En real tabloid

Det er bare å gratulere.  Nummer to-avisa i Bergen viser hvordan en tabloid kan, og bør, se ut!

Dette er definitivt landets beste forside i dag. Og det verste av alt er at det ikke er en løssalgsavis som står bak den, men abonnementsavisen Bergensavisen (BA).

BAs fantastiske forside

Svart bakgrunn med hvit skrift er ett flott virkemiddel, men ofte skjer dette i kombinasjon med krigstyper som SKRIKER mot leserne. BAs forside tirsdag er snarere moderert og i løssalg har den tvunget leserne nærmere avisa der den står sammen med BT, VG og Dagbladet i avisstativa rundt om i Bergen.

Kanskje kunne VG og Dagbladet gjort noe slikt som dette dersom landslaget i fotball hadde samme skrikende behov for fornying (?!?!?) slik Brann angivelige har. For det er på det rene at BA er en lokalavis for Bergen og kan derfor også spille mer på byens følelser rundt laget sitt.

Som ansvarlig redaktør Anders Nyland sier:
– Det er ikke ofte vi tar slike grep, men nå handler dette om mye mer enn fotball. Situasjonen er så alvorlig, ikke bare resultatmessig, men også i forhold til at treneren forlater klubben og at det er kort tid siden andre sentrale personer i Brann-organisasjon byttet roller, sier ansvarlig redaktør i BA, Anders Nyland, til VG Nett.

I dag er det på sin plass å gratulere ham og hans redaksjonen med et godt tabloid grep på forsiden. Kanskje beviser dette nok at nettopp BA er landets beste boulevardavis.

Når Anti-Christ rir inn i byen

Rupert Murdoch, her med i The Simspons vil ha betaling for innholdet bedriftene hans produserer for nett.

Rupert Murdoch, her med i The Simspons vil ha betaling for innholdet bedriftene hans produserer for nett.

Rupert Murdoch har bidratt til mer enn en medierevolusjon tidligere, makter han å gjøre det igjen?

Først var han oppkomlingen som slo kjempene i hjemlandet, Australia. Så gikk han mot det etablerte England. Gjennom avisene først og så i strupen på selveste BBC. Knapt en konsesjonsperiode senere slapp han Fox løs i USA. Innimellom alt dette gjorde Murdoch det aviseierne drømte om, men ingen turde, han tok et oppgjør med typografer og grafikere som ble blodig i dobbelt forstand.

I kjølvannet av australskfødte Rupert Murdoch har medieindustrien opplevd dramatiske endringer, kanskje er det derfor han i sin tid ikke turde å være første engelske aviseier som la om en broadsheet til tabloidformatet. Men alt dette er historie. I ettertid har han blant annet sikret seg the Wall Street Journal, lansert noen nye tv-kanaler. Og så har han gått i krigen.

Nettbrukeren er det mannen denne gangen fokuserer inn skytset mot. Hans News Corporation har gått sammen med flere andre kjemper innen amerikansk medieindustri for å danne et konsortium som sammen skal kreve betaling for nettinnholdet sitt. Sammen er vi sterke, liksom. Det interessante er å følge debatten som har pågått rundt betaling på nett på begge sider av Atlanterhavet, og Ekvator for den saks skyld.

David Montgomery er blant dem som har avvist Murdochs ambisjoner om å ta mikrobetaling for sine nettsider. Det er klart at han er en naturlig kilde å snakke med om verdier man kan ta betalt for på nett, med de mange store nettstedene i Mecom, sammenlignet med News Corporations.

monty-pk-0607-c

Montgomery er ikke den eneste som har fnyst, humret og himlet med øynene når Murdochs ambisjoner kastes ut over ølet etter arbeidsdagens slutt på en fredag. Konsensus over den skummende drikken er at Murdoch aldri i verden får dette til, og at han er en dinosaur som har forvillet seg inn i en tidsepoke han ikke kjenner til. Det er ikke så sikkert at det siste er feil. Murdoch har selv sagt at han ikke skjønte hvorfor han skulle kjøpe MySpace, for ham var det angivelig lettere å forholde seg til Dow Jones-kjøpet, forteller hans biografi Michael Wolff.

Grunnen til at dette konsertiumet ikke virkelig har fått farten på seg, bortsett fra oppslag i media, er mangelen på et skikkelig betalingssystem. Det vil trolig Google stå for, med mindre antichrist Murdoch mener Google er en større antichrist og lanserer ett eget. Igjen, han har gjort dette før. Eventuelt kjøpt opp djevelbarnet.

Det som trolig får panikken til å spise på nervene deres er at Murdoch blir besatt dersom han har funnet hesten det er verdt å satse på. Her er en rekke prosjekter som da han startet dem eller kjøpte dem opp, ble ansett for å ikke fungere, og at han ville gå konkurs: The Sun, BSkyB, Wapping, Fox og StarTV. I tillegg har han vært villig til å holde på tapsprosjektene The Australian og The New York Post. Begge for å ha en politisk støtte, og første er hans fars drømmeprosjekt – en riksdekkende avis i Australia.

Ingen av dem har slått beina under ham, snarer tvert imot.

The Times ble solgt til underpris i kampen mot The Daily Telegraph i London, og vant opplag på det med enorme merkostnader. The New York Post gjorde det samme mot The Daily News. Lommeboken til Rupert ser ut til å være utømmelig dersom han har bestemt seg.

Dette er en mann som er villig til å ta noen skritt flere enn de fleste av oss for å få viljen sin. News Corporation, hvor Rupert Murdoch er eneveldig, er et ekstremt mangfoldig medieselskap som har inntektsstrømmer fra alle medieplattformer over hele verden. Svikter reklamefinansiert TV, har de premium pay og distribusjon. I England er nettet større enn noen andre medieplattformer målt i annonseomsetning. Sun, Times og Sky er alle redaksjonelle plattformer i hans lomme.

Det er en galskap i måten Rupert Murdoch driver butikken sin på, og han har vært på kanten av stupet tidligere. Spørsmålet er om neste generasjon griper inn og gir han råd som gjør at stridshesten ikke føles for bratt å bestige.

Denne lenken er til en artikkel i Murdochs The Wall Street Journal (som eieren sa han skulle åpne for gratis bruk da han kjøpte det), krever betaling dersom du ønsker å lese hele. Skal du printe ut denne artikkelen i The Independent, får du tilbud om å kjøpe utskrifter – og du får heller ikke lov til å skrive ut mer enn fem eksemplarer gratis.

Å få til betaling for innhold, også redaksjonelt, kan være mulig … bare ikke slik innholdet for de fleste nettaviser er per i dag. Til det er det for mange som klipper hverandre og later som om det er egne nyheter. Fokuset i norsk nettverden synes å være utvikling av ekstratjenester det er mulig å tjene penger på. Noen en hvilken som helst næring bør gjøre, dersom den ønsker å presentere sunn økonomi.

Det kan tenkes News Corp taper stort på sjefens ambisjoner.

Det kan tenkes News Corp taper stort på sjefens ambisjoner.

Nettopp dette kommer til å være Murdochs store fane, dersom han får troppene med seg. Generalen fra Australia vil hevde at all stønad til TV og papiraviser ødelegger markedet for nett, og at dette er eneste muligheten for nettavisene hans, og kollegenes (i mindre grad), vil overleve. Derfor må dette grepet til.

Ja, Murdochs nettsider vil miste brukere, men avhengig av betalingsformen og hvor høye summer han legger opp til. Kanskje blir det som et rentehopp eller to, vi stopper opp investeringene for en periode, men følger etter en stund etter markedet. Er han riktig heldig, så går noen konkurrenter over ende, dermed har Rupert Murdoch opptil flere grunner for å lansere nettbetaling.

Derfor; bli ikke overrasket om Rupert Murdoch igjen betegnes som antichrist på både kommentar- og artikkelplass i mediene det neste året. For ham er det trolig bare noen som klapper ham på skulderen.

Nei, dette tar ikke livet av Dagbladet

Dette er egentlig en over tjue år forsinket reaksjon.

Anne Aasheim og Dagbladet ser ut til å ha tatt et grep i rett retning for sine produkter. Foto: Martin Huseby Jensen

Anne Aasheim og Dagbladet ser ut til å ha tatt et grep i rett retning for sine produkter. Foto: Martin Huseby Jensen

Før jeg slipper det løs: Det er en tøff hverdag i mediebransjen for tiden. Det er tøffere i Dagbladet enn i mange andre mediehus. Det betyr ikke at jeg ikke føler med medlemmene i grafisk klubb i Dagbladet, og i Dagsavisen. Å bli fortalt at profesjonen din er nedprioritert. Den er kanskje til og med på randen av utslettelse i dagspressen. Sånt må jo bare suge.

Når det er sagt må jeg gjenta inngangen på denne bloggen: Dette er egentlig en over tjue år forsinket reaksjon. Dette er i nærheten av en norsk konklusjon etter Rupert Murdochs manøvrering til Wapping midt i den glade jappetiden (forklaring i lenken over).

Lasse Gimnes, som jeg ofte har gode samtaler med om mediebransjen, og som har min største respekt, sier til VG Nett at: – Dette er et steg nærmere døden for papiravisen med dagens forretningsmodell. Dagbladet dør ikke av noen dager uten avis, men vil nærme seg med dette her.

Sorry, Lasse, jeg er ikke enig med deg. Dette handler ikke om smisking med sjefen min, Helge Øgrim, som i samme artikkel sier om omleggingen at den har vært: – (…) vellykket. Man har tydeliggjort mange av avisens sterkere sider. Øgrim har selv vært ansatt som blant annet redaksjonssjef i Dagbladet.no.

Grepet Dagbladet har tatt er blitt en mer spennende avis. Det virker på meg som om at redesignet på nett og papir har gitt journalistikken et realt, men herlig, tupp.

Når vi vet at man på Havnelageret samtidig har skapt en felles redaksjon for begge produktene … så ser det ut til at Anne Aasheim endelig har fått grep om systemet og virkelig har fått sette sine spor som sjefredaktør.

Det er fortsatt rart å lese avisen i den rekkefølge desken har spredd den ut for meg. Men det blir litt mindre rart for hver dag som går.

I motsetning til Lasse Gimnes (og jeg forbeholder meg retten til at journalisten i det konkurrerende produktet har valgt ut sound bites av en lang og ivrig samtale (som journalist gjør jeg det samme selv)) tror jeg at Dagbladet har en lang og god fremtid foran seg. I begge mediekanalene.

Det avhenger selvfølgelig av hvor ledelsen har bestemt seg for hvilket nivå opplaget skal ligge på. Ved disse tider i fjor var snittopplaget på 123.554 aviser, nesten 12.000 færre enn ved samme tid i 2007. Opplaget må nok ned en god bit til.

Likevel er grepet Dagblad-ledelsen har tatt riktig. Det er riktig grep, ikke bare for Dagbladet, men et riktig grep for avisbransjen generelt. Skal papiravisen overleve, og ja, jeg tror den vil det, så må den rett og slett tenke nytt. Annerledes.

Jeg synes omleggingen i Havnelageret er positivt synlig på både nett og papir. Forsidene til Dagbladet har de siste ukene fenget meg mer en VGs har.

Sjekk #dbtwitterstafett

Andre bloggere på samme tema:
Vettavisen; ser på tema i et større bilde knyttet opp mot mediekrisen.
Min brutale mening; «mimrer» om løssalgsprisen.

Flere blogger på samme tema.

Så, hva skjer egentlig i Mecom?

wmec3

Hvor lenge er egentlig bankene villige til å vente på at Montgomery et. al. skal få ryddet opp i den skakkjørte økonomien?

Det begynte i desember i fjor og ble gjentatt sist i mars: Mecom fikk nok en utsettelse fra sine långivere til å få orden på økonomien før gjeldsgraden skal måles opp mot inntektsstrømmen. Det gjeldstyngede medieselskapet solgte seg ut av sin tyske virksomhet og deler av Edda Media for å få kapital til å redusere gjelda. Dette synes ikke å ha løst problemene tilstrekkelig. Det kan fortsatt være slik at Mecom må selge unna enda mer av virksomheten sin, men det blir neppe i Norge.

Edda Media tjener bra med penger, finanskrise til tross. Sammen med den nederlandske virksomheten er det for en seddelpresse å regne, spesielt om man sammenligner med den danske virksomheten Berlingske Media.  Sistnevnte er det neppe særlig med penger å hente ut ved å selge nå da markedet er på bunnen, og siden det går bra i både Norge og i Nederland vil Mecom trolig fortsette å holde på disse operasjonene. Igjen står Polen. Her kan det komme til å skje noe, men igjen er det uvisst hva som skjer.

- Dette kommer til å gå bra, sa Monty den gang. Hva nå? Foto: Martin Huseby Jensen.

- Dette kommer til å gå bra, sa Monty den gang. Hva nå? Foto: Martin Huseby Jensen.

Situasjonen i selskapet har fått nære medarbeidere til å hoppe av skuta i protest mot grunnlegger og administrerende direktør David Montgomery. Børskursen har falt så langt ned på London-børsen at selskapet er en mygg sammenlignet med det Mecom var ved notering.

I løpet av de snart tre årene som er gått siden Mecom kjøpte Orkla Media har to av toppsjefene forlatt mediekonsernets norske arm. Mecom Europe som skulle sørge for at virksomheten som kom med transaksjonen skulle styres fra Norge er historie. 12 avistitler er solgt til konkurrenten Polaris Media, og i snart ett år har vi hørt prediker om at Edda Media blir solgt til A-pressen.

Giske og Monty møtes for første gang sensommeren 2006. Foto: Martin Huseby Jensen.

Giske og Monty møtes for første gang sensommeren 2006. Foto: Martin Huseby Jensen.

Dette er ikke akkurat momenter som skaper ro i rekkene. Snarere tvert imot. Mange av de ansatte som ble solgt til Polaris pustet lettet ut over å ha kommet seg bort fra Mecoms uuttømmelige pengesug. Det var vel kanskje ikke akkurat slik kulturminister Trond Giske håpet det skulle bli da han en sensommerdag møtte Montgomery på sitt kontor. Men det var kanskje nettopp dette han fryktet.

For å si det med en gang, jeg tviler på at Mecom blir delt opp og solgt i småbiter. Låntagerne, som er et syndikat på sju banker ledet av DnB Nor, vil neppe ta sjansen på å selge mediekonsernet på denne måten. Det kan tenkes at de vurderer situasjonen slik at det er best for verdiutviklingen at de forskjellige selskapene er samlet innunder Mecom. Omtrent slik bankene gjorde da Rupert Murdochs News Corporation var på konkursens rand på begynnelsen 1990-tallet.

Uansett er det på tide at Mecom finner løsningen, for tenk om Monty hadde lyktes med sine forsøk på å kjøpe både tyske og franske aviser for snart to år siden. Det ville trolig gått skikkelig på dunken, og det til tross for at medieselskapet har kvittet seg med store aksjeposter i Bergens Tidende og Adresseavisen.

Bra jobba, Stein Erik! Du har bidratt til en trygg fremtid i tidligere Orkla Media. Foto: Martin Huseby Jensen.

Bra jobba, Stein Erik! Du har bidratt til en trygg fremtid i tidligere Orkla Media. Foto: Martin Huseby Jensen.

Det er helt tydelig at Stein Erik Hagen lot hensynet til de ansatte i mediekonsernet gå foran det å få solgt en virksomhet han ikke er interessert i. Pengene kan neppe ha betydd særlig … Yeah, right.

Monty, vi venter.

Hva skjer på twitter?

Det er nesten som Facebook-fokuset for to år siden om igjen. Hva er det med mediene og sosiale nettsteder? Har vi ikke et liv?

Også undertegnede er på Twitter, men langt fra en av de mer aktive.

Også undertegnede er på Twitter, men langt fra en av de mer aktive.

#blogg om sosiale medier er ikke akkurat kjernen i mitt interesseområde, men medienes fascinasjon for fennomenet Twitter (slik de hadde for Facebook for to år siden) er til gjengjeld midt i smørøyet. Og fascinasjonen er sterk. Ifølge Sesams nyhetssøk har norske medier hatt oppslag med ordet Twitter i over 100o ganger siden nyttår. Det er kanskje ikke voldsomt, men det er ganske så stort antall for en nisje veldig mange ennå ikke forstår.

Derfor er det enda mer spesielt at mainstream-mediet Dagbladet har nesten tre ganger så mange oppslag om Twitter enn bransje-/nisjenettstedet Digi.

#tillegg: Førsteamanuensis i medievitenskap Lars Nyre er frustrert over medienes fokus på twitter og Facebook. Kronikken kan leses her. (OBS! Undertegnede engasjerte Nyre som spaltist i NA24 Propaganda for en stund tilbake).

#media vet ikke helt hva vi skal med Twitter, men det hindrer oss ikke i å forsøke. Selv er jeg på Twitter, men jeg må innrømme at jeg ikke helt har funnet meg helt til rette. Jeg vet ikke hva som er for mye å formidle, eller for lite. Hvor mye jeg vil fortelle, eller utelate. Klassekampens redaktør Bjørgulv #Braanen har forsøkt seg. På to måneder er det kommet tre innlegg:

  1. Får paranoia av alle som forfølger meg på Twitter.

  2. Tror ikke det blir så mye fra meg her, gitt! Sorry to disappoint u all!

  3. Finner ut av hva twitter er

Han kan godt ha noia, den godeste redaktøren, men han er milesvis unna Ashton Kutcher som på torsdag passerte én million mennesker som følger det han har å meddele. #aplusk har tre dager seinere fått 200.000 nye brukere som følger han i livet sammen med Demi More #mrskutcher.

#Medieinteressen for twitter, utenlands og på steinrøysa vår, er kjempestor. Så pass at Oprah har invitert Twitter-sjef Evan Williams til studio. #Oprah er selvfølgelig på Twitter hun også. I skrivende stund har den kjente programlederen over 300.000 som følger tweetsene hennes. Til gjengjeld følger hun selv ti profiler, omtrent slik er det også med ekteparet Kutcher.

Så hva gjør dette med twitter-bruken. Undertegnede har rundt 200 som følger mine tweets, og jeg følger rundt 160 igjen. Majoriteten av disse er journalister eller medienerder som jeg, eventuelt er de nære venner.

#Ordene er begrenset på twitter. Så hva skal vi i så fall skrive om? En journalist skrev at han hadde forspist seg på sjokolade. Selv har jeg meddelt at jeg skulle møte satans gave til menneskeheten: Tredemølla. Og så blir det noe kommunikasjon mellom meg og det jeg følger.

@virrvarr har en flott oppfordring på sin blogg Revolusjonært roteloft. Her oppfordrer hun til det hun kaller for twitteratur og viser til twitterbrukere som skriver noveller på 140 tegn.

Kanskje noe som: «Skred ned gangen og møtte slangen. Blikk traff, men ingen innertier. Livet lever videre, mens skyene flyr over hodet mitt. Bø.» Nja, det var vel heller dårlig, men det gjør ikke forslaget mindre interessant og fengende. Spørsmålet er jo bare hvor bra alt sammen  blir. Tiltaket har uansett min støtte.

#Fire forskjellige twittrerererrererer …

*Det er overtwitreren som forteller om absolutt alt som skjer i hennes eller hans liv – helt ned til en brukken negl.
*Gjennomsnitter – som forteller om en artikkel eller litt av det som skjer i livet, men langt fra volumet som foran nevnte.
*Passiv – les: #Braanen
*Bedrifter – som min egen arbeidsplass, eller de fleste norske medier som forteller om når nye artikler er publisert på deres nettaviser.

Jeg vet ikke om jeg er en god twitrer, enkelte mener det … andre ikke. Hvilke erfaringer har dere med twitter? Fortell.

#Oppdatert: Idaaa har en god forklaring på hva twitter er/kan være. Verdt å sjekke.

På landsmøtet med mediene

Det er få politiske partier som får en mediedekning slik Arbeiderpartiet får på sitt landsmøte.

For andre gang i sitt liv tok undertegnede seg en tur på Arbeiderpartiets landsmøte i Oslo. Den første dagen for å hente pressepasset, slik at jeg de neste dagene kan arbeide som journalist for min arbeidsplass Journalisten. Men i dag, lørdag, handler det om Mediamonster.

Gerhard Helskog, Øivind Brigg og Stein Kåre Kristiansen i TV 2 venter på at statsministeren skal komme for å holde pressekonferanse. Foto: Martin Huseby Jensen

Gerhard Helskog, Øyvind Brigg og Stein Kåre Kristiansen i TV 2 venter på at statsministeren skal komme for å holde pressekonferanse. Foto: Martin Huseby Jensen

Det er noe fascinerende med slike møter fordi de samler journalister an mass. Under dette landsmøtet er rundt 200 journalister påmeldt. Og mange av dem er opptatt av Aker-saken som siden påsken har ridd mediene, regjeringen og Kjell-Inge Røkke.

Den første dagen av landsmøtet fikk aksjesalget stor oppmerksomhet under statsminister Stoltenbergs pressekonferanse. En kjapp opptelling av spørsmålene stilt under pressekonferansen viste at mer enn halvparten handlet om Aker-saken, mens resten handlet om politiske saker Stoltenberg talte om, som arbeidsledighet og integrering.

Skal vi tro Stoltenbergs statssekretær Torbjørn Giæver Eriksen var det forventet.

– Journalister er som daytradere, dere tar tak i den dagsaktuelle saken, sa han til undertegnede mens pressekonferansen pågikk. Han viste til at det ofte vil være et misforhold mellom politikken og de dagsaktuelle sakene.

Martin Kolbergs presseansvarlig Eva Amble Larsen, som også er pressesjef i Arbeiderpartiet forteller at hun synes vekten mellom spørsmål om politikken og Aker-saken var bedre enn på pressefrokosten fredag.

Alle vil ha sin egen vinkel. Foto: Martin Huseby Jensen.

Alle vil ha sin egen vinkel. Foto: Martin Huseby Jensen.

– Da stilte de kun spørsmål om Aker. Det er ikke overraskende at det er stor interesse for saken, men i dag var det spørsmål om også andre saker, sa hun etter pressekonferansen var omme.

Informasjonssjef Sindre Fossum Beyer kunne fortelle at det økte trykket fra mediene synes på nettlinjene. Man begynte med linjer på 100mbps, men de kollapset allerede før landsmøtet begynte. Nå er de oppe i 800 og synes i skrivende stund å fungere flott.

Det er riktignok ikke bare mediene som benytter båndbredde. Partiets representanter oppdaterer fortløpende de lokal nettsidene, twitrer, blogger og hva det nå enn måtte være.

Stoltenberg ankommer pressekonferansen. Foto: Martin Huseby Jensen.

Stoltenberg ankommer pressekonferansen. Foto: Martin Huseby Jensen.

Media er et umettelig og bunnløst beist som hele tiden må fores. Dette gjelder radio, det gjelder nettet og det gjelder tv-kanaler som TV 2 Nyhetskanalen. Øyvind Brigg intervjuet kollega Stein Kåre Kristiansen og sjefredaktør Trine Eilertsen i Bergens Tidende før pressekonferansen til Stoltenberg. Dagsavisens politiske redaktør Arne Strand ante kanskje fred og ingen fare da han kom tuslende inn i lokalet, men den gang ei, for før han visste ordet av det stod også han å analyserte Stoltenbergs tale til landsmøtet. Like etter fikk Klassekampens politiske redaktør Anders Horn spørsmål om ikke han kunne gjøre det samme, slik at beistet fikk mer føde.

TV 2 er også det mediet som har flest representanter til stede under det fire dager lange landsmøte. I alt er rundt 3o journalister forhånds akkreditert, til sammenligning er det 20 fra NRK men de har til gjengjeld et eget rom på møtet hvor de sender radioinnslag og lignende fra. Spesielt er det kanskje heller at Dagsavisen har åtte medarbeidere akkreditert. Dagbladet og VG har på sin side sju medarbeidere der hver – og da er nettredaksjonene medregnet.

I skrivende stund (tidlig lørdag kveld) viser Sesams nyhetssøk at det i dag er publisert 44 artikler med ordet landsmøte i seg. Dagen før var tallet 160 artikler. Det er kanskje ikke så rart, vi snakker om det største regjeringspartiet, det største partiet på landsbasis og det i et valg år.

Derfor er det ikke så rart at mediene er så mannsterke, og ikke minst er alle de sentrale ap-politikerne samlet på et brett og da kan man plukke opp en kommentar her og en kommentar der.

Det blir spennende å følge mediedekningen de neste dagene for å se hvor enormt volumet blir. Også fagbladet Journalisten kommer med artikler fra landsmøtet om mediepolitikk. Følg med.

Harald Stanghelle (Aftenposten), Arne Strand (Dagsavisen), John Olav Egeland (Dagbladet), Eirik Mosveen (VG) og Marie Simonsen (Dagbladet) satt samlet under pressekonferansen. Foto: Martin Huseby Jensen.

Harald Stanghelle (Aftenposten), Arne Strand (Dagsavisen), John Olav Egeland (Dagbladet), Eirik Mosveen (VG) og Marie Simonsen (Dagbladet) satt samlet under pressekonferansen. Foto: Martin Huseby Jensen.

Hvor går vi?

Medieindustrien blør. Bemanningen reduseres og kostnadene kuttes. Hva kommer dette til å gjøre med journalistikken? Og hvor ender vi opp?

Med vårsolen truende over hovedstaden i mai kom de første signalene om at bransjen måtte omstille seg til et tøffere marked over sommeren. Første ut med kutt var Nettavisen, og ettersom skolen tok til eskalerte også meldingene i bransjen. TV 2, Dagens Næringsliv, Aftenposten, regionsavisene, Aller, Hjemmet Mortensen, Schibsted, Edda Media , A-pressen … knapt noen norske medier har sluppet unna det Håkon Haugsbø betegnet som mediekrisen under åpningen av årets SKUP.

Så kan man spørre seg om hvorfor dette skjer nå. Det opplagte er jo finanskrisen, mediebransjen er konjunkturstyrt – så enkelt og så komplisert. Med færre stilling- og eiendomsannonser vil flere av mediene som Aftenposten og regionsavisene lide.

Det nest mest opplagte er at man i gode tider har bygget opp organisasjonene i de forskjellige mediebedriftene. Siden internettboblen sprakk i 2001 og markedet stabiliserte seg igjen rundt to år seinere har mediebedriftene styrket bemanningen sin, rett og slett fordi det handlet om å ha overtaket på motstanderen – og det får man som oftest ved å være størst. Selv om det ikke gjør at en blir best. I og med at det var gode økonomiske tider frem til sommerferien 2008, var også marginene forholdsvis gode. Derfor var det få eller ingen bedriftsstyrer som protesterte da internettredaksjonene ble styrket, mens papirredaksjonene ble holdt på samme nivå. Dermed ble også «krigskassa», som skal møte situasjoner som dette, mager. Dermed er vi hvor vi er i dag – to milliarder kroner er identifisert for å kuttes bort i norsk mediebransje.

«Det opplagte er jo finanskrisen, mediebransjen er konjunkturstyrt – så enkelt og så komplisert.»

Det kan være at dette er bra at kostnadene reduseres, selv om det føles uutholdelig. Rundt meg får venner og kolleger beskjed om at de må finne seg nye jobber, eller jobbe mindre. Det er lite tilfredsstillende å hver dag måtte skrive om hvor mange nye arbeidsplasser som ryker. Eller om den desperate situasjon enkelte medier er i – som igjen fører til irrasjonelle handlinger.

Situasjonen er langt fra ideell, men det er klart at vi som industri har et problem. I Norge er konkurransen rå i forhold til hvor lite markedet egentlig er. Det finnes rundt 300 avistitler på papir i Norge. På nett er det flere. Fem riksdekkende radiokanaler, ni riksdekkende fjernsynskanaler (i tillegg til nisjekanalene) og et vell av lokale radiokanaler. Dette er enormt antall tilbud (selv om mange er regionalt betinget i forhold til distribusjonsplattform. Dette er likevel i ferd med å forsvinne for de elektroniske mediene) for et land hvor det bor knappe fem millioner mennesker.

Så hvor går vi? Mange skjeler over mot USA hvor papiraviser reduserer utgivelsesfrekvensen sin eller opphører å eksistere helt. Noen blir også rene nettutgaver. Selvfølgelig kan det skje også her i Norge, men jeg tror likevel at terskelen for å avvikle en avistittel helt er veldig høy. Snarere tror jeg det er mulig at vi vil se redusert utgivelsesfrekvens blant papiravisene. Jeg har vandret innom tema i en tidligere blogg og gjengitt spekulasjoner om at Dagsavisen og Dagbladet er blant de heteste kandidatene for nettopp dette. Det samme gjelder for så vidt Vårt Land, Nationen og Klassekampen også.

«Det handler om at vi, som medarbeidere, ledere eller eiere i medieindustrien er nødt til å innse at vi aldri vil få de siste ti årene tilbake igjen. De er gode minner.»

– Jeg vil ikke være med på å si at kvaliteten ikke svekkes når vi kutter, for det tror jeg ikke noe på, sa VGs administrerende direktør Torry Pedersen under New Media Networks medlemsmøte i forrige uke. Ærlig, bra! Og pokker heller. Det hjalp ikke at flere av paneldeltagerne under debatten gjorde det klart at det verste ennå ikke er over.

Det er jo ingen tvil om at noe må ryke når det kuttes for en milliard her og en milliard der. Det sier jo seg selv. Men det er jo ikke sikkert at det trenger å gå på kvaliteten løs. Det handler om hva man ønsker å videre. Det handler om at vi, som medarbeidere, ledere eller eiere i medieindustrien er nødt til å innse at vi aldri vil få de siste ti årene tilbake igjen. De er gode minner. Mediekrisen til Haugsbø innbefatter ikke bare finanskrisen, men også endringer i medievaner og en sterkere konvergens i mediene. Internett er snart på et punkt hvor det omfavner samtlige andre mediekanaler og med tanke på hvilken utrolig plattform mobiltelefonen er i ferd med å bli er det ingen tvil om at noen må unngjelde.

Selv ser jeg på TV og hører på radio gjennom nettet. Det er også her jeg leser nyheter, bakgrunn og kommentarer på fritiden min. Ikke til forkleinelse for de øvrige tre tradisjonelle mediekanalene (avis, tv og radio) for det er mye bra de produserer som ikke kommer ut på nettet også, men det handler om medievaner. Er jeg ikke hjemme, så sjekker jeg nyheter og mail på telefonen min – og jeg har ennå ikke gått til anskaffelse av iPhone som er skapt for nettopp dette.

Jeg må få presisere at dette handler om min fritid. Jeg har tidligere skrevet om mine medievaner i en kommentarartikkel på Journalisten.no. Det jeg ikke var flink nok til  å tydeliggjøre da var at; joda, jeg leser en hel del papiraviser hver dag, og skummer over en del.

Det var en liten omvei. Vi trenger ikke å la kvaliteten på journalistikken bli svekket som følge av de massive nedskjæringene som nå pågår. Vi må bare omstille oss. Jeg kan sitere Gavin O’Reilly fra WAN til jeg blir grønn i trynet. Våren 2005 snakket alle om utsagnet om at den siste papiravisa ville gå gjennom avispressen i 2040. Dette var naturlig nok tema under Nordiske Mediedager i Bergen dette året. O’Reilly som blant annet eier britiske The Independent sa seg ikke overraskende uenig i påstanden, men han gjorde det samtidig klart at papiravisene må tenke annerledes enn de gjorde da.

«Vi trenger ikke å la kvaliteten på journalistikken bli svekket som følge av de massive nedskjæringene som nå pågår.»

Nesten fire år seinere er det ikke mye som tyder på at norske aviser har fulgt oppfordringen fra O’Reilly, vi har fått mer papir enn noensinne – samtidig som det er kommet til nye mediekanaler på nettet – som ABC Nyheter og E24.

Det er klart at de som skriver nyhetssaker fra finansbransjen på papir ikke kan konkurrere med sistnevnte om å være først. Snarere kan de gi bakgrunn og analyser på et helt annet nivå enn det nettet per i dag har evnet, men også her skjer det spennende ting.

Nettopp dette er poenget mitt, vi kommer til å bli færre som gjør journalistikk i Norge de neste par årene. Spørsmålet er hva de som leder redaksjonene vi jobber i kommer til å gjøre med det. For dersom vi klarer å spesialisere oss mer enn vi har gjort så langt. Klarer vi å være best på det vi gjør – så vil ikke kvaliteten bli svekket. Men dersom eierne mener at vi skal opprettholde et medietrykk i det omfanget (med den bredden) som vi de siste årene har stått for, vil produktet ligne på en utklipps(journalistikk)bok.

Utfordringen er bare hvordan nettopp dette skal gjøres. Jeg har noen tanker, men ingen løsninger.