midt i smørøyet. Og fascinasjonen er sterk. Ifølge Sesams nyhetssøk har norske medier hatt oppslag med ordet Twitter i over 100o ganger siden nyttår. Det er kanskje ikke voldsomt, men det er ganske så stort antall for en nisje veldig mange ennå ikke forstår.

Derfor er det enda mer spesielt at mainstream-mediet Dagbladet har nesten tre ganger så mange oppslag om Twitter enn bransje-/nisjenettstedet Digi.

#tillegg: Førsteamanuensis i medievitenskap Lars Nyre er frustrert over medienes fokus på twitter og Facebook. Kronikken kan leses her. (OBS! Undertegnede engasjerte Nyre som spaltist i NA24 Propaganda for en stund tilbake).

#media vet ikke helt hva vi skal med Twitter, men det hindrer oss ikke i å forsøke. Selv er jeg på Twitter, men jeg må innrømme at jeg ikke helt har funnet meg helt til rette. Jeg vet ikke hva som er for mye å formidle, eller for lite. Hvor mye jeg vil fortelle, eller utelate. Klassekampens redaktør Bjørgulv #Braanen har forsøkt seg. På to måneder er det kommet tre innlegg:

  1. Får paranoia av alle som forfølger meg på Twitter.

  2. Tror ikke det blir så mye fra meg her, gitt! Sorry to disappoint u all!

  3. Finner ut av hva twitter er

Han kan godt ha noia, den godeste redaktøren, men han er milesvis unna Ashton Kutcher som på torsdag passerte én million mennesker som følger det han har å meddele. #aplusk har tre dager seinere fått 200.000 nye brukere som følger han i livet sammen med Demi More #mrskutcher.

#Medieinteressen for twitter, utenlands og på steinrøysa vår, er kjempestor. Så pass at Oprah har invitert Twitter-sjef Evan Williams til studio. #Oprah er selvfølgelig på Twitter hun også. I skrivende stund har den kjente programlederen over 300.000 som følger tweetsene hennes. Til gjengjeld følger hun selv ti profiler, omtrent slik er det også med ekteparet Kutcher.

Så hva gjør dette med twitter-bruken. Undertegnede har rundt 200 som følger mine tweets, og jeg følger rundt 160 igjen. Majoriteten av disse er journalister eller medienerder som jeg, eventuelt er de nære venner.

#Ordene er begrenset på twitter. Så hva skal vi i så fall skrive om? En journalist skrev at han hadde forspist seg på sjokolade. Selv har jeg meddelt at jeg skulle møte satans gave til menneskeheten: Tredemølla. Og så blir det noe kommunikasjon mellom meg og det jeg følger.

@virrvarr har en flott oppfordring på sin blogg Revolusjonært roteloft. Her oppfordrer hun til det hun kaller for twitteratur og viser til twitterbrukere som skriver noveller på 140 tegn.

Kanskje noe som: «Skred ned gangen og møtte slangen. Blikk traff, men ingen innertier. Livet lever videre, mens skyene flyr over hodet mitt. Bø.» Nja, det var vel heller dårlig, men det gjør ikke forslaget mindre interessant og fengende. Spørsmålet er jo bare hvor bra alt sammen  blir. Tiltaket har uansett min støtte.

#Fire forskjellige twittrerererrererer …

*Det er overtwitreren som forteller om absolutt alt som skjer i hennes eller hans liv – helt ned til en brukken negl.
*Gjennomsnitter – som forteller om en artikkel eller litt av det som skjer i livet, men langt fra volumet som foran nevnte.
*Passiv – les: #Braanen
*Bedrifter – som min egen arbeidsplass, eller de fleste norske medier som forteller om når nye artikler er publisert på deres nettaviser.

Jeg vet ikke om jeg er en god twitrer, enkelte mener det … andre ikke. Hvilke erfaringer har dere med twitter? Fortell.

#Oppdatert: Idaaa har en god forklaring på hva twitter er/kan være. Verdt å sjekke.