And now; The Net

Hadde det vært opptil journalistene, så hadde de fysisk flyttet inn på Twitter.

Vi blir neppe lei av å skrive om Twitter med det første.

Vi blir neppe lei av å skrive om Twitter med det første.

I mai for to år siden slo Dagbladet Facebook opp over forsiden og flere påfølgende sider. Her hadde avisens journalister nøstet opp hvem som var «venner» med hvem.

Det førte til at Nettavisen slo opp «Det hemmelige nettverket» Underskog … OMG. Kraftige saker fra journalistikken der!

(Jeg er forøvrig medlem av Underskog, men har ikke vært inne der på flere måneder. Sløvt).

Så, godt i gang med årets sommerferie snubler jeg over Time Magazines 15. juni-utgave hvor magasinet har Twitter over hele forsiden.  Artikkelen handler om hvordan Twitter vil forandre livene våre. En artikkel som blant annet forteller at det ikke er så latterlig å oppdatere om hva du hadde til frokost, for vi starter jo en telefonsamtale med å spørre hvordan personen i andre enden har det.

Time Magazine 15. june. Bladets tweets @time følges av nesten 700.000.

Time Magazine 15. june. Bladets tweets @time følges av nesten 700.000.

Tjoa, det er klart. For å sitere en venn: «Før sa vi hvor vi gikk, og så møttes vi der. Så kom mobilen som medførte rene folkeflyttingen fra sted til sted i Oslo sentrum. Hva pokker kommer Twitter til å gjøre med dette?»

Si det. Flere av de 300+ som jeg følger selv har foreslått en øl både her og der i Tigerstaden. Eller i Bergen og så videre. Det er kanskje lettere å invitere seg selv med på et glass eller tre når det skjer via Twitter. For da er det liksom kastet ut til hele verden – som et garn på søken etter fisk.

Dette er langt fra den eneste artikkelen Time har skrevet om fennomenet Twitter, og blir sikkert heller ikke den siste. Så langt har de skrevet om blant annet hvordan tjenesten kommer til å endre måten amerikanere driver forretning på, eller om hvordan å få seg jobb gjennom Twitter.

Noe også E24-kommentator Elin Ørjasæter er innom i sin kommentar «Funemployment«, hvor hun skriver om @nicecaps twitring gjennom arbeidsledigheten. Selv er @orjas aktiv på twitter.

Og forresten@ingeborgv fikk seg ny jobb gjennom Twitter. Det har DN skrevet en artikkel om

E24s hovedeier Aftenposten er ikke spesielt nyskapende når det gjelder sosiale medier, men avisen er på plass på Twitter for å tease saker som kommer på nettutgaven sin, slik min arbeidsplass Journalisten også er. Det samme er avisens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås, som på litt over en måned har twitret rundt 100 ganger.

I kommentaren «Den kvitrende klasse» i Aftenposten skriver Åmås at han twiler på at Twitter utvider den norske debatten, men heller mener at de som deltar mest aktivt allerede er i arenaen.

Det er nå så, jeg er ikke så sikker på om han har helt rett. Det er mange av de jeg følger som jeg ikke en gang vet hvem er. Aldri før har fått med meg navnet til … og så videre. Disse kommer med mye artig og interessant. Mer enn jeg klarer.

Og igjen er vi tilbake til Dagbladet i mai 2007 da de nøstet opp hvilke «kjendiser» som er venner med hvilke andre «kjendiser» på Facebook.

Selv må jeg nok innrømme at jeg har skrevet flere artikler både om Twitter, eller som er blitt initiert av en melding jeg har sett på tjenesten. Dette er mer en «popsak», mens denne handler mer om fag.

Men Åmås er inne på noe når han skriver at vinnerne er de som klarer å trekke fra mennesker man følger, ikke bare legger til. En bekjent kom med følgende melding for noen måneder siden, over Twitter selvfølgelig: Har fjernet 20 prosent av de jeg følger, og 80 prosent av støyen er borte. Herlig.

Selv forsøker jeg, men klarer ikke helt å finne hylla jeg skal legge twitringen min på. Fag, privat, samfunn … Samtidig må jeg si at jeg er imponert over hvor mange innlegg enkelte klarer å legge ut på Twitter i løpet av en dag. Selv om de er i full jobb. Det finnes redaktører (som samtidig som de kutter i bemanningen i avisen sin) kommer med flere titalls innlegg.

Pokker at jeg ikke fikk den redaktørjobben, for da hadde jeg ikke måtte skrive artikler – om blant annet Twitter.

@mhjensen

Og mens Twitter ikke klarer å tjene penger på Twitter, har Dell dratt inn tre millioner dollar på tjenesten. En av dem bare den siste måneden alene.

Advertisements

Hvor går vi?

Medieindustrien blør. Bemanningen reduseres og kostnadene kuttes. Hva kommer dette til å gjøre med journalistikken? Og hvor ender vi opp?

Med vårsolen truende over hovedstaden i mai kom de første signalene om at bransjen måtte omstille seg til et tøffere marked over sommeren. Første ut med kutt var Nettavisen, og ettersom skolen tok til eskalerte også meldingene i bransjen. TV 2, Dagens Næringsliv, Aftenposten, regionsavisene, Aller, Hjemmet Mortensen, Schibsted, Edda Media , A-pressen … knapt noen norske medier har sluppet unna det Håkon Haugsbø betegnet som mediekrisen under åpningen av årets SKUP.

Så kan man spørre seg om hvorfor dette skjer nå. Det opplagte er jo finanskrisen, mediebransjen er konjunkturstyrt – så enkelt og så komplisert. Med færre stilling- og eiendomsannonser vil flere av mediene som Aftenposten og regionsavisene lide.

Det nest mest opplagte er at man i gode tider har bygget opp organisasjonene i de forskjellige mediebedriftene. Siden internettboblen sprakk i 2001 og markedet stabiliserte seg igjen rundt to år seinere har mediebedriftene styrket bemanningen sin, rett og slett fordi det handlet om å ha overtaket på motstanderen – og det får man som oftest ved å være størst. Selv om det ikke gjør at en blir best. I og med at det var gode økonomiske tider frem til sommerferien 2008, var også marginene forholdsvis gode. Derfor var det få eller ingen bedriftsstyrer som protesterte da internettredaksjonene ble styrket, mens papirredaksjonene ble holdt på samme nivå. Dermed ble også «krigskassa», som skal møte situasjoner som dette, mager. Dermed er vi hvor vi er i dag – to milliarder kroner er identifisert for å kuttes bort i norsk mediebransje.

«Det opplagte er jo finanskrisen, mediebransjen er konjunkturstyrt – så enkelt og så komplisert.»

Det kan være at dette er bra at kostnadene reduseres, selv om det føles uutholdelig. Rundt meg får venner og kolleger beskjed om at de må finne seg nye jobber, eller jobbe mindre. Det er lite tilfredsstillende å hver dag måtte skrive om hvor mange nye arbeidsplasser som ryker. Eller om den desperate situasjon enkelte medier er i – som igjen fører til irrasjonelle handlinger.

Situasjonen er langt fra ideell, men det er klart at vi som industri har et problem. I Norge er konkurransen rå i forhold til hvor lite markedet egentlig er. Det finnes rundt 300 avistitler på papir i Norge. På nett er det flere. Fem riksdekkende radiokanaler, ni riksdekkende fjernsynskanaler (i tillegg til nisjekanalene) og et vell av lokale radiokanaler. Dette er enormt antall tilbud (selv om mange er regionalt betinget i forhold til distribusjonsplattform. Dette er likevel i ferd med å forsvinne for de elektroniske mediene) for et land hvor det bor knappe fem millioner mennesker.

Så hvor går vi? Mange skjeler over mot USA hvor papiraviser reduserer utgivelsesfrekvensen sin eller opphører å eksistere helt. Noen blir også rene nettutgaver. Selvfølgelig kan det skje også her i Norge, men jeg tror likevel at terskelen for å avvikle en avistittel helt er veldig høy. Snarere tror jeg det er mulig at vi vil se redusert utgivelsesfrekvens blant papiravisene. Jeg har vandret innom tema i en tidligere blogg og gjengitt spekulasjoner om at Dagsavisen og Dagbladet er blant de heteste kandidatene for nettopp dette. Det samme gjelder for så vidt Vårt Land, Nationen og Klassekampen også.

«Det handler om at vi, som medarbeidere, ledere eller eiere i medieindustrien er nødt til å innse at vi aldri vil få de siste ti årene tilbake igjen. De er gode minner.»

– Jeg vil ikke være med på å si at kvaliteten ikke svekkes når vi kutter, for det tror jeg ikke noe på, sa VGs administrerende direktør Torry Pedersen under New Media Networks medlemsmøte i forrige uke. Ærlig, bra! Og pokker heller. Det hjalp ikke at flere av paneldeltagerne under debatten gjorde det klart at det verste ennå ikke er over.

Det er jo ingen tvil om at noe må ryke når det kuttes for en milliard her og en milliard der. Det sier jo seg selv. Men det er jo ikke sikkert at det trenger å gå på kvaliteten løs. Det handler om hva man ønsker å videre. Det handler om at vi, som medarbeidere, ledere eller eiere i medieindustrien er nødt til å innse at vi aldri vil få de siste ti årene tilbake igjen. De er gode minner. Mediekrisen til Haugsbø innbefatter ikke bare finanskrisen, men også endringer i medievaner og en sterkere konvergens i mediene. Internett er snart på et punkt hvor det omfavner samtlige andre mediekanaler og med tanke på hvilken utrolig plattform mobiltelefonen er i ferd med å bli er det ingen tvil om at noen må unngjelde.

Selv ser jeg på TV og hører på radio gjennom nettet. Det er også her jeg leser nyheter, bakgrunn og kommentarer på fritiden min. Ikke til forkleinelse for de øvrige tre tradisjonelle mediekanalene (avis, tv og radio) for det er mye bra de produserer som ikke kommer ut på nettet også, men det handler om medievaner. Er jeg ikke hjemme, så sjekker jeg nyheter og mail på telefonen min – og jeg har ennå ikke gått til anskaffelse av iPhone som er skapt for nettopp dette.

Jeg må få presisere at dette handler om min fritid. Jeg har tidligere skrevet om mine medievaner i en kommentarartikkel på Journalisten.no. Det jeg ikke var flink nok til  å tydeliggjøre da var at; joda, jeg leser en hel del papiraviser hver dag, og skummer over en del.

Det var en liten omvei. Vi trenger ikke å la kvaliteten på journalistikken bli svekket som følge av de massive nedskjæringene som nå pågår. Vi må bare omstille oss. Jeg kan sitere Gavin O’Reilly fra WAN til jeg blir grønn i trynet. Våren 2005 snakket alle om utsagnet om at den siste papiravisa ville gå gjennom avispressen i 2040. Dette var naturlig nok tema under Nordiske Mediedager i Bergen dette året. O’Reilly som blant annet eier britiske The Independent sa seg ikke overraskende uenig i påstanden, men han gjorde det samtidig klart at papiravisene må tenke annerledes enn de gjorde da.

«Vi trenger ikke å la kvaliteten på journalistikken bli svekket som følge av de massive nedskjæringene som nå pågår.»

Nesten fire år seinere er det ikke mye som tyder på at norske aviser har fulgt oppfordringen fra O’Reilly, vi har fått mer papir enn noensinne – samtidig som det er kommet til nye mediekanaler på nettet – som ABC Nyheter og E24.

Det er klart at de som skriver nyhetssaker fra finansbransjen på papir ikke kan konkurrere med sistnevnte om å være først. Snarere kan de gi bakgrunn og analyser på et helt annet nivå enn det nettet per i dag har evnet, men også her skjer det spennende ting.

Nettopp dette er poenget mitt, vi kommer til å bli færre som gjør journalistikk i Norge de neste par årene. Spørsmålet er hva de som leder redaksjonene vi jobber i kommer til å gjøre med det. For dersom vi klarer å spesialisere oss mer enn vi har gjort så langt. Klarer vi å være best på det vi gjør – så vil ikke kvaliteten bli svekket. Men dersom eierne mener at vi skal opprettholde et medietrykk i det omfanget (med den bredden) som vi de siste årene har stått for, vil produktet ligne på en utklipps(journalistikk)bok.

Utfordringen er bare hvordan nettopp dette skal gjøres. Jeg har noen tanker, men ingen løsninger.

En medierevolusjon

At Hearst velger å legge ned sin avis i Seattle er et utrolig å ta. Spesielt fordi det rammer så stor del av bemanningen. Bare 20 av 165 ansatte får beholde jobbene sine i Seattle Post-Intelligencer når den blir en ren nettavis.

spi

Nyheten har sikkert fått gamlefar William Randolph Hearst til å spinne i graven.

At en papiravis legges ned er ikke direkte nytt. Rocky Mountain News ble stengt for litt siden. Christian Science Monitor kunngjorde for en stund tilbake at de vil også være en nærmest ren nettavis.

I Norge har papiravisene så langt fått leve videre, selv om det synes å spøke for A-pressens Halden Dagblad og Eddas SarpsborgsAvisa. I tillegg har Aftenpostens Aftenutgave redusert antall utgivelser fra fem til tre ganger i uken. Spørsmålet er nå hva som vil skje videre. Her på fjellet er det kuttet kostnader for flere milliarder kroner. Finanskrisen har fått bransjen til å skjelve, og vi vet rett og slett ikke hvor og når dette vil ende.

Det kan være at vi ser at også andre aviser vil redusere antall utgivelser for å kutte kostnadene og få en sunnere økonomi. I bransjen spekuleres det rundt flere titler, som Dagbladet og Dagsavisen. Flere blogger om fremtiden til Dagbladet, deriblant Bård Vegar Solhjell, Paul Chaffey og min sjef Helge Øgrim. Sistnevnte gjør seg noen interessante betraktninger rundt nye Dagbladet som lanseres 1. april.

Selv tror jeg det er avhengig av hvor lenge konjukturene peker nedover, men det er nødvendigvis ikke urealistisk – om enn ikke med de to nevnte avisene.

Tilbake i USA kutter også den anerkjente avisen The Washington Post sin økonomiseksjon seks dager i uka og flytter stoffet til den ordinære nyhetsseksjonen. I håp om å spare penger.

Redaktør i Editor & Publisher Mark Fitzgerald spekulerer i denne artikkelen rundt hvordan de amerikanske avisene har havnet i situasjonen de er i nå. Han mener at det er ikke internett som har sørget for at de har havnet der. Han går lenger tilbake, helt til 60- og 70-tallet da ettermiddagsavisene foldet en etter en og skapte avismonopoler i mange amerikanske byer. Dette førte til høye marginer og store utbytter, som igjen førte til konsolideringer som var basert på høy gjeld. Ikke så ulikt Mecom fremmarsj i det europeiske avismarkedet de siste tre årene.

De mest optimistiske stemmene der ute tror at konjukturene i Norge kanskje snur til høsten, men hva om den varer lenger enn som så? Hvilke konsekvenser vil det ha for den norske avisfloraen og ikke minst for journalistikken? Det kan være at vi i et land med mindre enn fem millioner innbyggere har for mange aviser, men vi er glade i dem. Vi hater å elske dem … og motsatt. Spørsmålet er om vi vil bli «fattigere» dersom det forsvinner noen avistitler. Og ikke minst om de gjør som i Seattle, dropper papirutgaven til fordel for nettutgaven.

I Danmark går kvalitetsavisen Politiken motsatt vei. De utvider søndagsutgaven sin til over 100 broadsheet-sider. Alene blir den nesten like tykk som Dagens Næringsliv og VG er til sammen på en lørdag. Det er vågalt.

Personlig er jeg ganske sikker på at vi vil se strukturendringer i bransjen, og jeg kan bare håpe at det ikke vil kompromisse for heftig med journalistikken som skal begås. Det er opplagt at de 20 menneskene som sitter igjen i Seattle ikke kan lage på langt nær det innholdet som 165 gjorde før, selv om det er mange av dem som mister jobbene sine som ikke er innholdsprodusenter.

Ferdig snart?

Er ikke disse to kamphanene snart ferdige med å bruse med fjæra?

Får ikke vi som publikum snart nok av å høre på dem med sine påstander?

Er ikke snart siste avisforside med gemalen eller synseren solgt?

I en laaaang kronikk i Dagbladet redegjør Carl-Erik Grimstad for seg og sin bakgrunn, for hvorfor han kommenterer saker om kongehuset og så videre.

En kronikk som bærer mer preg av saklighet enn følelser.
Og som en hvilken som helst redaksjon løfter Dagbladet kronikken og gjør journalistikk på den. Og de jo selvfølgelige ikke det eneste mediet som gjør akkurat dette i dag. Jeg ville gjort det samme selv dersom det var innenfor det feltet jeg dekker som journalist, men det jeg ikke er sikker på er om jeg ville slukt alt Ari sier per epost som en god middagsrett.

Igjen kommer gemalen med påstandene om at Grimstad fikk sparken, at han var storforlangende da han arbeidet ved slottet og at han tryglet om å få bli.

Igjen viser herr Behn til anonyme kilder. Ikke bare viser han til dem, han står ganske så naivt opp for dem ved å fortelle at han har ingen tro på at de har noen egeninteresse ved å fortelle han om Grimstads tid ved Slottet (sic!).

Ojsann, alle kilder har en egeninteresse – eller et motiv for å fortelle om noe. Det har jo også Ari sagt, han skriver på en bok hvor en av rollefiguerene er løslig  basert på Grimstad.

Jeg har tidligere skrevet på denne bloggen at jeg heier på Ari, men akkurat nå skulle jeg ønske det uskrevet. Det betyr ikke at jeg nå heier på Grimstad: Jeg mener fortsatt at også han er en dott som får altfor mye oppmerksomhet. Trolig langt mer enn han fortjener.

Så hvorfor viser ikke Dagbladet i sin artikkel til Grimstads tidligere sjef ved Slottet Kaare Langlete. Langlete var hoffsjef da Grimstad var ansatt for å tjene kongen og fedrelandet.

Langlete ble for 9 dager siden intervjuet av Aftenposten. Her får han spørsmålet om han eller noen andre ved Slottet hadde gitt Grimstad sparken:

– Nei, det ville jeg visst om og husket, svarer han kontant. Vel, hvem skal vi tro på – den tidligere sjefen eller gemalen? Sistnevnte er en autorativ kilde, han satt midt oppe i det hele; men også han kan lyve slik de fleste mennesker kan.

Og midt oppe i det hele er Slottet, som garantert aldri kommer til å kommentere denne fjærbrusingen mellom to menn som helt klart har et behov for å markere seg.

Så kjære begge to … jeg forstår oppmerksomheten kan være en utrolig berusende opplevelse, men kan dere være så snille å la dette ligge snart? Dere overskygger den virkelige verden og vi glemmer å få med oss det som skjer der ute.
For denne saken er like tom som ei nyinnkjøpt bokhylle fra Ikea…

Oppdatert: Fagmedarbeider Gunnar Bodahl-Johansen ved Institutt for Journalistikk kritiserer journalistikken som er blitt begått rundt feiden mellom Behn og Grimstad. I Dagbladet skriver han at Behn har gjort mediene til en terapeutisk arena (sic). Han mener det har vært for lite journalistisk tyngde i dekningen av saken. Som påpekt over er jeg overhodet ikke uenig med han, snarere tvert i mot. Hva mener dere?

Dramatisk

Utsiktene for 2009 er dårlige for Schibsted og konsernsjef Kjell Aamot.

Utsiktene for 2009 er dårlige for Schibsted og konsernsjef Kjell Aamot.

For de av oss som skriver om mediebransjen hver eneste dag, er situasjonen ikke spesielt lystbetont. Det kuttes over hele den ganske industrien, og tiltakene som ble varslet i fjor – virker som nå ikke å være gode nok.

Spesielt dramatisk er det i Schibsted som er landets største mediekonsern. Under presentasjonen av tredje kvartal i november i fjor varslet selskapet kutt på 500 millioner kroner. I dag økes beløpet med ytterligere 250 millioner.

Det er trolig først og fremst i Media Norge-avisene; Aftenposten, Bergens Tidende, Fædrelandsvennen og Stavanger Aftenblad at kuttene vil bli tatt. Men trolig er heller ikke VG skjermet for innsparinger i denne runden.
Finanskrisen har tatt overhånd, noe som gjør 2009 til en veldig spennende år for mediebransjen.

Det er ventet at ganske mange, utover de titalls som allerede har tatt sluttpakker og AFP, vil bli arbeidsledige etter flere år i mediebransjen. Og det er ikke så sikkert at det blir som sjefredaktør Trine Eilertsen i Bergens Tidende påstår i dagens utgave av Journalisten;

– Vi har verdens beste utgangspunkt for å bli sterkere og bedre.

La oss håpe det, selv om jeg er svak i troen. Spesielt sett i lys av hvor mye det kuttes for.

Drit i ytringsfriheten, Giske

Statsråd Giske vil ikke åpne for politisk reklame på TV.

Statsråd Giske vil ikke åpne for politisk reklame på TV.

Så flott at du ikke ønsker å godta EMDs vedtak om politisk reklame, kjære statsråd. Hvorfor skulle du det? Det bryter jo med alt AP står for – gud forby, la oss nå bare ha statlige- og politiskeannonser i avisene, de er jo fremtidens medier … ikke sant?

Vi bor altså i et land hvor politisk reklame ikke er tillatt på fjernsyn, og når den absolutt høyeste rettsinnstansen sier at dette er et forbud som ikke henger på greip – så velger vår kulturminister å si at han ikke vil finne seg i dette.

Må jeg få minne deg om Giske at din kollega, justisminister Knut Storberget, ikke lenger vil at injurier er straffbare. Ergo, jeg kan kalle deg for en jævla tulling av en … uten at du kan trekke meg for retten. Hvorfor? Vel, fordi §100 skal være den loven som skal gjelde. «Ytringsfrihed bør finde sted«.

Din kollega Giske sier at det er viktigere å kunne ytre seg fritt fremfor å bli straffet for det du sier. Så, hvorfor skal ikke dette gjelde politisk reklame? Det er jo tillatt på trykk, så hvorfor ikke TV? Jo, fordi historisk mener politikerne at vi blir lettere påvirket av reklamen på TVNorge og TV3, enn vi blir av reklamen i VG og Aftenposten. Kjempelogisk.

Lykke til med å strupe ytringsfriheten – betalt eller ei, Giske!