Takk, frøken Skavlan

Det er helt sikkert flott å være kjendis, men må man uttale seg om alt av den grunn?

Det var med stor entusiasme jeg åpnet VGs side 28 og 29 denne fredagen (også på nett). Jeg var litt trøtt, litt sur og rett og slett ikke helt der da kaffen skulle drikkes og arbeidsdagen diskuteres. Og der, over en dobbeltside forteller Jenny Skavlan om det å være sykmeldt.

Hun forteller at hun ikke er personen som låser seg inne og er deppa når hun er sykmeldt. Etter å ha skummet artikkelen noen ganger (bildene er fryktelig distraherende) er jeg fortsatt ikke sikker på om frøken Skavlan noensinne har vært sykmeldt. Selvfølgelige kan det også komme av min sedvanlige fredagsettermiddags-blindhet – du vet, den som venter på en kald øl etter arbeidstid.

«Jeg har aldri lange perioder med nedturer. Sånn er moren min også. Hun kan være frustrert i en halvtime, men så får hun det ut og legger det bak seg.» Shiiiiit. I fare for å fremstå nedlatende, men kjære deg, Jenny; å være frustrert er vel noe helt annet en å være deprimert – hvilket er en annen term du tar for deg i intervjuet som opprinnelig er gjort med Costume.

Det kan være at journalisten burde skjermet deg mot deg selv, for det er tross alt forskjell på to ukers sykmelding for musearm og langtidssykmelding for tunge depresjoner ispedd en dæsj suicidale tanker. Men jeg antar at journalisten – eventuelt desken kanskje er blitt blendet av bildene av en vakker ung kvinne i undertøy. Jeg vet jeg ble det.

Reklamer