Så, hva skjer egentlig i Mecom?

Hvor lenge er egentlig bankene villige til å vente på at Montgomery et. al. skal få ryddet opp i den skakkjørte økonomien?

Det begynte i desember i fjor og ble gjentatt sist i mars: Mecom fikk nok en utsettelse fra sine långivere til å få orden på økonomien før gjeldsgraden skal måles opp mot inntektsstrømmen. Det gjeldstyngede medieselskapet solgte seg ut av sin tyske virksomhet og deler av Edda Media for å få kapital til å redusere gjelda. Dette synes ikke å ha løst problemene tilstrekkelig. Det kan fortsatt være slik at Mecom må selge unna enda mer av virksomheten sin, men det blir neppe i Norge.

Edda Media tjener bra med penger, finanskrise til tross. Sammen med den nederlandske virksomheten er det for en seddelpresse å regne, spesielt om man sammenligner med den danske virksomheten Berlingske Media.  Sistnevnte er det neppe særlig med penger å hente ut ved å selge nå da markedet er på bunnen, og siden det går bra i både Norge og i Nederland vil Mecom trolig fortsette å holde på disse operasjonene. Igjen står Polen. Her kan det komme til å skje noe, men igjen er det uvisst hva som skjer.

- Dette kommer til å gå bra, sa Monty den gang. Hva nå? Foto: Martin Huseby Jensen.

Situasjonen i selskapet har fått nære medarbeidere til å hoppe av skuta i protest mot grunnlegger og administrerende direktør David Montgomery. Børskursen har falt så langt ned på London-børsen at selskapet er en mygg sammenlignet med det Mecom var ved notering.

I løpet av de snart tre årene som er gått siden Mecom kjøpte Orkla Media har to av toppsjefene forlatt mediekonsernets norske arm. Mecom Europe som skulle sørge for at virksomheten som kom med transaksjonen skulle styres fra Norge er historie. 12 avistitler er solgt til konkurrenten Polaris Media, og i snart ett år har vi hørt prediker om at Edda Media blir solgt til A-pressen.

Giske og Monty møtes for første gang sensommeren 2006. Foto: Martin Huseby Jensen.

Dette er ikke akkurat momenter som skaper ro i rekkene. Snarere tvert imot. Mange av de ansatte som ble solgt til Polaris pustet lettet ut over å ha kommet seg bort fra Mecoms uuttømmelige pengesug. Det var vel kanskje ikke akkurat slik kulturminister Trond Giske håpet det skulle bli da han en sensommerdag møtte Montgomery på sitt kontor. Men det var kanskje nettopp dette han fryktet.

For å si det med en gang, jeg tviler på at Mecom blir delt opp og solgt i småbiter. Låntagerne, som er et syndikat på sju banker ledet av DnB Nor, vil neppe ta sjansen på å selge mediekonsernet på denne måten. Det kan tenkes at de vurderer situasjonen slik at det er best for verdiutviklingen at de forskjellige selskapene er samlet innunder Mecom. Omtrent slik bankene gjorde da Rupert Murdochs News Corporation var på konkursens rand på begynnelsen 1990-tallet.

Uansett er det på tide at Mecom finner løsningen, for tenk om Monty hadde lyktes med sine forsøk på å kjøpe både tyske og franske aviser for snart to år siden. Det ville trolig gått skikkelig på dunken, og det til tross for at medieselskapet har kvittet seg med store aksjeposter i Bergens Tidende og Adresseavisen.

Bra jobba, Stein Erik! Du har bidratt til en trygg fremtid i tidligere Orkla Media. Foto: Martin Huseby Jensen.

Det er helt tydelig at Stein Erik Hagen lot hensynet til de ansatte i mediekonsernet gå foran det å få solgt en virksomhet han ikke er interessert i. Pengene kan neppe ha betydd særlig … Yeah, right.

Monty, vi venter.

Kuttismen

Mediebransjen kutter så det synger etter. I forrige uke ble to aviser eid av A-pressen i Østfold lagt ned. Denne uken kan det være at en av Edda Medias aviser i samme fylke opphører å eksistere.

Samtidig blir det kjent at søketjenesten Sesam opphører i Norge. Det innebærer at 100 mennesker mister arbeidsplassene sine.

TV 2-sjef Alf Hildrum tenker på fremtiden. Foto: Martin Huseby Jensen

Sist ut er TV 2 som var gjennom massive kutt i fjor. Da kuttet de 150 millioner kroner. Senere har de lagt på 35 millioner i nye tiltak, hvorav 10 ble kjent på mandag.

TV 2-sjef Alf Hildrum sier at de tenker langsiktig … Jasså, jeg trodde de 150 millionene var det jeg. Kanskje de ikke var langsiktige nok.

Tallene på antall mennesker i mediebransjen som har mistet arbeidsplassene sine er nå på god vei mot 2000. Og selv om en skulle tro at det verste nå er tatt, er det lite som tyder på at det er virkeligheten. Mediamonster lover å følge med.

Så skjedde det

Akkurat det mange gikk og ventet på. De første avisene ble ofret som følge av finanskrisen og dårlig inntjening. A-pressen har valgt å legge ned Moss Dagblad (98 år gammel) og Halden Dagblad.

Det ventes at flere aviser kan møte samme sjebne etter hvert. På listen står flere aviser som har slitt med å tjene penger. Undertegnede krysser fingrene for at det ikke skjer, men tør ikke sette penger på det.

Sjekk Insignificances på norsk og Kristine Løwes blogger om nedleggelsene.

Hvor går vi?

Medieindustrien blør. Bemanningen reduseres og kostnadene kuttes. Hva kommer dette til å gjøre med journalistikken? Og hvor ender vi opp?

Med vårsolen truende over hovedstaden i mai kom de første signalene om at bransjen måtte omstille seg til et tøffere marked over sommeren. Første ut med kutt var Nettavisen, og ettersom skolen tok til eskalerte også meldingene i bransjen. TV 2, Dagens Næringsliv, Aftenposten, regionsavisene, Aller, Hjemmet Mortensen, Schibsted, Edda Media , A-pressen … knapt noen norske medier har sluppet unna det Håkon Haugsbø betegnet som mediekrisen under åpningen av årets SKUP.

Så kan man spørre seg om hvorfor dette skjer nå. Det opplagte er jo finanskrisen, mediebransjen er konjunkturstyrt – så enkelt og så komplisert. Med færre stilling- og eiendomsannonser vil flere av mediene som Aftenposten og regionsavisene lide.

Det nest mest opplagte er at man i gode tider har bygget opp organisasjonene i de forskjellige mediebedriftene. Siden internettboblen sprakk i 2001 og markedet stabiliserte seg igjen rundt to år seinere har mediebedriftene styrket bemanningen sin, rett og slett fordi det handlet om å ha overtaket på motstanderen – og det får man som oftest ved å være størst. Selv om det ikke gjør at en blir best. I og med at det var gode økonomiske tider frem til sommerferien 2008, var også marginene forholdsvis gode. Derfor var det få eller ingen bedriftsstyrer som protesterte da internettredaksjonene ble styrket, mens papirredaksjonene ble holdt på samme nivå. Dermed ble også «krigskassa», som skal møte situasjoner som dette, mager. Dermed er vi hvor vi er i dag – to milliarder kroner er identifisert for å kuttes bort i norsk mediebransje.

«Det opplagte er jo finanskrisen, mediebransjen er konjunkturstyrt – så enkelt og så komplisert.»

Det kan være at dette er bra at kostnadene reduseres, selv om det føles uutholdelig. Rundt meg får venner og kolleger beskjed om at de må finne seg nye jobber, eller jobbe mindre. Det er lite tilfredsstillende å hver dag måtte skrive om hvor mange nye arbeidsplasser som ryker. Eller om den desperate situasjon enkelte medier er i – som igjen fører til irrasjonelle handlinger.

Situasjonen er langt fra ideell, men det er klart at vi som industri har et problem. I Norge er konkurransen rå i forhold til hvor lite markedet egentlig er. Det finnes rundt 300 avistitler på papir i Norge. På nett er det flere. Fem riksdekkende radiokanaler, ni riksdekkende fjernsynskanaler (i tillegg til nisjekanalene) og et vell av lokale radiokanaler. Dette er enormt antall tilbud (selv om mange er regionalt betinget i forhold til distribusjonsplattform. Dette er likevel i ferd med å forsvinne for de elektroniske mediene) for et land hvor det bor knappe fem millioner mennesker.

Så hvor går vi? Mange skjeler over mot USA hvor papiraviser reduserer utgivelsesfrekvensen sin eller opphører å eksistere helt. Noen blir også rene nettutgaver. Selvfølgelig kan det skje også her i Norge, men jeg tror likevel at terskelen for å avvikle en avistittel helt er veldig høy. Snarere tror jeg det er mulig at vi vil se redusert utgivelsesfrekvens blant papiravisene. Jeg har vandret innom tema i en tidligere blogg og gjengitt spekulasjoner om at Dagsavisen og Dagbladet er blant de heteste kandidatene for nettopp dette. Det samme gjelder for så vidt Vårt Land, Nationen og Klassekampen også.

«Det handler om at vi, som medarbeidere, ledere eller eiere i medieindustrien er nødt til å innse at vi aldri vil få de siste ti årene tilbake igjen. De er gode minner.»

– Jeg vil ikke være med på å si at kvaliteten ikke svekkes når vi kutter, for det tror jeg ikke noe på, sa VGs administrerende direktør Torry Pedersen under New Media Networks medlemsmøte i forrige uke. Ærlig, bra! Og pokker heller. Det hjalp ikke at flere av paneldeltagerne under debatten gjorde det klart at det verste ennå ikke er over.

Det er jo ingen tvil om at noe må ryke når det kuttes for en milliard her og en milliard der. Det sier jo seg selv. Men det er jo ikke sikkert at det trenger å gå på kvaliteten løs. Det handler om hva man ønsker å videre. Det handler om at vi, som medarbeidere, ledere eller eiere i medieindustrien er nødt til å innse at vi aldri vil få de siste ti årene tilbake igjen. De er gode minner. Mediekrisen til Haugsbø innbefatter ikke bare finanskrisen, men også endringer i medievaner og en sterkere konvergens i mediene. Internett er snart på et punkt hvor det omfavner samtlige andre mediekanaler og med tanke på hvilken utrolig plattform mobiltelefonen er i ferd med å bli er det ingen tvil om at noen må unngjelde.

Selv ser jeg på TV og hører på radio gjennom nettet. Det er også her jeg leser nyheter, bakgrunn og kommentarer på fritiden min. Ikke til forkleinelse for de øvrige tre tradisjonelle mediekanalene (avis, tv og radio) for det er mye bra de produserer som ikke kommer ut på nettet også, men det handler om medievaner. Er jeg ikke hjemme, så sjekker jeg nyheter og mail på telefonen min – og jeg har ennå ikke gått til anskaffelse av iPhone som er skapt for nettopp dette.

Jeg må få presisere at dette handler om min fritid. Jeg har tidligere skrevet om mine medievaner i en kommentarartikkel på Journalisten.no. Det jeg ikke var flink nok til  å tydeliggjøre da var at; joda, jeg leser en hel del papiraviser hver dag, og skummer over en del.

Det var en liten omvei. Vi trenger ikke å la kvaliteten på journalistikken bli svekket som følge av de massive nedskjæringene som nå pågår. Vi må bare omstille oss. Jeg kan sitere Gavin O’Reilly fra WAN til jeg blir grønn i trynet. Våren 2005 snakket alle om utsagnet om at den siste papiravisa ville gå gjennom avispressen i 2040. Dette var naturlig nok tema under Nordiske Mediedager i Bergen dette året. O’Reilly som blant annet eier britiske The Independent sa seg ikke overraskende uenig i påstanden, men han gjorde det samtidig klart at papiravisene må tenke annerledes enn de gjorde da.

«Vi trenger ikke å la kvaliteten på journalistikken bli svekket som følge av de massive nedskjæringene som nå pågår.»

Nesten fire år seinere er det ikke mye som tyder på at norske aviser har fulgt oppfordringen fra O’Reilly, vi har fått mer papir enn noensinne – samtidig som det er kommet til nye mediekanaler på nettet – som ABC Nyheter og E24.

Det er klart at de som skriver nyhetssaker fra finansbransjen på papir ikke kan konkurrere med sistnevnte om å være først. Snarere kan de gi bakgrunn og analyser på et helt annet nivå enn det nettet per i dag har evnet, men også her skjer det spennende ting.

Nettopp dette er poenget mitt, vi kommer til å bli færre som gjør journalistikk i Norge de neste par årene. Spørsmålet er hva de som leder redaksjonene vi jobber i kommer til å gjøre med det. For dersom vi klarer å spesialisere oss mer enn vi har gjort så langt. Klarer vi å være best på det vi gjør – så vil ikke kvaliteten bli svekket. Men dersom eierne mener at vi skal opprettholde et medietrykk i det omfanget (med den bredden) som vi de siste årene har stått for, vil produktet ligne på en utklipps(journalistikk)bok.

Utfordringen er bare hvordan nettopp dette skal gjøres. Jeg har noen tanker, men ingen løsninger.

En medierevolusjon

At Hearst velger å legge ned sin avis i Seattle er et utrolig å ta. Spesielt fordi det rammer så stor del av bemanningen. Bare 20 av 165 ansatte får beholde jobbene sine i Seattle Post-Intelligencer når den blir en ren nettavis.

Nyheten har sikkert fått gamlefar William Randolph Hearst til å spinne i graven.

At en papiravis legges ned er ikke direkte nytt. Rocky Mountain News ble stengt for litt siden. Christian Science Monitor kunngjorde for en stund tilbake at de vil også være en nærmest ren nettavis.

I Norge har papiravisene så langt fått leve videre, selv om det synes å spøke for A-pressens Halden Dagblad og Eddas SarpsborgsAvisa. I tillegg har Aftenpostens Aftenutgave redusert antall utgivelser fra fem til tre ganger i uken. Spørsmålet er nå hva som vil skje videre. Her på fjellet er det kuttet kostnader for flere milliarder kroner. Finanskrisen har fått bransjen til å skjelve, og vi vet rett og slett ikke hvor og når dette vil ende.

Det kan være at vi ser at også andre aviser vil redusere antall utgivelser for å kutte kostnadene og få en sunnere økonomi. I bransjen spekuleres det rundt flere titler, som Dagbladet og Dagsavisen. Flere blogger om fremtiden til Dagbladet, deriblant Bård Vegar Solhjell, Paul Chaffey og min sjef Helge Øgrim. Sistnevnte gjør seg noen interessante betraktninger rundt nye Dagbladet som lanseres 1. april.

Selv tror jeg det er avhengig av hvor lenge konjukturene peker nedover, men det er nødvendigvis ikke urealistisk – om enn ikke med de to nevnte avisene.

Tilbake i USA kutter også den anerkjente avisen The Washington Post sin økonomiseksjon seks dager i uka og flytter stoffet til den ordinære nyhetsseksjonen. I håp om å spare penger.

Redaktør i Editor & Publisher Mark Fitzgerald spekulerer i denne artikkelen rundt hvordan de amerikanske avisene har havnet i situasjonen de er i nå. Han mener at det er ikke internett som har sørget for at de har havnet der. Han går lenger tilbake, helt til 60- og 70-tallet da ettermiddagsavisene foldet en etter en og skapte avismonopoler i mange amerikanske byer. Dette førte til høye marginer og store utbytter, som igjen førte til konsolideringer som var basert på høy gjeld. Ikke så ulikt Mecom fremmarsj i det europeiske avismarkedet de siste tre årene.

De mest optimistiske stemmene der ute tror at konjukturene i Norge kanskje snur til høsten, men hva om den varer lenger enn som så? Hvilke konsekvenser vil det ha for den norske avisfloraen og ikke minst for journalistikken? Det kan være at vi i et land med mindre enn fem millioner innbyggere har for mange aviser, men vi er glade i dem. Vi hater å elske dem … og motsatt. Spørsmålet er om vi vil bli «fattigere» dersom det forsvinner noen avistitler. Og ikke minst om de gjør som i Seattle, dropper papirutgaven til fordel for nettutgaven.

I Danmark går kvalitetsavisen Politiken motsatt vei. De utvider søndagsutgaven sin til over 100 broadsheet-sider. Alene blir den nesten like tykk som Dagens Næringsliv og VG er til sammen på en lørdag. Det er vågalt.

Personlig er jeg ganske sikker på at vi vil se strukturendringer i bransjen, og jeg kan bare håpe at det ikke vil kompromisse for heftig med journalistikken som skal begås. Det er opplagt at de 20 menneskene som sitter igjen i Seattle ikke kan lage på langt nær det innholdet som 165 gjorde før, selv om det er mange av dem som mister jobbene sine som ikke er innholdsprodusenter.

Et mareritt på tampen av året

Hentet i sin helhet fra Journalisten.

Nyttårsmareritt i hodet til en bakfull journalist.

Torgeirs øyne søker opp og bakover i kraniet. Liksom på leting etter hvor mange hjerneceller det er igjen. Det nye året har tatt sine første skritt, nesten like klumsete som Torgeirs på vei fra en leilighet like over Nesttun.

«En gang må det jo bli bedre,» tenkte han på vei til drosja. «Terrorangrepene må jo ta slutt».

Knappe tjue minutter seinere sover han med vannflaska hvilende mellom foldede hender, sittende på sofaen.

Autofokus er slått av og hjernen ligger igjen på hodeputa idet Torgeir entrer lokalet. Å feire det nye året i halvannet døgn passet ikke ham lenger. Men Ola passet det dårligere. Riktignok ble det fest, men ikke så heftig.

«Herregud å du ser ut, Ola, skulle jo tro du hadde festa i flere år,» Torgeir så inn i et par prismer som hadde falmet siden sist. På to døgn hadde de mistet fargen og blitt grunne.

Ola stirret beskjemmet ned i bordplata. Det var forholdsvis få mennesker på Garage til å være søndag ettermiddag og to dager inn i det nye året. Lokalet ga Marius en følelse han ikke hadde opplevd der tidligere. Som om noe hadde forandret seg.

«Jeg er så utrolig lei, Torgeir,» Ola så mot ham, med en fraværenhet Torgeir ikke hadde sett siden Camilla forlot ham. «Hele bransjen er blitt så helvetes snudd på huet at jeg ikke kan se noe fremtid.»

«Typisk, Ola,» tenkte Torgeir: «Så utrolig typisk gloom and doom.»

«Vi fikk beskjed like før jul. Papiravisen avvikles som dagsavis. Nå skal vi bare komme ut på fredag og lørdag. Og så skal vi satse hardere på nett. Lage tv og greier.»

Ola og Torgeir gikk ut av journalistikkutdanningen fire år tidligere. De fikk jobb i hver sin avis i samme by. Torgeir på nett i den største og Ola, nesten som hadde drømt om, featurejournalist i byens nest største avis. Nå måtte Ola trolig jobbe på nett, noe han og de fleste av medstudentene hadde minst lyst til dersom de skulle bli journalister.

Vil Monty selge gullkalven?

«Dette er konsekvensen av fusjonen mellom A-pressen og Edda. De kjøpslår med de største hele tiden. I håp om at de skal få muligheten til å være alene i de andre lokale markedene. Det beste for industrien, sa kulturministeren, og lot fusjonen gå gjennom. He-he. 500 mistet jobben med et pennestrøk, og Schibsted tok kontrollen i Media Norge. Hvorfor ikke?»

Ola var en av dem som hatet ord som marginer og utbytte. Det var ikke sånn, trodde han, i journalistikken som ble begått da han vokste opp. Torgeir visste bedre. Orkla var ingen god eier de heller. De handlet om inntjening og ikke om å gjøre produktet bedre. Eller, jo, det var industrielle grep som felles trykkerier og andre tiltak som gjorde marginene større… men motivet til eieren var sjelden å lage en bedre avis.

Torgeir var motstrøms under utdanningen. Han mente nettet var veien. I hans hode var dette opplagt, han så det ble flere og flere publikasjoner som trengte folk til å skape innhold til domenet. Av et kull på 30, var det to til som hadde samme overbevisning som han. I tillegg var det noen etternølere som kjempet med tanken om at papirmedier ikke var fremtiden.

Ikke for det, det var nok av tv-studenter som mente internett var søppeldynge med dårlige levende bilder.

«NRK deles, selges og får reklame.» Like ved fingertuppene til Ola ligger en uåpnet hovedstadsavis med forside som trekker ansiktet til Torgeir nesten ned i bordplata.

»What the F. k?» Torgeir kjente bakfylla ta overhånd. Ølet smakte plutselig beskt.

Ville Kjell Aamodt og Schibsted forsøkt å kjøpe NRK?

«Hvor mye skit var det du puttet i deg på nyttårsaften,» tonen anstrengt, sliten og rett og slett irritert. «Dette har jo vært statsministerens kampsak siden hun kom til makta. Del opp NRK og selg det unna. Telenor har allerede kjøpt internettdelen og fusjonert den med ABC. Herregud, Torgeir, du tok av, men du har skrevet titalls blogger om dette. Du har jo for faen laget en videoblogg hvor du slakter Frp-regjeringens mediepolitikk.»

«Frp-regjeringen?» Trommehinnene krøp ut av øregangen for å google (reg. trd. mrk.) etter sannheten i utsagnet. Dette kunne jo ikke stemme, Torgeir var fast bestemt på at han skulle rømme landet om Frp kom til makta. «Kommer Frp til makta, vil den siste som forlater landet stenge utenriksterminalen på Gardermoen.»

«Schibsted skal visstnok ha lagt inn bud i både fjernsyn og Aktivum. Dette er helt sprøtt! Selv om staten har lagt begrensninger på kommersielle markedsandeler de første tre årene, er de kommersielle konkurrentene i opprør. Alle har flyttet til London i protest. 700 jobber bare der, Torgeir, herlige tider vi er inne i.»

«Hva faen har skjedd? Har jeg sovet i timen?» Torgeirs hjerne var i ferd med å gå i stå. Verden ifølge Ola var ikke den han gikk til sengs med i går ettermiddag … Uansett beskt, ølet gikk ned, og Ola fortalte om de ansatte i Dagsavisen som fikk sluttpakker til jul. Var de heldige, ventet det arbeid hos deres nye eier Dagbladet. Etter fusjonen mellom eierne til Dagbladet og Dagens Næringsliv, gikk de løs på Vårt Land og fikk både kristne og sosialdemokrater inn i konsernet.

«Håper du ikke dytta for mye rare ting i deg mens vi sjanglet inn i det nye året.» Olas blikk var mer bestemt. Et lite flir i høyre munnvik.

«Nja, kan ikke påstå det. Hvordan det?»

«Fordi forloveden din står bak deg.»

En hånd på skulderen til Torgeir. Kroppen blir spent i alle retninger og musklene gjør opprør. Feiringen har fremdeles kontrollen over dem.

Øynene åpnes og skrittet til Torgeir er klissvått. Grepet rundt vannflaska er strammet til sitt ytterste og har tømt halve flaska.

»What the F. k?» Skinnsofaen har klistret seg fast i ryggen hans og forsøker å fusjonere. Utenfor vinduet våkner Skostrædet til live. Klokka viser søndag ettermiddag den 2. februar 2009. Bare noen milliarder som skal skjæres bort. Noen hundre som mister jobbene sine og halvparten så mange som trimmes bort ved hjelp av pensjonsavtaler.

«Godt nytt år, Norge.»

What now Mr. Montgomery?

– Vi er en langsiktig og industriell eier, sa Mecoms David Montgomery da han møtte pressen høsten 2006 etter å ha kjøpt Orkla Media. Siden har spekulasjonene rundt hvor langsiktig eierskapet i den norske delen har vært.

I sommer dukket spekulasjonene opp om Edda Media (tidligere norske delen av Orkla Media) er til salgs. Opplysningen, Hegnar, A-pressen, Berner (Dagbladet), Pareto (med bl.a. Vårt Land) og Polaris var alle på jakt etter det som høsten 2006 ble omtalt i norsk presse som arvesølvet … Siden har de en etter en falt av og igjen står A-pressen, Berner og Polaris. Alle har de lagt inn bud på hele eller deler av Edda Media.

For eierselskapet Mecom kan det være en kjærkommen inntekt å selge den norske delen. Først og fremst fordi mediekonsernet har en gjeld på nesten sju milliarder kroner som blir vanskeligere og vanskeligere for dem å betjene. For det andre fordi Edda Media ikke harmonerer med planene om å bygge et pan-kontinentalt mediekonsern – slik Montgomery ytret da engelske Trinity Mirrors lokalaviser kom for salg.

Tirsdag holdt Mecom styremøte i London og det var ventet at de ville ta stilling til om Edda er til salgs eller ei, og eventuelt hvem som skal få kjøpe det. Men akk, den gang ei, så for oss mediejournalister blir det igjen nye uker med venting.

Personlig håper jeg at A-pressen ikke får kjøpe Edda. Gjør de det vil mangfoldet i norsk medieeierskap trolig bli for konsentrert. Men det er jo ikke sikkert at Medietilsynet ønsker å la et slikt kjøp gå gjennom, for hva da med Schibsted? Vil de ta kontrollen i både Media Norge og Polaris som en konsekvens? Slik det ligger an i dag må Schibsted selge seg ned i det første selskapet, og nesten helt ut av det andre.

Og for den saks skyld, Rupert Murdoch har bygget opp News Corp basert på gjeld, og har nesten tippet overende to ganger allerede. Det er ingenting som tilsier at ikke Mecom og Monty klarer det sammen.

Følg med på Journalisten.no!