Hvor går grensa?

Bør ikke en far få kunne reagere når hans halvannet år gamle barn omtales i nettdebatten?

I forrige uke skrev undertegnede en artikkel i Journalisten om en 18 måneder gammel gutt som hadde blitt «hengt ut» i nettdebatten til Haugesunds Avis.  Guttens far er stortingskandidat for Høyre i Rogaland, og forteller at han forstår han må takle kritikk, tyn og utdriting av seg selv. Hans protest er at det er hans sønn som blir omtalt i debattinnlegget.

Man kan sikkert være uenige om hvor graverende innlegget er, og om det i det hele tatt er noe som man skal lage en masse ståhei for. Men det er på det rene at dette innlegget gikk skikkelig innpå barnefaren. Da Haugesunds Avis’ nettansvarlig tok kontakt med barnefaren for å beklage det som hadde skjedd, var mannen helt fra seg og brast i gråt.

Derfor stiller jeg meg litt undrende til at bloggeren Fr. Martinsen (som også er spaltist for min arbeidsgiver) sammenligner seg selv med barnefaren i Haugesund. Martinsen skriver i blogginnlegget «Tjukka, feita» at hun ikke ville latt det gå inn på seg om et debattinnlegg om seg hadde ligget ute i 13 timer før noen reagerte. Hun skriver at det må barnefaren tåle og mener at det ikke er så store forskjellen på et slikt innlegg, og det å få ukvemsord ropt etter seg i parken.

Vel, det er jo det da, siden man i parken kan se ansiktet på den som ytrer sin mening – uansett om budskapet. Ikke minst kan man gå bort og konfrontere personen.

Det er vel og bra at Fr. etterlyser en mer fornuftig diskusjon rundt selve nettdebatten, men å sammenligne seg med en 18 måneder gammel gutt, blir omtrent som om jeg skulle vurdert journalistikken til en 15 år gammel medieelev i den videregående skolen med Hans Wilhelm Steinfeld … bak mål om du spør meg.

Reklamer

And now; The Net

Hadde det vært opptil journalistene, så hadde de fysisk flyttet inn på Twitter.

Vi blir neppe lei av å skrive om Twitter med det første.

Vi blir neppe lei av å skrive om Twitter med det første.

I mai for to år siden slo Dagbladet Facebook opp over forsiden og flere påfølgende sider. Her hadde avisens journalister nøstet opp hvem som var «venner» med hvem.

Det førte til at Nettavisen slo opp «Det hemmelige nettverket» Underskog … OMG. Kraftige saker fra journalistikken der!

(Jeg er forøvrig medlem av Underskog, men har ikke vært inne der på flere måneder. Sløvt).

Så, godt i gang med årets sommerferie snubler jeg over Time Magazines 15. juni-utgave hvor magasinet har Twitter over hele forsiden.  Artikkelen handler om hvordan Twitter vil forandre livene våre. En artikkel som blant annet forteller at det ikke er så latterlig å oppdatere om hva du hadde til frokost, for vi starter jo en telefonsamtale med å spørre hvordan personen i andre enden har det.

Time Magazine 15. june. Bladets tweets @time følges av nesten 700.000.

Time Magazine 15. june. Bladets tweets @time følges av nesten 700.000.

Tjoa, det er klart. For å sitere en venn: «Før sa vi hvor vi gikk, og så møttes vi der. Så kom mobilen som medførte rene folkeflyttingen fra sted til sted i Oslo sentrum. Hva pokker kommer Twitter til å gjøre med dette?»

Si det. Flere av de 300+ som jeg følger selv har foreslått en øl både her og der i Tigerstaden. Eller i Bergen og så videre. Det er kanskje lettere å invitere seg selv med på et glass eller tre når det skjer via Twitter. For da er det liksom kastet ut til hele verden – som et garn på søken etter fisk.

Dette er langt fra den eneste artikkelen Time har skrevet om fennomenet Twitter, og blir sikkert heller ikke den siste. Så langt har de skrevet om blant annet hvordan tjenesten kommer til å endre måten amerikanere driver forretning på, eller om hvordan å få seg jobb gjennom Twitter.

Noe også E24-kommentator Elin Ørjasæter er innom i sin kommentar «Funemployment«, hvor hun skriver om @nicecaps twitring gjennom arbeidsledigheten. Selv er @orjas aktiv på twitter.

Og forresten@ingeborgv fikk seg ny jobb gjennom Twitter. Det har DN skrevet en artikkel om

E24s hovedeier Aftenposten er ikke spesielt nyskapende når det gjelder sosiale medier, men avisen er på plass på Twitter for å tease saker som kommer på nettutgaven sin, slik min arbeidsplass Journalisten også er. Det samme er avisens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås, som på litt over en måned har twitret rundt 100 ganger.

I kommentaren «Den kvitrende klasse» i Aftenposten skriver Åmås at han twiler på at Twitter utvider den norske debatten, men heller mener at de som deltar mest aktivt allerede er i arenaen.

Det er nå så, jeg er ikke så sikker på om han har helt rett. Det er mange av de jeg følger som jeg ikke en gang vet hvem er. Aldri før har fått med meg navnet til … og så videre. Disse kommer med mye artig og interessant. Mer enn jeg klarer.

Og igjen er vi tilbake til Dagbladet i mai 2007 da de nøstet opp hvilke «kjendiser» som er venner med hvilke andre «kjendiser» på Facebook.

Selv må jeg nok innrømme at jeg har skrevet flere artikler både om Twitter, eller som er blitt initiert av en melding jeg har sett på tjenesten. Dette er mer en «popsak», mens denne handler mer om fag.

Men Åmås er inne på noe når han skriver at vinnerne er de som klarer å trekke fra mennesker man følger, ikke bare legger til. En bekjent kom med følgende melding for noen måneder siden, over Twitter selvfølgelig: Har fjernet 20 prosent av de jeg følger, og 80 prosent av støyen er borte. Herlig.

Selv forsøker jeg, men klarer ikke helt å finne hylla jeg skal legge twitringen min på. Fag, privat, samfunn … Samtidig må jeg si at jeg er imponert over hvor mange innlegg enkelte klarer å legge ut på Twitter i løpet av en dag. Selv om de er i full jobb. Det finnes redaktører (som samtidig som de kutter i bemanningen i avisen sin) kommer med flere titalls innlegg.

Pokker at jeg ikke fikk den redaktørjobben, for da hadde jeg ikke måtte skrive artikler – om blant annet Twitter.

@mhjensen

Og mens Twitter ikke klarer å tjene penger på Twitter, har Dell dratt inn tre millioner dollar på tjenesten. En av dem bare den siste måneden alene.

Nei, dette tar ikke livet av Dagbladet

Dette er egentlig en over tjue år forsinket reaksjon.

Anne Aasheim og Dagbladet ser ut til å ha tatt et grep i rett retning for sine produkter. Foto: Martin Huseby Jensen

Anne Aasheim og Dagbladet ser ut til å ha tatt et grep i rett retning for sine produkter. Foto: Martin Huseby Jensen

Før jeg slipper det løs: Det er en tøff hverdag i mediebransjen for tiden. Det er tøffere i Dagbladet enn i mange andre mediehus. Det betyr ikke at jeg ikke føler med medlemmene i grafisk klubb i Dagbladet, og i Dagsavisen. Å bli fortalt at profesjonen din er nedprioritert. Den er kanskje til og med på randen av utslettelse i dagspressen. Sånt må jo bare suge.

Når det er sagt må jeg gjenta inngangen på denne bloggen: Dette er egentlig en over tjue år forsinket reaksjon. Dette er i nærheten av en norsk konklusjon etter Rupert Murdochs manøvrering til Wapping midt i den glade jappetiden (forklaring i lenken over).

Lasse Gimnes, som jeg ofte har gode samtaler med om mediebransjen, og som har min største respekt, sier til VG Nett at: – Dette er et steg nærmere døden for papiravisen med dagens forretningsmodell. Dagbladet dør ikke av noen dager uten avis, men vil nærme seg med dette her.

Sorry, Lasse, jeg er ikke enig med deg. Dette handler ikke om smisking med sjefen min, Helge Øgrim, som i samme artikkel sier om omleggingen at den har vært: – (…) vellykket. Man har tydeliggjort mange av avisens sterkere sider. Øgrim har selv vært ansatt som blant annet redaksjonssjef i Dagbladet.no.

Grepet Dagbladet har tatt er blitt en mer spennende avis. Det virker på meg som om at redesignet på nett og papir har gitt journalistikken et realt, men herlig, tupp.

Når vi vet at man på Havnelageret samtidig har skapt en felles redaksjon for begge produktene … så ser det ut til at Anne Aasheim endelig har fått grep om systemet og virkelig har fått sette sine spor som sjefredaktør.

Det er fortsatt rart å lese avisen i den rekkefølge desken har spredd den ut for meg. Men det blir litt mindre rart for hver dag som går.

I motsetning til Lasse Gimnes (og jeg forbeholder meg retten til at journalisten i det konkurrerende produktet har valgt ut sound bites av en lang og ivrig samtale (som journalist gjør jeg det samme selv)) tror jeg at Dagbladet har en lang og god fremtid foran seg. I begge mediekanalene.

Det avhenger selvfølgelig av hvor ledelsen har bestemt seg for hvilket nivå opplaget skal ligge på. Ved disse tider i fjor var snittopplaget på 123.554 aviser, nesten 12.000 færre enn ved samme tid i 2007. Opplaget må nok ned en god bit til.

Likevel er grepet Dagblad-ledelsen har tatt riktig. Det er riktig grep, ikke bare for Dagbladet, men et riktig grep for avisbransjen generelt. Skal papiravisen overleve, og ja, jeg tror den vil det, så må den rett og slett tenke nytt. Annerledes.

Jeg synes omleggingen i Havnelageret er positivt synlig på både nett og papir. Forsidene til Dagbladet har de siste ukene fenget meg mer en VGs har.

Sjekk #dbtwitterstafett

Andre bloggere på samme tema:
Vettavisen; ser på tema i et større bilde knyttet opp mot mediekrisen.
Min brutale mening; «mimrer» om løssalgsprisen.

Flere blogger på samme tema.

På landsmøtet med mediene

Det er få politiske partier som får en mediedekning slik Arbeiderpartiet får på sitt landsmøte.

For andre gang i sitt liv tok undertegnede seg en tur på Arbeiderpartiets landsmøte i Oslo. Den første dagen for å hente pressepasset, slik at jeg de neste dagene kan arbeide som journalist for min arbeidsplass Journalisten. Men i dag, lørdag, handler det om Mediamonster.

Gerhard Helskog, Øivind Brigg og Stein Kåre Kristiansen i TV 2 venter på at statsministeren skal komme for å holde pressekonferanse. Foto: Martin Huseby Jensen

Gerhard Helskog, Øyvind Brigg og Stein Kåre Kristiansen i TV 2 venter på at statsministeren skal komme for å holde pressekonferanse. Foto: Martin Huseby Jensen

Det er noe fascinerende med slike møter fordi de samler journalister an mass. Under dette landsmøtet er rundt 200 journalister påmeldt. Og mange av dem er opptatt av Aker-saken som siden påsken har ridd mediene, regjeringen og Kjell-Inge Røkke.

Den første dagen av landsmøtet fikk aksjesalget stor oppmerksomhet under statsminister Stoltenbergs pressekonferanse. En kjapp opptelling av spørsmålene stilt under pressekonferansen viste at mer enn halvparten handlet om Aker-saken, mens resten handlet om politiske saker Stoltenberg talte om, som arbeidsledighet og integrering.

Skal vi tro Stoltenbergs statssekretær Torbjørn Giæver Eriksen var det forventet.

– Journalister er som daytradere, dere tar tak i den dagsaktuelle saken, sa han til undertegnede mens pressekonferansen pågikk. Han viste til at det ofte vil være et misforhold mellom politikken og de dagsaktuelle sakene.

Martin Kolbergs presseansvarlig Eva Amble Larsen, som også er pressesjef i Arbeiderpartiet forteller at hun synes vekten mellom spørsmål om politikken og Aker-saken var bedre enn på pressefrokosten fredag.

Alle vil ha sin egen vinkel. Foto: Martin Huseby Jensen.

Alle vil ha sin egen vinkel. Foto: Martin Huseby Jensen.

– Da stilte de kun spørsmål om Aker. Det er ikke overraskende at det er stor interesse for saken, men i dag var det spørsmål om også andre saker, sa hun etter pressekonferansen var omme.

Informasjonssjef Sindre Fossum Beyer kunne fortelle at det økte trykket fra mediene synes på nettlinjene. Man begynte med linjer på 100mbps, men de kollapset allerede før landsmøtet begynte. Nå er de oppe i 800 og synes i skrivende stund å fungere flott.

Det er riktignok ikke bare mediene som benytter båndbredde. Partiets representanter oppdaterer fortløpende de lokal nettsidene, twitrer, blogger og hva det nå enn måtte være.

Stoltenberg ankommer pressekonferansen. Foto: Martin Huseby Jensen.

Stoltenberg ankommer pressekonferansen. Foto: Martin Huseby Jensen.

Media er et umettelig og bunnløst beist som hele tiden må fores. Dette gjelder radio, det gjelder nettet og det gjelder tv-kanaler som TV 2 Nyhetskanalen. Øyvind Brigg intervjuet kollega Stein Kåre Kristiansen og sjefredaktør Trine Eilertsen i Bergens Tidende før pressekonferansen til Stoltenberg. Dagsavisens politiske redaktør Arne Strand ante kanskje fred og ingen fare da han kom tuslende inn i lokalet, men den gang ei, for før han visste ordet av det stod også han å analyserte Stoltenbergs tale til landsmøtet. Like etter fikk Klassekampens politiske redaktør Anders Horn spørsmål om ikke han kunne gjøre det samme, slik at beistet fikk mer føde.

TV 2 er også det mediet som har flest representanter til stede under det fire dager lange landsmøte. I alt er rundt 3o journalister forhånds akkreditert, til sammenligning er det 20 fra NRK men de har til gjengjeld et eget rom på møtet hvor de sender radioinnslag og lignende fra. Spesielt er det kanskje heller at Dagsavisen har åtte medarbeidere akkreditert. Dagbladet og VG har på sin side sju medarbeidere der hver – og da er nettredaksjonene medregnet.

I skrivende stund (tidlig lørdag kveld) viser Sesams nyhetssøk at det i dag er publisert 44 artikler med ordet landsmøte i seg. Dagen før var tallet 160 artikler. Det er kanskje ikke så rart, vi snakker om det største regjeringspartiet, det største partiet på landsbasis og det i et valg år.

Derfor er det ikke så rart at mediene er så mannsterke, og ikke minst er alle de sentrale ap-politikerne samlet på et brett og da kan man plukke opp en kommentar her og en kommentar der.

Det blir spennende å følge mediedekningen de neste dagene for å se hvor enormt volumet blir. Også fagbladet Journalisten kommer med artikler fra landsmøtet om mediepolitikk. Følg med.

Harald Stanghelle (Aftenposten), Arne Strand (Dagsavisen), John Olav Egeland (Dagbladet), Eirik Mosveen (VG) og Marie Simonsen (Dagbladet) satt samlet under pressekonferansen. Foto: Martin Huseby Jensen.

Harald Stanghelle (Aftenposten), Arne Strand (Dagsavisen), John Olav Egeland (Dagbladet), Eirik Mosveen (VG) og Marie Simonsen (Dagbladet) satt samlet under pressekonferansen. Foto: Martin Huseby Jensen.

Smålig konkurrent?

Det er fint med bladkrig i mediene, men av og til må man spørre seg hvor enkelte redaksjoner tar det fra.

NA24 skriver torsdag at DN.no får nytt design under tittelen Ny drakt for «dotten» … ja, vel. Saken er tynn og inneholder i underkant av syv linjer med brødtekst. Ikke en person er intervjuet.

Det er begrepet dotten jeg reagerer på. Nå hører det med at jeg en gang i nettets jernalder jobbet for DN.no som WebTV-producer. Frem til mai i fjor arbeidet jeg for NA24, hvor jeg i to år dekket mediebransjen. I dag arbeider jeg for fagbladet Journalisten.

Da jeg begynte å jobbe for NA24, og skulle presentere meg, fortalte jeg at jeg hadde arbeidet for Dagens Næringsliv med webTV: – Nei, du har jobbet for dotten, kom det fra en av kollegene med utilslørt selvtilfredshet. Selv hadde den aktuelle personen hatt utplassering i papiravisen DN, i tillegg til et sommervikariat. Personen la skikkelig trykk på dotten, for å gjøre sin forakt for den aktuelle nettredaksjonen åpenbar for oss alle.

Ja, vel. Om vi ser på definisjonen ordlista til Universitetet i Oslo har av ordet dott lyder det som følger:

dott m1 (sm o s eng. dot ‘flekk’ og lty dutt ‘tykk klump, kloss’)
1 liten mengde av noe, klump, tjafs en d- ull, høy / lod-, skyd-, tåked- / få d-er i ørene plutselig få nedsatt hørsel (en liten stund) på grunn av ytre påvirkning
2 uselvstendig, viljesvak person, mehe han er en d-

Jeg er ikke så sikker på om dette er passende definisjoner for DN.no. NA24 skulle bli landets største næringslivsavis på nettet, men slik gikk det en gang ikke. Den var lenge den nest største bak E24. Etter at TNS gikk over til dagmålingene falt det TV 2-eide nettstedet som en stein på topplista. I uke åtte var NA24, med klar margin, det minste næringslivsnettstedet, langt bak «dotten» som ifølge ordlista er et viljesvakt mehe.

Ja, selvfølgelig er jeg klar over at tittelen er et forsøk på ordspill på adressen dndottno, men må man likevel bedrive så dårlig journalistikk som her er gjort. Ja, klart, er jeg sikker på hva her  svaret må være. For vi snakker om en konkurrent ,og da er det jo ikke naturlig å skrive at de legger om designet i positiv forstand. Kanskje er det derfor journalisten som har skrevet saken til NA24 avslutter den intetsigende meldingen med setningen: «Samtidig varsler de at sidene kan være litt ustabile de nærmeste dagene.»

Det er flott å se at det finnes modne journalister på nett.

Mediene, politiet og demonstrantene

«Det ble dannet et fiendebilde», sa Ali Christi under et møte mellom de tre partene på søndag. Ja, det er det vel liten tvil om, men spørsmålet er hvem som dannet det …

Martin Huseby Jense/Journalisten.

Alltid beredt. Foto: Martin Huseby Jensen/Journalisten.

Ifølge TV 2.no var Christi blant demonstrantene som protesterte mot Israels krigføring på Gaza, men kastet aldri stein. Det er da enda godt. Jeg var selv og dekket demonstrasjonen forrige lørdag som journalist. Min oppgave var å følge journalistenes arbeid og arbeidssituasjonen deres. Det jeg fant påfallende var at journalistene og fotografene trakk på seg hjelm og vernemaske (det er ikke noe som heter gassmaske, det er bare en populære betegnelse) lenge før politiet.

Majoriteten av politifolkene jeg observerte hadde ikke maskene på. De jeg så stod «gjemt» bak lastenebilene som også fungerte som gjerder. «Vanligvis tar politiet på seg maskene fire-fem minutter før de slipper gassen løs,» fortalte en demonstrant som har vært ute en vinternatt før.  En fotograf bemerket deg jeg observerte og spurte høyt om hvordan demonstrantene ville reagere på at fotografer fra tv og aviser stod foran dem med beskyttelse som om de skulle ut i krigen. En politibetjent ristet på hodet og smilte da jeg spurte hvordan de reagerte på dette.

Spørsmålet mitt er vel egentlig om slik bidrar til å styrke opprøret blant de i demonstrasjonstoget som er ute etter å lage bråk? Jeg forstår at journalistene må ha best mulige arbeidsvillkår, og jeg ønsker ikke å kritisere dem for dette. Men likevel må jeg innrømme at det overrasket meg hvor mye utstyr pressefolkene hadde. Hva tror dere?

Journalister og rettskrivning

Etter hver synes det som om færre og færre journalister er interessert eller opptatt av å lese gjennom det de skriver skikkelig. Kanskje er det fordi sakene skal fortest mulig ut, eller kanskje er det fordi arbeidspresset er blitt for stort.
Jeg må innrømme at jeg skriver masse feil selv, både trykkleifer og setninger som ikke alltid henger på greip, men takk og lov har jeg dyktige kolleger som hver eneste dag er nødt til å lese gjennom artiklene mine før de publiseres på Journalisten.
Jeg vet at mange lesere reagerer på skrivefeilene. Ved min forrige arbeidsplass hadde vi tidligere mulighet til debatt under artiklene våre og det skjedde at jeg fikk tyn fra lesere som mente jeg var en dårlig journalist fordio jeg skrev så mye feil. Vel, jeg er ikke sikker på om det to nødvendigvis henger sammen, men likevel greit å ta med seg.

Faksimile VG Nett

Faksimile VG Nett

I kveld fant jeg tre ting som jeg reagerte på hos VG Nett. Tre ting i tre forskjellige artikler. Ingen av feilene er spesielt store, men det er mengden av dem.  «Islamsk forbund arrangeres demo fredag» dette er en lenketekst på forsiden som er veldig tydelig i og med at den er i rødt. I denne artikkelen klarer ikke journalisten å bestemme seg for Holly Valances alder. Og kanskje var det iverer til journalisten om at det kan være liv på Mars som fikk bildeteksten til å bli: «Metangass-funn fra to år tilbake kan avgjøre spørsmålet om hvorvidt det finens liv på Mars

Jeg tror faktisk ikke at det er flere feil internett enn i papiravisene lenger. Det er nok blitt ganske likt, og jo mer tid jeg har til å lese avisene – desto flere feil finnner jeg.

Hva mener dere? Kjør debatt …