Lokalpressens våte drøm

Da jeg så dette tok nerden over.

Dette må jo være Montys våte drøm; innbyggerne i Vestfold abonnerer på samtlige tre lokalavisene til Edda Media. Herlig. Selv kommer jeg fra Horten, og «vokste opp» i Gjengangeren i Horten. På dette tidspunktet (omtrent i juratiden) var Tønsbergs Blad interessant for hortensere i og med at avisen hadde et eget lokalkontor i byen. Det har de ikke hatt på noen år.

Men for en hortenser, uten bindinger til Sandefjord, er Sandefjords Blad omtrent like uinteressant å lese som en avis på et språk du ikke kan.

Derfor humret jeg litt da jeg så annonsen på Gjengangeren.no og så på tb.no. Dermed måtte jeg se om også Sandefjord hadde samme familien med deres avis. Hverken Varden eller Drammens Tidende (også Edda) har brukt disse «statistene» til å kose seg med sine aviser rundt frokostbordet. Takk og lov.

Ja da, dette er enormt nerdete av meg. Jeg ser den, men det er litt rart at et par skal holde aviser som på det meste har nesten fem mils avstand mellom utgiverstedene.

Når det er sagt, ville jeg tro at dette er David Montgomerys ønskedrøm – få tre for to, liksom.

Tillegg: Fra jeg var fjorten til 23 år gammel arbeidet jeg for Gjengangeren. Jeg var en svipptur innom Tønsbergs Blad gjennom praksis og sommervikariat, og har sittet som nyhetsleder i TVVestfold i to år (som på det tidspunktet var eid av Tønsbergs Blad). Jeg har også så vidt frilanset litt for Sandefjords Blad.

Si meg, hva betyr adieu?

Det blir spennende å se hvor lenge Murdoch klarer å leve uten Google.

Murdoch gir seg ikke. Kampen hans mot gratis innhold på internett fremstår mer og mer som kjempen fra eventyrene som bruker sine siste krefter til å sparke fra seg, før landsbyboerne legger han død.

Det begynte med løfter om å ta betaling for nettinnholdet i løpet av ett år. Det var i vår. Så utsatte en av verdens mektigste mennesker det med noen år. Og så dro han hjem, til Australia. Som TechCrunch påpeker, løsner Rupert Murdoch på slipset når han er i sitt opprinnelige hjemland. Og ofte kommer han med utspill til The Australian, og noen ganger The Daily Telegraph (begge er hans aviser). Han har funnet en annen inngang til betalt innhold. Murdoch skal kutte alle bånd til Google, og stenge søkemotoren ute fra sine utallige nettsteder.

For en som har bygd seg opp fra en liten avis, til å bli en av verdens største avisutgivere må internett fremstå som skremmende. Først og fremst fordi Murdoch ikke klarer å se en skikkelig kontantstrøm fra nettet som kan ta over for papiravisene den dagen de dør. For patriarken Murdoch er det viktig at barna hans har en trygg fremtid gjennom eierposten i News Corporation. For forretningsmannen betyr det et mareritt, for han opplever samtidig at både avis- og tv-divisjonene mister annonseinntekter.

Aller vanskeligst for Murdoch er at det er vanskelig å presse politikerne til en løsning. Dette er et spill han kan. Noe han har gjort med stor suksess tidligere, og gjerne gjør igjen. Men med en så globalt orientert plattform blir dette vanskelig.

Årsaken til at Google er Murdochs skyteskive kan oppsummeres med at de er «»erkerivalene», vellykket og som Murdoch kaller alle som drar nytte av innhold fra hans selskap; «parasitter». Det kan også hende at noe har fortalt ham at majoriteten av besøkende til The Wall Street Journals nettsted gjennom Google slipper forbi betalingssperren.

TechChrunch spør seg om nettopp dette nettstedet har råd til å tape 25 prosent av trafikken sin. For det er fra Google hver fjerde besøkende kommer fra nettopp Google. Hmm, det virker ikke som om den godeste Rupert er helt klar i toppen. Eller er det nettopp det han er? Da han for snart 30 år siden etablerte seg i det europeiske TV-markedet med Sky Channel, mente de fleste det samme om ham da. I dag er det ingen som kritiserer ham for å ha investert i en kanal som har endt opp som giganten BSkyB.

News Corporation er kanskje verdens mest mangfoldige medieselskap sett i forhold til inntektsstrømmer. De eier aviser, nettselskap, filmstudioer, spillselskap, satellitt-TV og så videre. Det betyr at selskapet kan holde det gående en stund, selv om papiravisene på sikt ikke vil kunne subsidiere eventuelle tap på nettet, eller for den saks skyld i andre kanaler. Dermed er det betryggende at kjempen sparker i retning av mulige inntektsdrivere som Google. Spesielt for aksjonærene. Kanskje er det på tide å varsle avgang som News-sjef etter åttiårsdagen i mars neste år?

For å si det med Jahn Teigens ord:

Si meg, hva betyr Adieu?
Er det bare trist, noe som sårer deg?
Tro meg, vi skal ta Adieu.
Ikke sånn som sist, da jeg gikk fra deg.
Jeg vil alltid huske deg, som en venn.
Om vi aldri mer ses igjen!

P.S. Det var sikkert ikke artig for Murdoch at Forbes Magazine slo fast at Google-gutta nå er mektigere enn han. Da hjelper det lite at Hillary Clinton, eller paven, kommer lenger ned på lista.

Når papiravisen følger nettavisen

Vi ser det hver eneste dag på nettet. Forsøk på å pirre leserne til å klikke på saken. På papir er det motsatt, men ikke alltid.

Pokker, jeg fikk ikke klikket meg inn på saken ...

Pokker, jeg fikk ikke klikket meg inn på saken ...

Sjekk hvem som vant, se bildene fra fødselen/begravelsen, les resultatene. Du har sett dem før, enkelte nettsteder er mer aktive enn andre i kampen om å få deg, meg, oss til å klikke inn på sine utvalgte artikler. Jeg trenger ikke nevne navn, det er bare å se seg rundt.

Derfor var det noe spesielt da jeg så toppen på forsiden til VGs papirutgave i dag. Tittel: «Nå står hun frem», undertittel: «Se hvordan Jaycee ser ut i dag». Jeg rettet musa mot avisen som lå på skrivebordet, og forsøkte å klikke, men akk det skjedde ingenting.

Nå er det ikke noe galt i at VG har en slik inngang, og det er ikke slik at nettredaksjonene fant opp slike lokkemidler selv. Likevel synes jeg det er litt rart å se det i en papiravis, kanskje er det jeg som er blitt et netthode hvor det er naturlig å bruke nettet som referanse i journlistikken …

Det jeg derimot synes er rart er at VG velger å bruke «loftet» på forsiden sin til å selge en sak som rullet over flere norske nettsteder dagen før. Blant de som slo opp, var VG Nett (saken er fjernet (?), men mobilversjonen er ute). Nyhetens interesse er liksom borte.

Når Anti-Christ rir inn i byen

Rupert Murdoch, her med i The Simspons vil ha betaling for innholdet bedriftene hans produserer for nett.

Rupert Murdoch, her med i The Simspons vil ha betaling for innholdet bedriftene hans produserer for nett.

Rupert Murdoch har bidratt til mer enn en medierevolusjon tidligere, makter han å gjøre det igjen?

Først var han oppkomlingen som slo kjempene i hjemlandet, Australia. Så gikk han mot det etablerte England. Gjennom avisene først og så i strupen på selveste BBC. Knapt en konsesjonsperiode senere slapp han Fox løs i USA. Innimellom alt dette gjorde Murdoch det aviseierne drømte om, men ingen turde, han tok et oppgjør med typografer og grafikere som ble blodig i dobbelt forstand.

I kjølvannet av australskfødte Rupert Murdoch har medieindustrien opplevd dramatiske endringer, kanskje er det derfor han i sin tid ikke turde å være første engelske aviseier som la om en broadsheet til tabloidformatet. Men alt dette er historie. I ettertid har han blant annet sikret seg the Wall Street Journal, lansert noen nye tv-kanaler. Og så har han gått i krigen.

Nettbrukeren er det mannen denne gangen fokuserer inn skytset mot. Hans News Corporation har gått sammen med flere andre kjemper innen amerikansk medieindustri for å danne et konsortium som sammen skal kreve betaling for nettinnholdet sitt. Sammen er vi sterke, liksom. Det interessante er å følge debatten som har pågått rundt betaling på nett på begge sider av Atlanterhavet, og Ekvator for den saks skyld.

David Montgomery er blant dem som har avvist Murdochs ambisjoner om å ta mikrobetaling for sine nettsider. Det er klart at han er en naturlig kilde å snakke med om verdier man kan ta betalt for på nett, med de mange store nettstedene i Mecom, sammenlignet med News Corporations.

monty-pk-0607-c

Montgomery er ikke den eneste som har fnyst, humret og himlet med øynene når Murdochs ambisjoner kastes ut over ølet etter arbeidsdagens slutt på en fredag. Konsensus over den skummende drikken er at Murdoch aldri i verden får dette til, og at han er en dinosaur som har forvillet seg inn i en tidsepoke han ikke kjenner til. Det er ikke så sikkert at det siste er feil. Murdoch har selv sagt at han ikke skjønte hvorfor han skulle kjøpe MySpace, for ham var det angivelig lettere å forholde seg til Dow Jones-kjøpet, forteller hans biografi Michael Wolff.

Grunnen til at dette konsertiumet ikke virkelig har fått farten på seg, bortsett fra oppslag i media, er mangelen på et skikkelig betalingssystem. Det vil trolig Google stå for, med mindre antichrist Murdoch mener Google er en større antichrist og lanserer ett eget. Igjen, han har gjort dette før. Eventuelt kjøpt opp djevelbarnet.

Det som trolig får panikken til å spise på nervene deres er at Murdoch blir besatt dersom han har funnet hesten det er verdt å satse på. Her er en rekke prosjekter som da han startet dem eller kjøpte dem opp, ble ansett for å ikke fungere, og at han ville gå konkurs: The Sun, BSkyB, Wapping, Fox og StarTV. I tillegg har han vært villig til å holde på tapsprosjektene The Australian og The New York Post. Begge for å ha en politisk støtte, og første er hans fars drømmeprosjekt – en riksdekkende avis i Australia.

Ingen av dem har slått beina under ham, snarer tvert imot.

The Times ble solgt til underpris i kampen mot The Daily Telegraph i London, og vant opplag på det med enorme merkostnader. The New York Post gjorde det samme mot The Daily News. Lommeboken til Rupert ser ut til å være utømmelig dersom han har bestemt seg.

Dette er en mann som er villig til å ta noen skritt flere enn de fleste av oss for å få viljen sin. News Corporation, hvor Rupert Murdoch er eneveldig, er et ekstremt mangfoldig medieselskap som har inntektsstrømmer fra alle medieplattformer over hele verden. Svikter reklamefinansiert TV, har de premium pay og distribusjon. I England er nettet større enn noen andre medieplattformer målt i annonseomsetning. Sun, Times og Sky er alle redaksjonelle plattformer i hans lomme.

Det er en galskap i måten Rupert Murdoch driver butikken sin på, og han har vært på kanten av stupet tidligere. Spørsmålet er om neste generasjon griper inn og gir han råd som gjør at stridshesten ikke føles for bratt å bestige.

Denne lenken er til en artikkel i Murdochs The Wall Street Journal (som eieren sa han skulle åpne for gratis bruk da han kjøpte det), krever betaling dersom du ønsker å lese hele. Skal du printe ut denne artikkelen i The Independent, får du tilbud om å kjøpe utskrifter – og du får heller ikke lov til å skrive ut mer enn fem eksemplarer gratis.

Å få til betaling for innhold, også redaksjonelt, kan være mulig … bare ikke slik innholdet for de fleste nettaviser er per i dag. Til det er det for mange som klipper hverandre og later som om det er egne nyheter. Fokuset i norsk nettverden synes å være utvikling av ekstratjenester det er mulig å tjene penger på. Noen en hvilken som helst næring bør gjøre, dersom den ønsker å presentere sunn økonomi.

Det kan tenkes News Corp taper stort på sjefens ambisjoner.

Det kan tenkes News Corp taper stort på sjefens ambisjoner.

Nettopp dette kommer til å være Murdochs store fane, dersom han får troppene med seg. Generalen fra Australia vil hevde at all stønad til TV og papiraviser ødelegger markedet for nett, og at dette er eneste muligheten for nettavisene hans, og kollegenes (i mindre grad), vil overleve. Derfor må dette grepet til.

Ja, Murdochs nettsider vil miste brukere, men avhengig av betalingsformen og hvor høye summer han legger opp til. Kanskje blir det som et rentehopp eller to, vi stopper opp investeringene for en periode, men følger etter en stund etter markedet. Er han riktig heldig, så går noen konkurrenter over ende, dermed har Rupert Murdoch opptil flere grunner for å lansere nettbetaling.

Derfor; bli ikke overrasket om Rupert Murdoch igjen betegnes som antichrist på både kommentar- og artikkelplass i mediene det neste året. For ham er det trolig bare noen som klapper ham på skulderen.

Hvor går grensa?

Bør ikke en far få kunne reagere når hans halvannet år gamle barn omtales i nettdebatten?

I forrige uke skrev undertegnede en artikkel i Journalisten om en 18 måneder gammel gutt som hadde blitt «hengt ut» i nettdebatten til Haugesunds Avis.  Guttens far er stortingskandidat for Høyre i Rogaland, og forteller at han forstår han må takle kritikk, tyn og utdriting av seg selv. Hans protest er at det er hans sønn som blir omtalt i debattinnlegget.

Man kan sikkert være uenige om hvor graverende innlegget er, og om det i det hele tatt er noe som man skal lage en masse ståhei for. Men det er på det rene at dette innlegget gikk skikkelig innpå barnefaren. Da Haugesunds Avis’ nettansvarlig tok kontakt med barnefaren for å beklage det som hadde skjedd, var mannen helt fra seg og brast i gråt.

Derfor stiller jeg meg litt undrende til at bloggeren Fr. Martinsen (som også er spaltist for min arbeidsgiver) sammenligner seg selv med barnefaren i Haugesund. Martinsen skriver i blogginnlegget «Tjukka, feita» at hun ikke ville latt det gå inn på seg om et debattinnlegg om seg hadde ligget ute i 13 timer før noen reagerte. Hun skriver at det må barnefaren tåle og mener at det ikke er så store forskjellen på et slikt innlegg, og det å få ukvemsord ropt etter seg i parken.

Vel, det er jo det da, siden man i parken kan se ansiktet på den som ytrer sin mening – uansett om budskapet. Ikke minst kan man gå bort og konfrontere personen.

Det er vel og bra at Fr. etterlyser en mer fornuftig diskusjon rundt selve nettdebatten, men å sammenligne seg med en 18 måneder gammel gutt, blir omtrent som om jeg skulle vurdert journalistikken til en 15 år gammel medieelev i den videregående skolen med Hans Wilhelm Steinfeld … bak mål om du spør meg.

Glemte du å stille spørsmålet?

Eller, kanskje var det de rette spørsmålene du glemte. Det er ikke alltid forskerne har alle fakta på bordet.

I løpet av juni skal doktorand Yngvar Kjus disputere sin avhandling ”Event media. Television production crossing media boundaries”. Ifølge Forskning.no mener Kjus at Nettavisen lanserte Side2 for å holde på publikummet til TV 2.

– Det gjelder å holde publikum innenfor ens egne kanaler. For eksempel hadde VG-nett lenge større trafikk enn TV 2 selv på sin Idol-omtale. For å holde på publikum etablerte den TV 2-eide Nettavisen derfor det nettbaserte underholdningsmagasinet Side 2, forteller Kjus til Forskning.no.

Det mener Ole Valaker er merkelig og uetterrettelig. Valaker fungerte som redaksjonssjef i Side2 det første året seksjonen eksisterte.

– Nettavisen etablerte selvsagt Side2 for å øke kvinneandelen blant leserne. Det er ganske godt kjent, sier Ole Valaker til Mediamonster.

OK. Det er kanskje pirkete av meg, men hadde jeg presentert noe slikt i mitt arbeid, vel, så ville jeg nok fått tyn. Og jeg er ingen viter – bare synser.

Ellers er det en interessant argumentasjon den godeste doktoranden har. At man etablerer nye produkter for å holde på publikummet sitt. Enkelte nettaviser nekter for eksempel å lenke ut til kildene de klipper. Hvorfor? Vel, de vil ikke innrømme det, men de er redde for å miste leserne sine. Og ikke minst å gi konkurrentene trafikk. Det viser denne artikkelen hvor blant annet min tidligere sjef i NA24 Inge Berge forteller at de kan godt endre praksis og begynne med å lenke ut, det var i oktober. Fortsatt synes ikke NA24 interessert i å gjøre så.

Det er klart at jo flere som kommer til sidene våre, og ikke minst jo lengre de blir der – desto bedre. Derfor lager man kvisser, bildeserier, videosnutter og så videre i håp om å få ta mest mulig av tiden til brukerne.

Personlig, både på bloggen og i mitt daglige virke, lenker jeg ut uten å blunke. Det er en ekstraservice til leserne som vi som medier uansett bare kan tjene på i lengden. Og så går jeg, og noen andre, med et stort håp om at man på sikt snart skal slutte å klippe hverandre på nettet, slik vi ser det er i dag. Men det er nok jeg som er for naiv.

Det var et sidespor. Et annet spor Kjus er inne på i sin avhandling er at allmennkringkastingen og journalistikken er truet av inntoget av internasjonale formater som nettopp Idol og Big Brother.

– Ja, i den grad deres oppgave er å fremme norsk kultur og identitet er det uheldig at stadig flere av landets kulturelle begivenheter baseres på formler eid av internasjonale selskap. Store begivenheters intensitet drar dem ofte mer i retning av propaganda enn kritisk journalistikk.

Jeg er ikke helt sikker, men det er jo ingen tvil, disse to og et og annet danseprogram på fjernsynet har fått enormt stor dekning. Og der er blitt brukt ressurser på dette. Dette burde denne saken fra finanstjenesten Bloomberg være bevis på. Finansredaksjonen har skrevet om hva slags telefon Paris Hilton har. Fuck that shit!

Jeg avslutter innlegget med å sitere Gatas Parlament: «vi har holdning over underholdning i motsetning til flere med motstandsløs kultur som ikke klarer å presentere medvite om verden».

<a href=”http://technorati.com/tag/media” rel=”tag”><img style=”border:0;vertical-align:middle;margin-left:.4em” src=”http://static.technorati.com/static/img/pub/icon-utag-16×13.png?tag=media” alt=”http://www.martinhjensen.wordpress.com” />media</a>

Og vinneren er

Gjett hvem som er mest populære kilde for nyheter da … svaret er ganske opplagt.

Og det var pokker meg på høy tid. For i en ny amerikansk undersøkelse kommer det frem at den opplagte foretrukne kanalen for nyheter er: Internett. Hurra! Alle netthuene jubler.

Undersøkelsen, som ifølge ADWeek ble gjennomført i månedsskiftet mai-juni, spurte brukerne hvilket medie de foretrakk å få nyhetene sine fra, og hele 56 prosent valgte da internett. Nummer to ble tv, som 21 prosent mente var å foretrekke. Radio og avis kom likt med ti prosent hver.

OK. Dette kan bety to ting, vi som jobber på nettet har skjerpet oss og har fjernet det som gjorde at nettet en gang ble sett på som en «ubetydelig» journalistisk kanal (eller brukerne har senket forventningene). For det andre, og dette gjelder tv, så skal vi ikke glemme at vi snakker om det amerikanske markedet – hvor nyhetene på tv avbrytes hver sjuende eller tiende minutt (litt usikker her – info tas  i mot) for å la annonsørene slippe til med sitt budskap. På nettet avbrytes jo ikke nyhetene av reklame særlig ofte. Worst Case-scenario møter en pop-up-annonse på deg i det du åpner siden, but that’s it.

Og som om ikke det var nok at nettet er den foretrukne nyhetskilden blant amerikanerne, så mener det nettredaksjonene også er til å stole på. Ifølge undersøkelsen som er gjennomført av et selskap som heter Zogby, så mener 38 prosent av de spurte at internett er informasjonskilden de stoler mest på, 17 prosent mener tv, mens papiravisa får en sjokkerende 17 prosents oppslutning.

De samme spurte mener samtidig at papiravisenes egne nettsteder, som f.eks. NYT.com, er en veldig viktig nyhetskilde.
82 prosent av de spurte forventer at nettet vil bli en dominerende kilde for nyheter om fem år, 13 prosent mener tv vil holde på den posisjonen.

På en helt annen side av bordet sitter hele den globale medieindustrien og følger med på det som skjer i Iran, og hvordan? Alle korrespondentene er snart kastet ut, og informasjonen kommer fra vanlige iranere gjennom Facebook, YouTube og ikke minst Twitter.

Sistnevnte har sågar vært en viktig informasjonskilde for det amerikanske utenriksdepartementet – og det til tross for at man her også har tilgang til informasjon fra CIA.

Phui. Dette kommer sikkert til å virke flott inn på mediekrisen som det siste året har hamret løs på papirmediene…

Forresten; her kan dere lese mer om undersøkelsen.