Vet de at julen er her?

Noen ganger kan irritasjonen over en låt kapre besinnelsen, og det uten at det egentlig er låtens feil.

– Arrrgh! Nå har jeg den på hodet igjen.

Det er kaldt. Minusgradene liksom får huden til å krympe og stramme seg over kinnbeina.

– Hvilken da, spør hun stirrende på fortauet for å unngå isen som gjemmer seg under snøen fra i går. Av og til virker det som om de går på en kamuflert skøytebane.

– Om de vet at det er jul. «Do They know its Christmas.» Den irriterer meg så inne gamperæva, sier jeg og kjenner at kjeven er bredere enn den trenger.

– Det virker bare på meg som om musikkprodusentene er noen kjøtthuer. Dem spiller denne låten som om det var en ordinær julelåt … den er jo for pokker ikke det, nesten hveser jeg i det en desperat busspassasjer traver forbi oss for å rekke bussen. Lufta er kald og tjukk av eksos.

– Det er jo ingen julelåt i den retteforstand. Det går jo ikke sammenligne den med White Christmas. Bare tenk teksten: «Well tonight thank God it’s them instead of you.» Det er ikke en appell til å kose seg med et ekstra lass ribbe, litt mer dyr vin og et fjell med pakker. Men like herlig sitter Vidar Lønn-Arnesen på radioen og sier at «nå skal vi kose oss med julemusikk» og slenger på denne låten fulgt av «Rocking around the Christmas tree». Det var ikke som julelåt den var tenkt da den kom. Det var ikke for kosens skyld.

– Jeg synes den er fin jeg, sier hun lettere oppgitt over den symptomatiske frustrasjonen hans. Nesten som om pillene hans har sluttet å fungere.

– Det synes faktisk jeg og, men låten kom som en sang for å samle inn penger til de sultrammede i Etiopia i 1984, ikke for tjukke nordmenn i 2010.

– Men de får jo royalties når sangen spilles, fortsetter hun i håp om å slukke irritasjonen hans.

– Tjo, og selv om det er flott og garantert det musikkprodusentene kommer til å gjemme seg bak, så blir det feil, sier han og kjenner at hanskene er litt for tynne. Kanskje får han nye til jul, tenker han i det venstre fot slik lett på isen. – Jeg skulle bare ønske at de sluttet å spille den som en julelåt. Det er å fornærme dem som den egentlig ble laget til inntekt for.

Bussen spyr ut eksos, men hans edder og galle er nesten tom. Det er kontortid, men om litt er det familiejul og garantert en gjentakende grunn til irritasjon på radioen.

god jul

Drypp

Betongen tar i

mot tårene med

myke kyss.

Lys grå mot dyp rød.

Blopp, blopp. Kyssene

er meteoritter mot grunnen

maler trommehinnen

blikket blir burgunder.

Fingrene deles av vegger

med håret hennes

sølvgrått helvete

de skjelver ikke, bare hun.

Betongen tar i

mot tårene med

myke kyss.

Lys grå mot dyp rød.

Knokene reiser seg

isfjell i miniatyr

med røde elver rundt

de nyter grepet.

Det rykker i

nakken hånden klemmer

rundt og gir armen varme

Nytelsen klatrer opp nakken

Betongen tar i

mot tårene med

myke kyss.

Lys grå mot dyp rød.

Ropene unngår trommehinnen

blikket er innadvendt

bak tennene flekker tungen temparement

adrenalinet står på sitt høyeste.

Tinningen opplever ikke batongen

knokene kjennes ikke over øyet

ord utløser ikke drap

hjertet hopper ikke av glede.

What to do?

Mediamonster er død, lenge leve det som kommer?

Noen år har kommet og noen år er gått siden Mediamonster ble etablert som blogg. Og det har vært en interessant erfaring å ta med seg videre. Som mediejournalist har det vært artig å ytre sine meninger om mediebransjen på en plattform som er min. Men så er det slik at det ikke bare er å mene noe og dermed så er det gjort. Nei, det går jo ikke. Ikke så lett. I hvert fall ikke for meg. Dessuten er feltet ganske så smalt. Jeg mener; ja, vi leser masse aviser og bruker mye tid til å se på tv, men det er ikke dermed sagt at det er like interessant for alle. I hvert fall ikke så interessant for dere som for meg … en nerd.

Så, Mediamonster er i dag, litt over to uker før jul, lagt død. Hva som kommer, vel, jeg vil gjerne kalle det for skråblikk. Men er langt fra sikker på om det blir riktig. Det kommer synsing om mediene her fortsatt, om enn større fokus på industrien utenfor Norge, men det vil være mer. Som noen tekster som har funnet veien til notatboka og videre hit.

Om et halvt år tar jeg stilling til hva jeg gjør. Det er klart at går det et kvartal mellom hver gang jeg skriver noe på denne siden, så er det ikke stor sjans for at fenomenet sommerferien vil bli drøftet her.

Vi får se.

Vi bygger om

Etter å la ligget i dvale i mange måneder har jeg besluttet at bloggen ikke lengre vil være en ren medieblogg. Derfor vil den bytte navn, og få ny drakt.

Følg med.

Jeg tror ikke på dere!

Overfalt, men ikke politianmeldt. Hvor sterk er sannhetsgehalten?

Hva er det med Aune Sand og Marianne Aulie. Altså, så rent bortsett fra at de begge er utrolig irriterende. Ikke fordi jeg kjenner dem, men måten de opptrer som to klovner fra et av Aulies malerier.

Nå sist er det en sak jeg snublet over, og dessverre brukte et par minutter på å lese – for så å fundere over den en stund. Aune Sand og Marianne Aulie skal ha blitt truet på livet av en mann på vei hjem fra forretningsmiddag på Alex Sushi. Vel, det er klart at det er farlig på vestkanten av Oslo, men er det ikke litt spesielt:

Først roper to menn skjellsord mot de to, men ridder Aune i skinnende rustning langer ut fotballbeinet og treffer de to i baken. De tålte visstnok ikke smaken og gikk videre. Dermed trodde de to kunstnerne at siste strøk var tatt, men akk. Så kom en tredje mann:

– Han truet oss på livet begge to, og Marianne ble livredd. Selv ble jeg først bare veldig sint, men forsto at dette var alvorlig. Så jeg fikk ringt livvakten vår, mens han ringte flere av sine venner, forteller Sand til Fredriksstad Blad.

Det som har gjort at jeg har brukt så altfor mye av min tid på å gruble på denne saken er følgende setning i artikkelen:

«Kunstnerduoen forteller at den omtalte tredjeperson forsvant – angivelig for å hente hjelp – mens de to valgte å fortsette turen hjemover. Da ble de stanset av politiet.

– De ville høre vår versjon av saken, og slo seg til ro med vår forklaring. Så de lar oss gå, og anser seg som ferdige med saken, men vi vurderer å politianmelde dette, sier Aune, som synes det er uakseptabelt å bli sjikanert og angrepet på denne måten.»

Saken politiet ville høre deres versjon av er rumpesparket på de to første herrene. Men det ridder Sand vurderer å politianmelde er trusler på liv og helse.

Ja, ja, tenker nå jeg i mitt lille hode. WTF? De er nettopp blitt truet på livet, de støter på politiet like etter og så vurderer de å politianmelde forholdet. Den må de lenger ut på landet med.

Ridder Sand sier sågar on record at prinsessen hans ble livredd. Så hvorfor ikke forklare dette til politiet. Få det anmeldt. Hadde min prinsesse sagt hun var livredd, ville ikke skinnet i rustningen min blitt noe mindre om jeg ba politiet om hjelp. Eller?

Nei, dette oppleves som nok et pr-stunt fra Aulie og Sand. Det kan være at de har (i mine øyne og ører) har ropt ulv en gang for mye, men jeg tror rett og slett ikke på dere!

Og forresten; når man selger kunst verdt en million kroner, koster man ikke på seg drosje da?

En real tabloid

Det er bare å gratulere.  Nummer to-avisa i Bergen viser hvordan en tabloid kan, og bør, se ut!

Dette er definitivt landets beste forside i dag. Og det verste av alt er at det ikke er en løssalgsavis som står bak den, men abonnementsavisen Bergensavisen (BA).

BAs fantastiske forside

Svart bakgrunn med hvit skrift er ett flott virkemiddel, men ofte skjer dette i kombinasjon med krigstyper som SKRIKER mot leserne. BAs forside tirsdag er snarere moderert og i løssalg har den tvunget leserne nærmere avisa der den står sammen med BT, VG og Dagbladet i avisstativa rundt om i Bergen.

Kanskje kunne VG og Dagbladet gjort noe slikt som dette dersom landslaget i fotball hadde samme skrikende behov for fornying (?!?!?) slik Brann angivelige har. For det er på det rene at BA er en lokalavis for Bergen og kan derfor også spille mer på byens følelser rundt laget sitt.

Som ansvarlig redaktør Anders Nyland sier:
– Det er ikke ofte vi tar slike grep, men nå handler dette om mye mer enn fotball. Situasjonen er så alvorlig, ikke bare resultatmessig, men også i forhold til at treneren forlater klubben og at det er kort tid siden andre sentrale personer i Brann-organisasjon byttet roller, sier ansvarlig redaktør i BA, Anders Nyland, til VG Nett.

I dag er det på sin plass å gratulere ham og hans redaksjonen med et godt tabloid grep på forsiden. Kanskje beviser dette nok at nettopp BA er landets beste boulevardavis.

Takk, frøken Skavlan

Det er helt sikkert flott å være kjendis, men må man uttale seg om alt av den grunn?

Det var med stor entusiasme jeg åpnet VGs side 28 og 29 denne fredagen (også på nett). Jeg var litt trøtt, litt sur og rett og slett ikke helt der da kaffen skulle drikkes og arbeidsdagen diskuteres. Og der, over en dobbeltside forteller Jenny Skavlan om det å være sykmeldt.

Hun forteller at hun ikke er personen som låser seg inne og er deppa når hun er sykmeldt. Etter å ha skummet artikkelen noen ganger (bildene er fryktelig distraherende) er jeg fortsatt ikke sikker på om frøken Skavlan noensinne har vært sykmeldt. Selvfølgelige kan det også komme av min sedvanlige fredagsettermiddags-blindhet – du vet, den som venter på en kald øl etter arbeidstid.

«Jeg har aldri lange perioder med nedturer. Sånn er moren min også. Hun kan være frustrert i en halvtime, men så får hun det ut og legger det bak seg.» Shiiiiit. I fare for å fremstå nedlatende, men kjære deg, Jenny; å være frustrert er vel noe helt annet en å være deprimert – hvilket er en annen term du tar for deg i intervjuet som opprinnelig er gjort med Costume.

Det kan være at journalisten burde skjermet deg mot deg selv, for det er tross alt forskjell på to ukers sykmelding for musearm og langtidssykmelding for tunge depresjoner ispedd en dæsj suicidale tanker. Men jeg antar at journalisten – eventuelt desken kanskje er blitt blendet av bildene av en vakker ung kvinne i undertøy. Jeg vet jeg ble det.