Jeg tror ikke på dere!

Overfalt, men ikke politianmeldt. Hvor sterk er sannhetsgehalten?

Hva er det med Aune Sand og Marianne Aulie. Altså, så rent bortsett fra at de begge er utrolig irriterende. Ikke fordi jeg kjenner dem, men måten de opptrer som to klovner fra et av Aulies malerier.

Nå sist er det en sak jeg snublet over, og dessverre brukte et par minutter på å lese – for så å fundere over den en stund. Aune Sand og Marianne Aulie skal ha blitt truet på livet av en mann på vei hjem fra forretningsmiddag på Alex Sushi. Vel, det er klart at det er farlig på vestkanten av Oslo, men er det ikke litt spesielt:

Først roper to menn skjellsord mot de to, men ridder Aune i skinnende rustning langer ut fotballbeinet og treffer de to i baken. De tålte visstnok ikke smaken og gikk videre. Dermed trodde de to kunstnerne at siste strøk var tatt, men akk. Så kom en tredje mann:

– Han truet oss på livet begge to, og Marianne ble livredd. Selv ble jeg først bare veldig sint, men forsto at dette var alvorlig. Så jeg fikk ringt livvakten vår, mens han ringte flere av sine venner, forteller Sand til Fredriksstad Blad.

Det som har gjort at jeg har brukt så altfor mye av min tid på å gruble på denne saken er følgende setning i artikkelen:

«Kunstnerduoen forteller at den omtalte tredjeperson forsvant – angivelig for å hente hjelp – mens de to valgte å fortsette turen hjemover. Da ble de stanset av politiet.

– De ville høre vår versjon av saken, og slo seg til ro med vår forklaring. Så de lar oss gå, og anser seg som ferdige med saken, men vi vurderer å politianmelde dette, sier Aune, som synes det er uakseptabelt å bli sjikanert og angrepet på denne måten.»

Saken politiet ville høre deres versjon av er rumpesparket på de to første herrene. Men det ridder Sand vurderer å politianmelde er trusler på liv og helse.

Ja, ja, tenker nå jeg i mitt lille hode. WTF? De er nettopp blitt truet på livet, de støter på politiet like etter og så vurderer de å politianmelde forholdet. Den må de lenger ut på landet med.

Ridder Sand sier sågar on record at prinsessen hans ble livredd. Så hvorfor ikke forklare dette til politiet. Få det anmeldt. Hadde min prinsesse sagt hun var livredd, ville ikke skinnet i rustningen min blitt noe mindre om jeg ba politiet om hjelp. Eller?

Nei, dette oppleves som nok et pr-stunt fra Aulie og Sand. Det kan være at de har (i mine øyne og ører) har ropt ulv en gang for mye, men jeg tror rett og slett ikke på dere!

Og forresten; når man selger kunst verdt en million kroner, koster man ikke på seg drosje da?

Takk, frøken Skavlan

Det er helt sikkert flott å være kjendis, men må man uttale seg om alt av den grunn?

Det var med stor entusiasme jeg åpnet VGs side 28 og 29 denne fredagen (også på nett). Jeg var litt trøtt, litt sur og rett og slett ikke helt der da kaffen skulle drikkes og arbeidsdagen diskuteres. Og der, over en dobbeltside forteller Jenny Skavlan om det å være sykmeldt.

Hun forteller at hun ikke er personen som låser seg inne og er deppa når hun er sykmeldt. Etter å ha skummet artikkelen noen ganger (bildene er fryktelig distraherende) er jeg fortsatt ikke sikker på om frøken Skavlan noensinne har vært sykmeldt. Selvfølgelige kan det også komme av min sedvanlige fredagsettermiddags-blindhet – du vet, den som venter på en kald øl etter arbeidstid.

«Jeg har aldri lange perioder med nedturer. Sånn er moren min også. Hun kan være frustrert i en halvtime, men så får hun det ut og legger det bak seg.» Shiiiiit. I fare for å fremstå nedlatende, men kjære deg, Jenny; å være frustrert er vel noe helt annet en å være deprimert – hvilket er en annen term du tar for deg i intervjuet som opprinnelig er gjort med Costume.

Det kan være at journalisten burde skjermet deg mot deg selv, for det er tross alt forskjell på to ukers sykmelding for musearm og langtidssykmelding for tunge depresjoner ispedd en dæsj suicidale tanker. Men jeg antar at journalisten – eventuelt desken kanskje er blitt blendet av bildene av en vakker ung kvinne i undertøy. Jeg vet jeg ble det.

Hvor går grensa?

Bør ikke en far få kunne reagere når hans halvannet år gamle barn omtales i nettdebatten?

I forrige uke skrev undertegnede en artikkel i Journalisten om en 18 måneder gammel gutt som hadde blitt «hengt ut» i nettdebatten til Haugesunds Avis.  Guttens far er stortingskandidat for Høyre i Rogaland, og forteller at han forstår han må takle kritikk, tyn og utdriting av seg selv. Hans protest er at det er hans sønn som blir omtalt i debattinnlegget.

Man kan sikkert være uenige om hvor graverende innlegget er, og om det i det hele tatt er noe som man skal lage en masse ståhei for. Men det er på det rene at dette innlegget gikk skikkelig innpå barnefaren. Da Haugesunds Avis’ nettansvarlig tok kontakt med barnefaren for å beklage det som hadde skjedd, var mannen helt fra seg og brast i gråt.

Derfor stiller jeg meg litt undrende til at bloggeren Fr. Martinsen (som også er spaltist for min arbeidsgiver) sammenligner seg selv med barnefaren i Haugesund. Martinsen skriver i blogginnlegget «Tjukka, feita» at hun ikke ville latt det gå inn på seg om et debattinnlegg om seg hadde ligget ute i 13 timer før noen reagerte. Hun skriver at det må barnefaren tåle og mener at det ikke er så store forskjellen på et slikt innlegg, og det å få ukvemsord ropt etter seg i parken.

Vel, det er jo det da, siden man i parken kan se ansiktet på den som ytrer sin mening – uansett om budskapet. Ikke minst kan man gå bort og konfrontere personen.

Det er vel og bra at Fr. etterlyser en mer fornuftig diskusjon rundt selve nettdebatten, men å sammenligne seg med en 18 måneder gammel gutt, blir omtrent som om jeg skulle vurdert journalistikken til en 15 år gammel medieelev i den videregående skolen med Hans Wilhelm Steinfeld … bak mål om du spør meg.

Glemte du å stille spørsmålet?

Eller, kanskje var det de rette spørsmålene du glemte. Det er ikke alltid forskerne har alle fakta på bordet.

I løpet av juni skal doktorand Yngvar Kjus disputere sin avhandling ”Event media. Television production crossing media boundaries”. Ifølge Forskning.no mener Kjus at Nettavisen lanserte Side2 for å holde på publikummet til TV 2.

– Det gjelder å holde publikum innenfor ens egne kanaler. For eksempel hadde VG-nett lenge større trafikk enn TV 2 selv på sin Idol-omtale. For å holde på publikum etablerte den TV 2-eide Nettavisen derfor det nettbaserte underholdningsmagasinet Side 2, forteller Kjus til Forskning.no.

Det mener Ole Valaker er merkelig og uetterrettelig. Valaker fungerte som redaksjonssjef i Side2 det første året seksjonen eksisterte.

– Nettavisen etablerte selvsagt Side2 for å øke kvinneandelen blant leserne. Det er ganske godt kjent, sier Ole Valaker til Mediamonster.

OK. Det er kanskje pirkete av meg, men hadde jeg presentert noe slikt i mitt arbeid, vel, så ville jeg nok fått tyn. Og jeg er ingen viter – bare synser.

Ellers er det en interessant argumentasjon den godeste doktoranden har. At man etablerer nye produkter for å holde på publikummet sitt. Enkelte nettaviser nekter for eksempel å lenke ut til kildene de klipper. Hvorfor? Vel, de vil ikke innrømme det, men de er redde for å miste leserne sine. Og ikke minst å gi konkurrentene trafikk. Det viser denne artikkelen hvor blant annet min tidligere sjef i NA24 Inge Berge forteller at de kan godt endre praksis og begynne med å lenke ut, det var i oktober. Fortsatt synes ikke NA24 interessert i å gjøre så.

Det er klart at jo flere som kommer til sidene våre, og ikke minst jo lengre de blir der – desto bedre. Derfor lager man kvisser, bildeserier, videosnutter og så videre i håp om å få ta mest mulig av tiden til brukerne.

Personlig, både på bloggen og i mitt daglige virke, lenker jeg ut uten å blunke. Det er en ekstraservice til leserne som vi som medier uansett bare kan tjene på i lengden. Og så går jeg, og noen andre, med et stort håp om at man på sikt snart skal slutte å klippe hverandre på nettet, slik vi ser det er i dag. Men det er nok jeg som er for naiv.

Det var et sidespor. Et annet spor Kjus er inne på i sin avhandling er at allmennkringkastingen og journalistikken er truet av inntoget av internasjonale formater som nettopp Idol og Big Brother.

– Ja, i den grad deres oppgave er å fremme norsk kultur og identitet er det uheldig at stadig flere av landets kulturelle begivenheter baseres på formler eid av internasjonale selskap. Store begivenheters intensitet drar dem ofte mer i retning av propaganda enn kritisk journalistikk.

Jeg er ikke helt sikker, men det er jo ingen tvil, disse to og et og annet danseprogram på fjernsynet har fått enormt stor dekning. Og der er blitt brukt ressurser på dette. Dette burde denne saken fra finanstjenesten Bloomberg være bevis på. Finansredaksjonen har skrevet om hva slags telefon Paris Hilton har. Fuck that shit!

Jeg avslutter innlegget med å sitere Gatas Parlament: «vi har holdning over underholdning i motsetning til flere med motstandsløs kultur som ikke klarer å presentere medvite om verden».

<a href=”http://technorati.com/tag/media” rel=”tag”><img style=”border:0;vertical-align:middle;margin-left:.4em” src=”http://static.technorati.com/static/img/pub/icon-utag-16×13.png?tag=media” alt=”http://www.martinhjensen.wordpress.com” />media</a>

Og vinneren er

Gjett hvem som er mest populære kilde for nyheter da … svaret er ganske opplagt.

Og det var pokker meg på høy tid. For i en ny amerikansk undersøkelse kommer det frem at den opplagte foretrukne kanalen for nyheter er: Internett. Hurra! Alle netthuene jubler.

Undersøkelsen, som ifølge ADWeek ble gjennomført i månedsskiftet mai-juni, spurte brukerne hvilket medie de foretrakk å få nyhetene sine fra, og hele 56 prosent valgte da internett. Nummer to ble tv, som 21 prosent mente var å foretrekke. Radio og avis kom likt med ti prosent hver.

OK. Dette kan bety to ting, vi som jobber på nettet har skjerpet oss og har fjernet det som gjorde at nettet en gang ble sett på som en «ubetydelig» journalistisk kanal (eller brukerne har senket forventningene). For det andre, og dette gjelder tv, så skal vi ikke glemme at vi snakker om det amerikanske markedet – hvor nyhetene på tv avbrytes hver sjuende eller tiende minutt (litt usikker her – info tas  i mot) for å la annonsørene slippe til med sitt budskap. På nettet avbrytes jo ikke nyhetene av reklame særlig ofte. Worst Case-scenario møter en pop-up-annonse på deg i det du åpner siden, but that’s it.

Og som om ikke det var nok at nettet er den foretrukne nyhetskilden blant amerikanerne, så mener det nettredaksjonene også er til å stole på. Ifølge undersøkelsen som er gjennomført av et selskap som heter Zogby, så mener 38 prosent av de spurte at internett er informasjonskilden de stoler mest på, 17 prosent mener tv, mens papiravisa får en sjokkerende 17 prosents oppslutning.

De samme spurte mener samtidig at papiravisenes egne nettsteder, som f.eks. NYT.com, er en veldig viktig nyhetskilde.
82 prosent av de spurte forventer at nettet vil bli en dominerende kilde for nyheter om fem år, 13 prosent mener tv vil holde på den posisjonen.

På en helt annen side av bordet sitter hele den globale medieindustrien og følger med på det som skjer i Iran, og hvordan? Alle korrespondentene er snart kastet ut, og informasjonen kommer fra vanlige iranere gjennom Facebook, YouTube og ikke minst Twitter.

Sistnevnte har sågar vært en viktig informasjonskilde for det amerikanske utenriksdepartementet – og det til tross for at man her også har tilgang til informasjon fra CIA.

Phui. Dette kommer sikkert til å virke flott inn på mediekrisen som det siste året har hamret løs på papirmediene…

Forresten; her kan dere lese mer om undersøkelsen.

And now; The Net

Hadde det vært opptil journalistene, så hadde de fysisk flyttet inn på Twitter.

Vi blir neppe lei av å skrive om Twitter med det første.

Vi blir neppe lei av å skrive om Twitter med det første.

I mai for to år siden slo Dagbladet Facebook opp over forsiden og flere påfølgende sider. Her hadde avisens journalister nøstet opp hvem som var «venner» med hvem.

Det førte til at Nettavisen slo opp «Det hemmelige nettverket» Underskog … OMG. Kraftige saker fra journalistikken der!

(Jeg er forøvrig medlem av Underskog, men har ikke vært inne der på flere måneder. Sløvt).

Så, godt i gang med årets sommerferie snubler jeg over Time Magazines 15. juni-utgave hvor magasinet har Twitter over hele forsiden.  Artikkelen handler om hvordan Twitter vil forandre livene våre. En artikkel som blant annet forteller at det ikke er så latterlig å oppdatere om hva du hadde til frokost, for vi starter jo en telefonsamtale med å spørre hvordan personen i andre enden har det.

Time Magazine 15. june. Bladets tweets @time følges av nesten 700.000.

Time Magazine 15. june. Bladets tweets @time følges av nesten 700.000.

Tjoa, det er klart. For å sitere en venn: «Før sa vi hvor vi gikk, og så møttes vi der. Så kom mobilen som medførte rene folkeflyttingen fra sted til sted i Oslo sentrum. Hva pokker kommer Twitter til å gjøre med dette?»

Si det. Flere av de 300+ som jeg følger selv har foreslått en øl både her og der i Tigerstaden. Eller i Bergen og så videre. Det er kanskje lettere å invitere seg selv med på et glass eller tre når det skjer via Twitter. For da er det liksom kastet ut til hele verden – som et garn på søken etter fisk.

Dette er langt fra den eneste artikkelen Time har skrevet om fennomenet Twitter, og blir sikkert heller ikke den siste. Så langt har de skrevet om blant annet hvordan tjenesten kommer til å endre måten amerikanere driver forretning på, eller om hvordan å få seg jobb gjennom Twitter.

Noe også E24-kommentator Elin Ørjasæter er innom i sin kommentar «Funemployment«, hvor hun skriver om @nicecaps twitring gjennom arbeidsledigheten. Selv er @orjas aktiv på twitter.

Og forresten@ingeborgv fikk seg ny jobb gjennom Twitter. Det har DN skrevet en artikkel om

E24s hovedeier Aftenposten er ikke spesielt nyskapende når det gjelder sosiale medier, men avisen er på plass på Twitter for å tease saker som kommer på nettutgaven sin, slik min arbeidsplass Journalisten også er. Det samme er avisens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås, som på litt over en måned har twitret rundt 100 ganger.

I kommentaren «Den kvitrende klasse» i Aftenposten skriver Åmås at han twiler på at Twitter utvider den norske debatten, men heller mener at de som deltar mest aktivt allerede er i arenaen.

Det er nå så, jeg er ikke så sikker på om han har helt rett. Det er mange av de jeg følger som jeg ikke en gang vet hvem er. Aldri før har fått med meg navnet til … og så videre. Disse kommer med mye artig og interessant. Mer enn jeg klarer.

Og igjen er vi tilbake til Dagbladet i mai 2007 da de nøstet opp hvilke «kjendiser» som er venner med hvilke andre «kjendiser» på Facebook.

Selv må jeg nok innrømme at jeg har skrevet flere artikler både om Twitter, eller som er blitt initiert av en melding jeg har sett på tjenesten. Dette er mer en «popsak», mens denne handler mer om fag.

Men Åmås er inne på noe når han skriver at vinnerne er de som klarer å trekke fra mennesker man følger, ikke bare legger til. En bekjent kom med følgende melding for noen måneder siden, over Twitter selvfølgelig: Har fjernet 20 prosent av de jeg følger, og 80 prosent av støyen er borte. Herlig.

Selv forsøker jeg, men klarer ikke helt å finne hylla jeg skal legge twitringen min på. Fag, privat, samfunn … Samtidig må jeg si at jeg er imponert over hvor mange innlegg enkelte klarer å legge ut på Twitter i løpet av en dag. Selv om de er i full jobb. Det finnes redaktører (som samtidig som de kutter i bemanningen i avisen sin) kommer med flere titalls innlegg.

Pokker at jeg ikke fikk den redaktørjobben, for da hadde jeg ikke måtte skrive artikler – om blant annet Twitter.

@mhjensen

Og mens Twitter ikke klarer å tjene penger på Twitter, har Dell dratt inn tre millioner dollar på tjenesten. En av dem bare den siste måneden alene.

Pass opp! Hordene kommer

Av og til er det forunderlig hvor mange journalister som må til for å skrive en sak.

I disse rasjonaliseringstider ser vi kolleger forsvinner ut av redaksjonene med sluttpakker under armen, eller i permitteringer. Ifølge flere redaktører skal vi nå lage «smartere» aviser. Derfor er det med noe undring at jeg registrerer hvor mange journalister som må til for å skrive en liten sak.

I Bergens Tidende skal driften rasjonaliseres, akkurat som i resten av Medie-Norge. lokal-TV er avviklet og 130 årsverk vil forsvinne fra Krinkelkroken. BT er et stort mediehus på norsk skala, som de fleste andre større mediehus har BT vokst seg stor og bemanningstung i oppgangstider. Derfor er det fra et bedriftsøkonomisk perspektiv naturlig å justere kolofonen noe. Men en skulle tro at når man laget smartere avis, at det faktisk var smartere.

I morgenstunden snublet jeg over følgende artikkel på vår nyhetsagent: «Stadig flere riksmedier kutter ut Bergen». Artikkelen er i skrivende stund ikke på nett, men forteller om at riksavisene snart ikke er til stede i byen. En sak som i og for seg er interessant siden det tross alt er snakk om landets nest største by. Men er det virkelig så smart produksjon at det krever fire journalister til å skrive den?

Ok. Det kan være at den ene av journalistene begynte å jobbe med den, hentet inn et sitat eller to, og så ble syk. Dermed kom journalist nummer to og tok over artikkelen, fikk hjelp av journalist nummer tre til å hente inn noen nye sitater før de gikk hjem for dagen. For overtid skal helst ikke brukes i disse dager. Trolig endte det med at journalist nummer fire fikk det ærefulle oppdraget med å sy samme arbeidet til de tre foregående på kveldsvakten. På papiret er det en forseggjort artikkel, med faktaboks i bunnen av siden med oversikt over tilstedeværelsen til de store mediene. Journalistene har intervjuet til sammen sju kilder i denne saken. Ikke en overveldende mengde, men likevel. I tillegg har de også intervjuet medieviter Helge Østbye og byrådsleder Monica Mæland i en undersak.

Selv, hadde jeg hatt ansvaret for å drifte en redaksjon, ville jeg spurt meg selv om det virkelig er behov for å sette fire journalister til å gjøre dette arbeidet. Jeg ville tro det er mulig å bruke en, kanskje to. For dette er ingen gravesak. Dette er en journalist som har stukket finger’n i været og registrert hvilken vei vinden blåser. Smartere produksjon er det ikke, spesielt siden artikkelen ikke engang er lagt ut på nettet.

P.S. For å dekke dobbeltdrapet på Nesøya hadde VG og Dagbladet satt i sving henholdsvis sju og åtte journalister. Noen som lurer på hva slags saker som måtte lide som følge av det?