En real tabloid

Det er bare å gratulere.  Nummer to-avisa i Bergen viser hvordan en tabloid kan, og bør, se ut!

Dette er definitivt landets beste forside i dag. Og det verste av alt er at det ikke er en løssalgsavis som står bak den, men abonnementsavisen Bergensavisen (BA).

BAs fantastiske forside

Svart bakgrunn med hvit skrift er ett flott virkemiddel, men ofte skjer dette i kombinasjon med krigstyper som SKRIKER mot leserne. BAs forside tirsdag er snarere moderert og i løssalg har den tvunget leserne nærmere avisa der den står sammen med BT, VG og Dagbladet i avisstativa rundt om i Bergen.

Kanskje kunne VG og Dagbladet gjort noe slikt som dette dersom landslaget i fotball hadde samme skrikende behov for fornying (?!?!?) slik Brann angivelige har. For det er på det rene at BA er en lokalavis for Bergen og kan derfor også spille mer på byens følelser rundt laget sitt.

Som ansvarlig redaktør Anders Nyland sier:
– Det er ikke ofte vi tar slike grep, men nå handler dette om mye mer enn fotball. Situasjonen er så alvorlig, ikke bare resultatmessig, men også i forhold til at treneren forlater klubben og at det er kort tid siden andre sentrale personer i Brann-organisasjon byttet roller, sier ansvarlig redaktør i BA, Anders Nyland, til VG Nett.

I dag er det på sin plass å gratulere ham og hans redaksjonen med et godt tabloid grep på forsiden. Kanskje beviser dette nok at nettopp BA er landets beste boulevardavis.

Advertisements

Lokalpressens våte drøm

Da jeg så dette tok nerden over.

Dette må jo være Montys våte drøm; innbyggerne i Vestfold abonnerer på samtlige tre lokalavisene til Edda Media. Herlig. Selv kommer jeg fra Horten, og «vokste opp» i Gjengangeren i Horten. På dette tidspunktet (omtrent i juratiden) var Tønsbergs Blad interessant for hortensere i og med at avisen hadde et eget lokalkontor i byen. Det har de ikke hatt på noen år.

Men for en hortenser, uten bindinger til Sandefjord, er Sandefjords Blad omtrent like uinteressant å lese som en avis på et språk du ikke kan.

Derfor humret jeg litt da jeg så annonsen på Gjengangeren.no og så på tb.no. Dermed måtte jeg se om også Sandefjord hadde samme familien med deres avis. Hverken Varden eller Drammens Tidende (også Edda) har brukt disse «statistene» til å kose seg med sine aviser rundt frokostbordet. Takk og lov.

Ja da, dette er enormt nerdete av meg. Jeg ser den, men det er litt rart at et par skal holde aviser som på det meste har nesten fem mils avstand mellom utgiverstedene.

Når det er sagt, ville jeg tro at dette er David Montgomerys ønskedrøm – få tre for to, liksom.

Tillegg: Fra jeg var fjorten til 23 år gammel arbeidet jeg for Gjengangeren. Jeg var en svipptur innom Tønsbergs Blad gjennom praksis og sommervikariat, og har sittet som nyhetsleder i TVVestfold i to år (som på det tidspunktet var eid av Tønsbergs Blad). Jeg har også så vidt frilanset litt for Sandefjords Blad.

Når papiravisen følger nettavisen

Vi ser det hver eneste dag på nettet. Forsøk på å pirre leserne til å klikke på saken. På papir er det motsatt, men ikke alltid.

Pokker, jeg fikk ikke klikket meg inn på saken ...

Pokker, jeg fikk ikke klikket meg inn på saken ...

Sjekk hvem som vant, se bildene fra fødselen/begravelsen, les resultatene. Du har sett dem før, enkelte nettsteder er mer aktive enn andre i kampen om å få deg, meg, oss til å klikke inn på sine utvalgte artikler. Jeg trenger ikke nevne navn, det er bare å se seg rundt.

Derfor var det noe spesielt da jeg så toppen på forsiden til VGs papirutgave i dag. Tittel: «Nå står hun frem», undertittel: «Se hvordan Jaycee ser ut i dag». Jeg rettet musa mot avisen som lå på skrivebordet, og forsøkte å klikke, men akk det skjedde ingenting.

Nå er det ikke noe galt i at VG har en slik inngang, og det er ikke slik at nettredaksjonene fant opp slike lokkemidler selv. Likevel synes jeg det er litt rart å se det i en papiravis, kanskje er det jeg som er blitt et netthode hvor det er naturlig å bruke nettet som referanse i journlistikken …

Det jeg derimot synes er rart er at VG velger å bruke «loftet» på forsiden sin til å selge en sak som rullet over flere norske nettsteder dagen før. Blant de som slo opp, var VG Nett (saken er fjernet (?), men mobilversjonen er ute). Nyhetens interesse er liksom borte.

Og vinneren er

Gjett hvem som er mest populære kilde for nyheter da … svaret er ganske opplagt.

Og det var pokker meg på høy tid. For i en ny amerikansk undersøkelse kommer det frem at den opplagte foretrukne kanalen for nyheter er: Internett. Hurra! Alle netthuene jubler.

Undersøkelsen, som ifølge ADWeek ble gjennomført i månedsskiftet mai-juni, spurte brukerne hvilket medie de foretrakk å få nyhetene sine fra, og hele 56 prosent valgte da internett. Nummer to ble tv, som 21 prosent mente var å foretrekke. Radio og avis kom likt med ti prosent hver.

OK. Dette kan bety to ting, vi som jobber på nettet har skjerpet oss og har fjernet det som gjorde at nettet en gang ble sett på som en «ubetydelig» journalistisk kanal (eller brukerne har senket forventningene). For det andre, og dette gjelder tv, så skal vi ikke glemme at vi snakker om det amerikanske markedet – hvor nyhetene på tv avbrytes hver sjuende eller tiende minutt (litt usikker her – info tas  i mot) for å la annonsørene slippe til med sitt budskap. På nettet avbrytes jo ikke nyhetene av reklame særlig ofte. Worst Case-scenario møter en pop-up-annonse på deg i det du åpner siden, but that’s it.

Og som om ikke det var nok at nettet er den foretrukne nyhetskilden blant amerikanerne, så mener det nettredaksjonene også er til å stole på. Ifølge undersøkelsen som er gjennomført av et selskap som heter Zogby, så mener 38 prosent av de spurte at internett er informasjonskilden de stoler mest på, 17 prosent mener tv, mens papiravisa får en sjokkerende 17 prosents oppslutning.

De samme spurte mener samtidig at papiravisenes egne nettsteder, som f.eks. NYT.com, er en veldig viktig nyhetskilde.
82 prosent av de spurte forventer at nettet vil bli en dominerende kilde for nyheter om fem år, 13 prosent mener tv vil holde på den posisjonen.

På en helt annen side av bordet sitter hele den globale medieindustrien og følger med på det som skjer i Iran, og hvordan? Alle korrespondentene er snart kastet ut, og informasjonen kommer fra vanlige iranere gjennom Facebook, YouTube og ikke minst Twitter.

Sistnevnte har sågar vært en viktig informasjonskilde for det amerikanske utenriksdepartementet – og det til tross for at man her også har tilgang til informasjon fra CIA.

Phui. Dette kommer sikkert til å virke flott inn på mediekrisen som det siste året har hamret løs på papirmediene…

Forresten; her kan dere lese mer om undersøkelsen.

And now; The Net

Hadde det vært opptil journalistene, så hadde de fysisk flyttet inn på Twitter.

Vi blir neppe lei av å skrive om Twitter med det første.

Vi blir neppe lei av å skrive om Twitter med det første.

I mai for to år siden slo Dagbladet Facebook opp over forsiden og flere påfølgende sider. Her hadde avisens journalister nøstet opp hvem som var «venner» med hvem.

Det førte til at Nettavisen slo opp «Det hemmelige nettverket» Underskog … OMG. Kraftige saker fra journalistikken der!

(Jeg er forøvrig medlem av Underskog, men har ikke vært inne der på flere måneder. Sløvt).

Så, godt i gang med årets sommerferie snubler jeg over Time Magazines 15. juni-utgave hvor magasinet har Twitter over hele forsiden.  Artikkelen handler om hvordan Twitter vil forandre livene våre. En artikkel som blant annet forteller at det ikke er så latterlig å oppdatere om hva du hadde til frokost, for vi starter jo en telefonsamtale med å spørre hvordan personen i andre enden har det.

Time Magazine 15. june. Bladets tweets @time følges av nesten 700.000.

Time Magazine 15. june. Bladets tweets @time følges av nesten 700.000.

Tjoa, det er klart. For å sitere en venn: «Før sa vi hvor vi gikk, og så møttes vi der. Så kom mobilen som medførte rene folkeflyttingen fra sted til sted i Oslo sentrum. Hva pokker kommer Twitter til å gjøre med dette?»

Si det. Flere av de 300+ som jeg følger selv har foreslått en øl både her og der i Tigerstaden. Eller i Bergen og så videre. Det er kanskje lettere å invitere seg selv med på et glass eller tre når det skjer via Twitter. For da er det liksom kastet ut til hele verden – som et garn på søken etter fisk.

Dette er langt fra den eneste artikkelen Time har skrevet om fennomenet Twitter, og blir sikkert heller ikke den siste. Så langt har de skrevet om blant annet hvordan tjenesten kommer til å endre måten amerikanere driver forretning på, eller om hvordan å få seg jobb gjennom Twitter.

Noe også E24-kommentator Elin Ørjasæter er innom i sin kommentar «Funemployment«, hvor hun skriver om @nicecaps twitring gjennom arbeidsledigheten. Selv er @orjas aktiv på twitter.

Og forresten@ingeborgv fikk seg ny jobb gjennom Twitter. Det har DN skrevet en artikkel om

E24s hovedeier Aftenposten er ikke spesielt nyskapende når det gjelder sosiale medier, men avisen er på plass på Twitter for å tease saker som kommer på nettutgaven sin, slik min arbeidsplass Journalisten også er. Det samme er avisens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås, som på litt over en måned har twitret rundt 100 ganger.

I kommentaren «Den kvitrende klasse» i Aftenposten skriver Åmås at han twiler på at Twitter utvider den norske debatten, men heller mener at de som deltar mest aktivt allerede er i arenaen.

Det er nå så, jeg er ikke så sikker på om han har helt rett. Det er mange av de jeg følger som jeg ikke en gang vet hvem er. Aldri før har fått med meg navnet til … og så videre. Disse kommer med mye artig og interessant. Mer enn jeg klarer.

Og igjen er vi tilbake til Dagbladet i mai 2007 da de nøstet opp hvilke «kjendiser» som er venner med hvilke andre «kjendiser» på Facebook.

Selv må jeg nok innrømme at jeg har skrevet flere artikler både om Twitter, eller som er blitt initiert av en melding jeg har sett på tjenesten. Dette er mer en «popsak», mens denne handler mer om fag.

Men Åmås er inne på noe når han skriver at vinnerne er de som klarer å trekke fra mennesker man følger, ikke bare legger til. En bekjent kom med følgende melding for noen måneder siden, over Twitter selvfølgelig: Har fjernet 20 prosent av de jeg følger, og 80 prosent av støyen er borte. Herlig.

Selv forsøker jeg, men klarer ikke helt å finne hylla jeg skal legge twitringen min på. Fag, privat, samfunn … Samtidig må jeg si at jeg er imponert over hvor mange innlegg enkelte klarer å legge ut på Twitter i løpet av en dag. Selv om de er i full jobb. Det finnes redaktører (som samtidig som de kutter i bemanningen i avisen sin) kommer med flere titalls innlegg.

Pokker at jeg ikke fikk den redaktørjobben, for da hadde jeg ikke måtte skrive artikler – om blant annet Twitter.

@mhjensen

Og mens Twitter ikke klarer å tjene penger på Twitter, har Dell dratt inn tre millioner dollar på tjenesten. En av dem bare den siste måneden alene.

Pass opp! Hordene kommer

Av og til er det forunderlig hvor mange journalister som må til for å skrive en sak.

I disse rasjonaliseringstider ser vi kolleger forsvinner ut av redaksjonene med sluttpakker under armen, eller i permitteringer. Ifølge flere redaktører skal vi nå lage «smartere» aviser. Derfor er det med noe undring at jeg registrerer hvor mange journalister som må til for å skrive en liten sak.

I Bergens Tidende skal driften rasjonaliseres, akkurat som i resten av Medie-Norge. lokal-TV er avviklet og 130 årsverk vil forsvinne fra Krinkelkroken. BT er et stort mediehus på norsk skala, som de fleste andre større mediehus har BT vokst seg stor og bemanningstung i oppgangstider. Derfor er det fra et bedriftsøkonomisk perspektiv naturlig å justere kolofonen noe. Men en skulle tro at når man laget smartere avis, at det faktisk var smartere.

I morgenstunden snublet jeg over følgende artikkel på vår nyhetsagent: «Stadig flere riksmedier kutter ut Bergen». Artikkelen er i skrivende stund ikke på nett, men forteller om at riksavisene snart ikke er til stede i byen. En sak som i og for seg er interessant siden det tross alt er snakk om landets nest største by. Men er det virkelig så smart produksjon at det krever fire journalister til å skrive den?

Ok. Det kan være at den ene av journalistene begynte å jobbe med den, hentet inn et sitat eller to, og så ble syk. Dermed kom journalist nummer to og tok over artikkelen, fikk hjelp av journalist nummer tre til å hente inn noen nye sitater før de gikk hjem for dagen. For overtid skal helst ikke brukes i disse dager. Trolig endte det med at journalist nummer fire fikk det ærefulle oppdraget med å sy samme arbeidet til de tre foregående på kveldsvakten. På papiret er det en forseggjort artikkel, med faktaboks i bunnen av siden med oversikt over tilstedeværelsen til de store mediene. Journalistene har intervjuet til sammen sju kilder i denne saken. Ikke en overveldende mengde, men likevel. I tillegg har de også intervjuet medieviter Helge Østbye og byrådsleder Monica Mæland i en undersak.

Selv, hadde jeg hatt ansvaret for å drifte en redaksjon, ville jeg spurt meg selv om det virkelig er behov for å sette fire journalister til å gjøre dette arbeidet. Jeg ville tro det er mulig å bruke en, kanskje to. For dette er ingen gravesak. Dette er en journalist som har stukket finger’n i været og registrert hvilken vei vinden blåser. Smartere produksjon er det ikke, spesielt siden artikkelen ikke engang er lagt ut på nettet.

P.S. For å dekke dobbeltdrapet på Nesøya hadde VG og Dagbladet satt i sving henholdsvis sju og åtte journalister. Noen som lurer på hva slags saker som måtte lide som følge av det?

Internett bare i startgropa

Ting skjer på nettet, og trolig har vi bare sett begynnelsen.

– Selv om internett har endret livet til folk over hele verden dramatisk, vil vi ikke se det fulle potensialt før langt flere mennesker og informasjon kommer on-line, sier Tim Berners-Lee som er en av world wide webs grunnlegger til Yahoo Tech.

Å tvile på det han sier opplever jeg bare som bortkastet tid. Vi har sett det de siste årene. Spesielt gjennom nettsider som Facebook og Twitter, og vi har sett det gjennom økt trafikk på norske nettsteder. VGNett har snart like mange unike brukere som det bor folk i Norge. Det er en veldig økning fra bare fem år siden da samme nettsted hadde nesten to millioner færre unike brukere enn i dag.

Internetts makt bekymrer de tradisjonelle mediene. Det ser vi gjennom Twitter, hvor kjendisene forteller deg det de har lyst til, når de har lyst til det. For bransjebladet Variety er det et gryende problem,  skriver New York Observer.

Avisa, som en gang «eide» Hollywood, sliter med nettopp det faktum at kjendisene forteller om seg selv før avisa får gjort journalistikk på det. Og dermed kan et norsk nettsted være «først» til å fortelle hva for eksempel Ashton Kuchter har å fortelle.

Og som om ikke det var nok, så blogger en hel del av kjendisene også.

– Plutselig kom bloggene og nå deler de agendaen med oss. Der er det ingen tvil. Dagsorden, som vi før var alene om, deler vi nå, sier publiser Neil Stiles i Variety Group.

Akk, det fremskrittet, det fremskrittet.

Nå får forresten Facebook og MySpace konkurranse – igjen. Denne gangen er det internettkjempen Google som har lansert noe de kaller for Google Profiles. Ifølge USA Today skal profiles gjøre det lettere for folk som heter Hansen og Jensen å finne seg igjen i søk. Dette mener Google skal bidra i kampen mot Facebook.

Men alt er ikke bare fryd og gammen en. I nummer-to-selskapet Yahoo skal man møte kampen mot Google ved å kutte i bemanningen. Kraftig. Ifølge Yahoo Tech skal 700 stillinger kuttes etter at selskapet, som også har verdens mest trafikkerte nettsted, gikk på en solid smell i første kvartal.

Personlig kjenner jeg at jeg gleder meg til fremskrittet til Tim Berners-Lee er oppfylt, selv om det sikkert da er enda mer å strebe etter.

For å sette ting i perspektiv: For 15 år siden (1994) var det rundt 500 nettsteder. I dag er det 80 millioner.

God helg!