Pass opp! Hordene kommer

Av og til er det forunderlig hvor mange journalister som må til for å skrive en sak.

I disse rasjonaliseringstider ser vi kolleger forsvinner ut av redaksjonene med sluttpakker under armen, eller i permitteringer. Ifølge flere redaktører skal vi nå lage «smartere» aviser. Derfor er det med noe undring at jeg registrerer hvor mange journalister som må til for å skrive en liten sak.

I Bergens Tidende skal driften rasjonaliseres, akkurat som i resten av Medie-Norge. lokal-TV er avviklet og 130 årsverk vil forsvinne fra Krinkelkroken. BT er et stort mediehus på norsk skala, som de fleste andre større mediehus har BT vokst seg stor og bemanningstung i oppgangstider. Derfor er det fra et bedriftsøkonomisk perspektiv naturlig å justere kolofonen noe. Men en skulle tro at når man laget smartere avis, at det faktisk var smartere.

I morgenstunden snublet jeg over følgende artikkel på vår nyhetsagent: «Stadig flere riksmedier kutter ut Bergen». Artikkelen er i skrivende stund ikke på nett, men forteller om at riksavisene snart ikke er til stede i byen. En sak som i og for seg er interessant siden det tross alt er snakk om landets nest største by. Men er det virkelig så smart produksjon at det krever fire journalister til å skrive den?

Ok. Det kan være at den ene av journalistene begynte å jobbe med den, hentet inn et sitat eller to, og så ble syk. Dermed kom journalist nummer to og tok over artikkelen, fikk hjelp av journalist nummer tre til å hente inn noen nye sitater før de gikk hjem for dagen. For overtid skal helst ikke brukes i disse dager. Trolig endte det med at journalist nummer fire fikk det ærefulle oppdraget med å sy samme arbeidet til de tre foregående på kveldsvakten. På papiret er det en forseggjort artikkel, med faktaboks i bunnen av siden med oversikt over tilstedeværelsen til de store mediene. Journalistene har intervjuet til sammen sju kilder i denne saken. Ikke en overveldende mengde, men likevel. I tillegg har de også intervjuet medieviter Helge Østbye og byrådsleder Monica Mæland i en undersak.

Selv, hadde jeg hatt ansvaret for å drifte en redaksjon, ville jeg spurt meg selv om det virkelig er behov for å sette fire journalister til å gjøre dette arbeidet. Jeg ville tro det er mulig å bruke en, kanskje to. For dette er ingen gravesak. Dette er en journalist som har stukket finger’n i været og registrert hvilken vei vinden blåser. Smartere produksjon er det ikke, spesielt siden artikkelen ikke engang er lagt ut på nettet.

P.S. For å dekke dobbeltdrapet på Nesøya hadde VG og Dagbladet satt i sving henholdsvis sju og åtte journalister. Noen som lurer på hva slags saker som måtte lide som følge av det?

Reklamer