Når papiravisen følger nettavisen

Vi ser det hver eneste dag på nettet. Forsøk på å pirre leserne til å klikke på saken. På papir er det motsatt, men ikke alltid.

Pokker, jeg fikk ikke klikket meg inn på saken ...

Sjekk hvem som vant, se bildene fra fødselen/begravelsen, les resultatene. Du har sett dem før, enkelte nettsteder er mer aktive enn andre i kampen om å få deg, meg, oss til å klikke inn på sine utvalgte artikler. Jeg trenger ikke nevne navn, det er bare å se seg rundt.

Derfor var det noe spesielt da jeg så toppen på forsiden til VGs papirutgave i dag. Tittel: “Nå står hun frem”, undertittel: “Se hvordan Jaycee ser ut i dag”. Jeg rettet musa mot avisen som lå på skrivebordet, og forsøkte å klikke, men akk det skjedde ingenting.

Nå er det ikke noe galt i at VG har en slik inngang, og det er ikke slik at nettredaksjonene fant opp slike lokkemidler selv. Likevel synes jeg det er litt rart å se det i en papiravis, kanskje er det jeg som er blitt et netthode hvor det er naturlig å bruke nettet som referanse i journlistikken …

Det jeg derimot synes er rart er at VG velger å bruke “loftet” på forsiden sin til å selge en sak som rullet over flere norske nettsteder dagen før. Blant de som slo opp, var VG Nett (saken er fjernet (?), men mobilversjonen er ute). Nyhetens interesse er liksom borte.

Glemte du å stille spørsmålet?

Eller, kanskje var det de rette spørsmålene du glemte. Det er ikke alltid forskerne har alle fakta på bordet.

I løpet av juni skal doktorand Yngvar Kjus disputere sin avhandling ”Event media. Television production crossing media boundaries”. Ifølge Forskning.no mener Kjus at Nettavisen lanserte Side2 for å holde på publikummet til TV 2.

- Det gjelder å holde publikum innenfor ens egne kanaler. For eksempel hadde VG-nett lenge større trafikk enn TV 2 selv på sin Idol-omtale. For å holde på publikum etablerte den TV 2-eide Nettavisen derfor det nettbaserte underholdningsmagasinet Side 2, forteller Kjus til Forskning.no.

Det mener Ole Valaker er merkelig og uetterrettelig. Valaker fungerte som redaksjonssjef i Side2 det første året seksjonen eksisterte.

- Nettavisen etablerte selvsagt Side2 for å øke kvinneandelen blant leserne. Det er ganske godt kjent, sier Ole Valaker til Mediamonster.

OK. Det er kanskje pirkete av meg, men hadde jeg presentert noe slikt i mitt arbeid, vel, så ville jeg nok fått tyn. Og jeg er ingen viter – bare synser.

Ellers er det en interessant argumentasjon den godeste doktoranden har. At man etablerer nye produkter for å holde på publikummet sitt. Enkelte nettaviser nekter for eksempel å lenke ut til kildene de klipper. Hvorfor? Vel, de vil ikke innrømme det, men de er redde for å miste leserne sine. Og ikke minst å gi konkurrentene trafikk. Det viser denne artikkelen hvor blant annet min tidligere sjef i NA24 Inge Berge forteller at de kan godt endre praksis og begynne med å lenke ut, det var i oktober. Fortsatt synes ikke NA24 interessert i å gjøre så.

Det er klart at jo flere som kommer til sidene våre, og ikke minst jo lengre de blir der – desto bedre. Derfor lager man kvisser, bildeserier, videosnutter og så videre i håp om å få ta mest mulig av tiden til brukerne.

Personlig, både på bloggen og i mitt daglige virke, lenker jeg ut uten å blunke. Det er en ekstraservice til leserne som vi som medier uansett bare kan tjene på i lengden. Og så går jeg, og noen andre, med et stort håp om at man på sikt snart skal slutte å klippe hverandre på nettet, slik vi ser det er i dag. Men det er nok jeg som er for naiv.

Det var et sidespor. Et annet spor Kjus er inne på i sin avhandling er at allmennkringkastingen og journalistikken er truet av inntoget av internasjonale formater som nettopp Idol og Big Brother.

- Ja, i den grad deres oppgave er å fremme norsk kultur og identitet er det uheldig at stadig flere av landets kulturelle begivenheter baseres på formler eid av internasjonale selskap. Store begivenheters intensitet drar dem ofte mer i retning av propaganda enn kritisk journalistikk.

Jeg er ikke helt sikker, men det er jo ingen tvil, disse to og et og annet danseprogram på fjernsynet har fått enormt stor dekning. Og der er blitt brukt ressurser på dette. Dette burde denne saken fra finanstjenesten Bloomberg være bevis på. Finansredaksjonen har skrevet om hva slags telefon Paris Hilton har. Fuck that shit!

Jeg avslutter innlegget med å sitere Gatas Parlament: “vi har holdning over underholdning i motsetning til flere med motstandsløs kultur som ikke klarer å presentere medvite om verden”.

<a href=”http://technorati.com/tag/media” rel=”tag”><img style=”border:0;vertical-align:middle;margin-left:.4em” src=”http://static.technorati.com/static/img/pub/icon-utag-16×13.png?tag=media” alt=”http://www.martinhjensen.wordpress.com” />media</a>

Nei, dette tar ikke livet av Dagbladet

Dette er egentlig en over tjue år forsinket reaksjon.

Anne Aasheim og Dagbladet ser ut til å ha tatt et grep i rett retning for sine produkter. Foto: Martin Huseby Jensen

Før jeg slipper det løs: Det er en tøff hverdag i mediebransjen for tiden. Det er tøffere i Dagbladet enn i mange andre mediehus. Det betyr ikke at jeg ikke føler med medlemmene i grafisk klubb i Dagbladet, og i Dagsavisen. Å bli fortalt at profesjonen din er nedprioritert. Den er kanskje til og med på randen av utslettelse i dagspressen. Sånt må jo bare suge.

Når det er sagt må jeg gjenta inngangen på denne bloggen: Dette er egentlig en over tjue år forsinket reaksjon. Dette er i nærheten av en norsk konklusjon etter Rupert Murdochs manøvrering til Wapping midt i den glade jappetiden (forklaring i lenken over).

Lasse Gimnes, som jeg ofte har gode samtaler med om mediebransjen, og som har min største respekt, sier til VG Nett at: - Dette er et steg nærmere døden for papiravisen med dagens forretningsmodell. Dagbladet dør ikke av noen dager uten avis, men vil nærme seg med dette her.

Sorry, Lasse, jeg er ikke enig med deg. Dette handler ikke om smisking med sjefen min, Helge Øgrim, som i samme artikkel sier om omleggingen at den har vært: – (…) vellykket. Man har tydeliggjort mange av avisens sterkere sider. Øgrim har selv vært ansatt som blant annet redaksjonssjef i Dagbladet.no.

Grepet Dagbladet har tatt er blitt en mer spennende avis. Det virker på meg som om at redesignet på nett og papir har gitt journalistikken et realt, men herlig, tupp.

Når vi vet at man på Havnelageret samtidig har skapt en felles redaksjon for begge produktene … så ser det ut til at Anne Aasheim endelig har fått grep om systemet og virkelig har fått sette sine spor som sjefredaktør.

Det er fortsatt rart å lese avisen i den rekkefølge desken har spredd den ut for meg. Men det blir litt mindre rart for hver dag som går.

I motsetning til Lasse Gimnes (og jeg forbeholder meg retten til at journalisten i det konkurrerende produktet har valgt ut sound bites av en lang og ivrig samtale (som journalist gjør jeg det samme selv)) tror jeg at Dagbladet har en lang og god fremtid foran seg. I begge mediekanalene.

Det avhenger selvfølgelig av hvor ledelsen har bestemt seg for hvilket nivå opplaget skal ligge på. Ved disse tider i fjor var snittopplaget på 123.554 aviser, nesten 12.000 færre enn ved samme tid i 2007. Opplaget må nok ned en god bit til.

Likevel er grepet Dagblad-ledelsen har tatt riktig. Det er riktig grep, ikke bare for Dagbladet, men et riktig grep for avisbransjen generelt. Skal papiravisen overleve, og ja, jeg tror den vil det, så må den rett og slett tenke nytt. Annerledes.

Jeg synes omleggingen i Havnelageret er positivt synlig på både nett og papir. Forsidene til Dagbladet har de siste ukene fenget meg mer en VGs har.

Sjekk #dbtwitterstafett

Andre bloggere på samme tema:
Vettavisen; ser på tema i et større bilde knyttet opp mot mediekrisen.
Min brutale mening; “mimrer” om løssalgsprisen.

Flere blogger på samme tema.

På landsmøtet med mediene

Det er få politiske partier som får en mediedekning slik Arbeiderpartiet får på sitt landsmøte.

For andre gang i sitt liv tok undertegnede seg en tur på Arbeiderpartiets landsmøte i Oslo. Den første dagen for å hente pressepasset, slik at jeg de neste dagene kan arbeide som journalist for min arbeidsplass Journalisten. Men i dag, lørdag, handler det om Mediamonster.

Gerhard Helskog, Øyvind Brigg og Stein Kåre Kristiansen i TV 2 venter på at statsministeren skal komme for å holde pressekonferanse. Foto: Martin Huseby Jensen

Det er noe fascinerende med slike møter fordi de samler journalister an mass. Under dette landsmøtet er rundt 200 journalister påmeldt. Og mange av dem er opptatt av Aker-saken som siden påsken har ridd mediene, regjeringen og Kjell-Inge Røkke.

Den første dagen av landsmøtet fikk aksjesalget stor oppmerksomhet under statsminister Stoltenbergs pressekonferanse. En kjapp opptelling av spørsmålene stilt under pressekonferansen viste at mer enn halvparten handlet om Aker-saken, mens resten handlet om politiske saker Stoltenberg talte om, som arbeidsledighet og integrering.

Skal vi tro Stoltenbergs statssekretær Torbjørn Giæver Eriksen var det forventet.

- Journalister er som daytradere, dere tar tak i den dagsaktuelle saken, sa han til undertegnede mens pressekonferansen pågikk. Han viste til at det ofte vil være et misforhold mellom politikken og de dagsaktuelle sakene.

Martin Kolbergs presseansvarlig Eva Amble Larsen, som også er pressesjef i Arbeiderpartiet forteller at hun synes vekten mellom spørsmål om politikken og Aker-saken var bedre enn på pressefrokosten fredag.

Alle vil ha sin egen vinkel. Foto: Martin Huseby Jensen.

- Da stilte de kun spørsmål om Aker. Det er ikke overraskende at det er stor interesse for saken, men i dag var det spørsmål om også andre saker, sa hun etter pressekonferansen var omme.

Informasjonssjef Sindre Fossum Beyer kunne fortelle at det økte trykket fra mediene synes på nettlinjene. Man begynte med linjer på 100mbps, men de kollapset allerede før landsmøtet begynte. Nå er de oppe i 800 og synes i skrivende stund å fungere flott.

Det er riktignok ikke bare mediene som benytter båndbredde. Partiets representanter oppdaterer fortløpende de lokal nettsidene, twitrer, blogger og hva det nå enn måtte være.

Stoltenberg ankommer pressekonferansen. Foto: Martin Huseby Jensen.

Media er et umettelig og bunnløst beist som hele tiden må fores. Dette gjelder radio, det gjelder nettet og det gjelder tv-kanaler som TV 2 Nyhetskanalen. Øyvind Brigg intervjuet kollega Stein Kåre Kristiansen og sjefredaktør Trine Eilertsen i Bergens Tidende før pressekonferansen til Stoltenberg. Dagsavisens politiske redaktør Arne Strand ante kanskje fred og ingen fare da han kom tuslende inn i lokalet, men den gang ei, for før han visste ordet av det stod også han å analyserte Stoltenbergs tale til landsmøtet. Like etter fikk Klassekampens politiske redaktør Anders Horn spørsmål om ikke han kunne gjøre det samme, slik at beistet fikk mer føde.

TV 2 er også det mediet som har flest representanter til stede under det fire dager lange landsmøte. I alt er rundt 3o journalister forhånds akkreditert, til sammenligning er det 20 fra NRK men de har til gjengjeld et eget rom på møtet hvor de sender radioinnslag og lignende fra. Spesielt er det kanskje heller at Dagsavisen har åtte medarbeidere akkreditert. Dagbladet og VG har på sin side sju medarbeidere der hver – og da er nettredaksjonene medregnet.

I skrivende stund (tidlig lørdag kveld) viser Sesams nyhetssøk at det i dag er publisert 44 artikler med ordet landsmøte i seg. Dagen før var tallet 160 artikler. Det er kanskje ikke så rart, vi snakker om det største regjeringspartiet, det største partiet på landsbasis og det i et valg år.

Derfor er det ikke så rart at mediene er så mannsterke, og ikke minst er alle de sentrale ap-politikerne samlet på et brett og da kan man plukke opp en kommentar her og en kommentar der.

Det blir spennende å følge mediedekningen de neste dagene for å se hvor enormt volumet blir. Også fagbladet Journalisten kommer med artikler fra landsmøtet om mediepolitikk. Følg med.

Harald Stanghelle (Aftenposten), Arne Strand (Dagsavisen), John Olav Egeland (Dagbladet), Eirik Mosveen (VG) og Marie Simonsen (Dagbladet) satt samlet under pressekonferansen. Foto: Martin Huseby Jensen.

Killing a good story

Journalistikklæreren min sa en gang: “Never check a good story, you might end up killing it”. Vel, er det nettopp det man har gjort i The Sun når det kommer frem at 13 år gamle Alfie ikke er faren avisen trodde han var …

Ifølge VG Nett handler dette om honoraret The Sun har betalt til barnemoren. Vel, det er kanskje ikke så overrasket. Hva er det VG betaler?
Den engelske “rødtoppen” (jmfr. logo) falt for litt siden under 3 millioner i dagsopplag (over merkepunktet igjen nå). Dette er ikke gode nyheter for Rupert Murdoch som eier avisen. Hans News Corp. måtte presentere et utrolig dårlig fjerde kvartal hvor medieselskapet tapte omtrent 13 ganger børsverdien av hele Schibsted …

Om det er nettopp slike meldinger fra eierselskapet som gjør at avisen tar en påstand for god fisk og setter den på trykk, er uvisst. Men det hender det kan være verdt å sjekke sakene grundigere. Når det er sagt er det pengene avisen betaler for å få saken hvor de virkelige problemene oppstår.

Tipshonorar eller betalingsjournalistikk er noe som skjer i begrenset omfang i norske medier. Se og Hør har fått gjennomgå på dette punktet etter boken til Håvard Melnæs om det indre livet i bladet.

Kanskje, om det viser seg at denne saken er fake og Alfie faktisk ikke er barnefaren, så vil The Sun evaluere hvordan man skal trå videre i slike felt.

Nå viser det seg at PCC (den engelske versjonen av PFU) skal granske påstandene om Alfies foreldre fikk betalt for oppslaget i avisen.

Vi venter i spenning – kanskje kommer oppslaget om rosinen i pølsa … hm, nei, det var en norsk avis som snubla over den ja.

Dramatisk

Utsiktene for 2009 er dårlige for Schibsted og konsernsjef Kjell Aamot.

For de av oss som skriver om mediebransjen hver eneste dag, er situasjonen ikke spesielt lystbetont. Det kuttes over hele den ganske industrien, og tiltakene som ble varslet i fjor – virker som nå ikke å være gode nok.

Spesielt dramatisk er det i Schibsted som er landets største mediekonsern. Under presentasjonen av tredje kvartal i november i fjor varslet selskapet kutt på 500 millioner kroner. I dag økes beløpet med ytterligere 250 millioner.

Det er trolig først og fremst i Media Norge-avisene; Aftenposten, Bergens Tidende, Fædrelandsvennen og Stavanger Aftenblad at kuttene vil bli tatt. Men trolig er heller ikke VG skjermet for innsparinger i denne runden.
Finanskrisen har tatt overhånd, noe som gjør 2009 til en veldig spennende år for mediebransjen.

Det er ventet at ganske mange, utover de titalls som allerede har tatt sluttpakker og AFP, vil bli arbeidsledige etter flere år i mediebransjen. Og det er ikke så sikkert at det blir som sjefredaktør Trine Eilertsen i Bergens Tidende påstår i dagens utgave av Journalisten;

– Vi har verdens beste utgangspunkt for å bli sterkere og bedre.

La oss håpe det, selv om jeg er svak i troen. Spesielt sett i lys av hvor mye det kuttes for.

Landets minst viktige blad

Hva er det med landets største ukeblad? Fikk ikke Se og Hør nok medfart da Håvard Melnæs ga ut boken En helt vanlig dag på jobben.

Bladet har på forsiden sin “Hvorfor gjør du dette – Ari”. Det Ari gjør er å kysse sin venninne på begge kinna. Så da er det bra at undertittelen er “Ikke bli sjalu – Märtha”.

My God. Med telelinse har Se og Hør nok en gang begått strålende journalistikk. Det er jo bare å juble over denne etiske høyborgen av et blad som vi for 30 år siden importerte fra Danmark.

I Dagbladet er kunstnervenninne Unni Askeland kvalm, og VGs sjefredaktør Bernt Olufsen mener dette er etisk overtramp. I VG refser, ikke uventet, Ari bladet for sitt oppslag.

Alt han hadde gjort var å delta på premierefesten til Skavlan etter første programmet på SVT. Og da han skulle dra så var han ved sitt sedvanlige. En klem er jo ikke nok, men det betyr ikke at oppslaget til Se og Hør kan forsvares.

Kjempe! Gleder meg til oppfølgingen fra bladet.

Og snart kommer sikkert PFU-klagen.

Nesten som hjemme

Skavlan sitter nesten like bekvemt i Stockholm som i Oslo.
Det var nesten som å sitte med varm en kopp kakao, Nytt på Nytt er nettopp ferdig og Først og Sist står for tur … Hmm, nei, det ble hverken kakao eller NRK1 etter ukens beste tv-program takket for seg med ukens viktigste nyheter. Det ble fjernsyn fra andre siden av grensen og Skavlan.

Det var nesten som å være hjemme i en trygg og lun krok. Til og med studiodekken (bakgrunnen) minnet om NRKs. Men mest minnet Skavlan om Skavlan. Dersom vi ser bort fra de avvæpnende forsøkende på å myke opp norsken med noen svenske ord her og der.

VG har intervjuet en av anmelderne i den svenske søsteravisen Aftonbladet (og litt overraskende intervjuer Dagbladet en anmelder med samme fornavnet, men annet etternavn – fra samme avisen). Han mener at Skavlan nesten er på terningkast seks (6). Vel og bra det, men etter flere år med ham på skjermen i Norge er jeg ikke så sikker. Ikke fordi, han er god, men det er nesten som å lese et featureintervju i en avis. Kameraene som bringer ut levende bilder gir intervjuet den lille ekstra piffen, men kanskje heller sterk firer (4).

Skavlan manøvrerte sine gjester slik vi er godt vant med. Hans tidliger sjarmerende stotring fungerer, men blir som en overdose noen minutter før vi er halvveis inn i programmet. Liker man talk show, eller savner Først og sist etter at Grosvold tok over, så er programmet å finne her.

P.S. Ari kommer for å zkinne på Zkavlan. Kanzkje grunn nok til å zlå på

Journalister og rettskrivning

Etter hver synes det som om færre og færre journalister er interessert eller opptatt av å lese gjennom det de skriver skikkelig. Kanskje er det fordi sakene skal fortest mulig ut, eller kanskje er det fordi arbeidspresset er blitt for stort.
Jeg må innrømme at jeg skriver masse feil selv, både trykkleifer og setninger som ikke alltid henger på greip, men takk og lov har jeg dyktige kolleger som hver eneste dag er nødt til å lese gjennom artiklene mine før de publiseres på Journalisten.
Jeg vet at mange lesere reagerer på skrivefeilene. Ved min forrige arbeidsplass hadde vi tidligere mulighet til debatt under artiklene våre og det skjedde at jeg fikk tyn fra lesere som mente jeg var en dårlig journalist fordio jeg skrev så mye feil. Vel, jeg er ikke sikker på om det to nødvendigvis henger sammen, men likevel greit å ta med seg.

Faksimile VG Nett

I kveld fant jeg tre ting som jeg reagerte på hos VG Nett. Tre ting i tre forskjellige artikler. Ingen av feilene er spesielt store, men det er mengden av dem.  “Islamsk forbund arrangeres demo fredag” dette er en lenketekst på forsiden som er veldig tydelig i og med at den er i rødt. I denne artikkelen klarer ikke journalisten å bestemme seg for Holly Valances alder. Og kanskje var det iverer til journalisten om at det kan være liv på Mars som fikk bildeteksten til å bli: “Metangass-funn fra to år tilbake kan avgjøre spørsmålet om hvorvidt det finens liv på Mars.”

Jeg tror faktisk ikke at det er flere feil internett enn i papiravisene lenger. Det er nok blitt ganske likt, og jo mer tid jeg har til å lese avisene – desto flere feil finnner jeg.

Hva mener dere? Kjør debatt …

Heia Ari

Jeg vet at mange er i mot Ari Behn, og jeg må nok rype til korzet og innrømme at jeg er heller ingen ztor fan av mannen. Men jeg klarer ikke la være å heie på ham når han går ut mot Carl-Erik Grimstad som har gjør.

Grimstad skriver i en kronikk i VG at han har virke som frilansjournalist … ja vel, når gjorde du sist et journalistisk arbeid, Grimstad? Jeg kan ikke huske at jeg har sett bylinen din noe som helst sted. Jo, ja, jeg har sett navnet ditt som signatur på kronikker, men det gjør det vel heller til skribent enn journalist.  Når det så er sagt så er det på det rene at tittelen journalist kan hvem som helst benytte seg av.

Årzaken til at jeg heier på Ari er at Grimztad er mannen som klaget P2 inn for kringkastingsrådet etter at kåsør Monica Wegling kalte Frp-leder Siw Jensen for lesbisk. Jensen selv bare trakk på skulderne, mens Grimstad ble så fornærmet at han måtte klage saken inn. WTF? Slike mennesker er vi ikke tjent med. I hvert fall ikke når de opphøyer seg til rikssynsere. Spesielt når de sutrer på denne måten.

Ztå på, Ari!