What the hell do we need them for?

Valget mellom datamaskina og familien er lettere for noen å ta, og vinneren trenger ikke være den opplagte.

Det er USA som igjen er «ledende» på noe som har med teknologisk utvikling å gjøre. Denne gangen er det en omtalen av en undersøkelse om amerikanernes prioriteringer innen husets lunefulle vrede.

Sjekk denne artikkelen fra AP.

28 prosent av amerikanerne bruker angivelig mindre tid med familiemedlemmene sine, fremfor å besøke Twitter, MySpace, Facebook og så videre. Nesten hver tredje spurte … woaw. Nå er det sikkert høyere andel verdensborgere enn 28 prosent som kunne tenkt seg å heller surfet på nettet fremfor å omgås amerikanerne, men sin egen familie?

– Pappa, hjelp!
– Hold kjeft gutt, jeg snakker med min nye kompis på Facebook. Han er like gammal som deg, men mye kulere.

Jeg forstår jo problemstillingen. Familien er en fæl institusjon som ikke fører noe godt med seg av sosiale forestillinger. Selv om det enkelte ganger faktisk kan lede til svært så underholdende forestillinger fylt av tirader og arier (merk: dette fremkommer spesielt ofte i hjem med barn i tenårene).

Det er godt jeg hverken er på Facebook eller MySpace, og bruker begrenset med tid på Twitter, for da kan jeg sette meg på toget i morgen og nyte mors sommerretter – uten å få abstinenser siden jeg har brukt tiden min med familien og ikke med mine «venner» på nettet.

Advertisements

And now; The Net

Hadde det vært opptil journalistene, så hadde de fysisk flyttet inn på Twitter.

Vi blir neppe lei av å skrive om Twitter med det første.

Vi blir neppe lei av å skrive om Twitter med det første.

I mai for to år siden slo Dagbladet Facebook opp over forsiden og flere påfølgende sider. Her hadde avisens journalister nøstet opp hvem som var «venner» med hvem.

Det førte til at Nettavisen slo opp «Det hemmelige nettverket» Underskog … OMG. Kraftige saker fra journalistikken der!

(Jeg er forøvrig medlem av Underskog, men har ikke vært inne der på flere måneder. Sløvt).

Så, godt i gang med årets sommerferie snubler jeg over Time Magazines 15. juni-utgave hvor magasinet har Twitter over hele forsiden.  Artikkelen handler om hvordan Twitter vil forandre livene våre. En artikkel som blant annet forteller at det ikke er så latterlig å oppdatere om hva du hadde til frokost, for vi starter jo en telefonsamtale med å spørre hvordan personen i andre enden har det.

Time Magazine 15. june. Bladets tweets @time følges av nesten 700.000.

Time Magazine 15. june. Bladets tweets @time følges av nesten 700.000.

Tjoa, det er klart. For å sitere en venn: «Før sa vi hvor vi gikk, og så møttes vi der. Så kom mobilen som medførte rene folkeflyttingen fra sted til sted i Oslo sentrum. Hva pokker kommer Twitter til å gjøre med dette?»

Si det. Flere av de 300+ som jeg følger selv har foreslått en øl både her og der i Tigerstaden. Eller i Bergen og så videre. Det er kanskje lettere å invitere seg selv med på et glass eller tre når det skjer via Twitter. For da er det liksom kastet ut til hele verden – som et garn på søken etter fisk.

Dette er langt fra den eneste artikkelen Time har skrevet om fennomenet Twitter, og blir sikkert heller ikke den siste. Så langt har de skrevet om blant annet hvordan tjenesten kommer til å endre måten amerikanere driver forretning på, eller om hvordan å få seg jobb gjennom Twitter.

Noe også E24-kommentator Elin Ørjasæter er innom i sin kommentar «Funemployment«, hvor hun skriver om @nicecaps twitring gjennom arbeidsledigheten. Selv er @orjas aktiv på twitter.

Og forresten@ingeborgv fikk seg ny jobb gjennom Twitter. Det har DN skrevet en artikkel om

E24s hovedeier Aftenposten er ikke spesielt nyskapende når det gjelder sosiale medier, men avisen er på plass på Twitter for å tease saker som kommer på nettutgaven sin, slik min arbeidsplass Journalisten også er. Det samme er avisens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås, som på litt over en måned har twitret rundt 100 ganger.

I kommentaren «Den kvitrende klasse» i Aftenposten skriver Åmås at han twiler på at Twitter utvider den norske debatten, men heller mener at de som deltar mest aktivt allerede er i arenaen.

Det er nå så, jeg er ikke så sikker på om han har helt rett. Det er mange av de jeg følger som jeg ikke en gang vet hvem er. Aldri før har fått med meg navnet til … og så videre. Disse kommer med mye artig og interessant. Mer enn jeg klarer.

Og igjen er vi tilbake til Dagbladet i mai 2007 da de nøstet opp hvilke «kjendiser» som er venner med hvilke andre «kjendiser» på Facebook.

Selv må jeg nok innrømme at jeg har skrevet flere artikler både om Twitter, eller som er blitt initiert av en melding jeg har sett på tjenesten. Dette er mer en «popsak», mens denne handler mer om fag.

Men Åmås er inne på noe når han skriver at vinnerne er de som klarer å trekke fra mennesker man følger, ikke bare legger til. En bekjent kom med følgende melding for noen måneder siden, over Twitter selvfølgelig: Har fjernet 20 prosent av de jeg følger, og 80 prosent av støyen er borte. Herlig.

Selv forsøker jeg, men klarer ikke helt å finne hylla jeg skal legge twitringen min på. Fag, privat, samfunn … Samtidig må jeg si at jeg er imponert over hvor mange innlegg enkelte klarer å legge ut på Twitter i løpet av en dag. Selv om de er i full jobb. Det finnes redaktører (som samtidig som de kutter i bemanningen i avisen sin) kommer med flere titalls innlegg.

Pokker at jeg ikke fikk den redaktørjobben, for da hadde jeg ikke måtte skrive artikler – om blant annet Twitter.

@mhjensen

Og mens Twitter ikke klarer å tjene penger på Twitter, har Dell dratt inn tre millioner dollar på tjenesten. En av dem bare den siste måneden alene.