Øglene kommer og spiser deg

We are at peace … always. For en herlig start på et spennende gjensyn.

Øglene er tilbake, og premieren gir lyst til å få med meg de neste fire episodene. Som trolig kommer på TV 2. Fire episoder med en re-make av en serie som skremte vettet av minst en tolvåring da originalen gikk.

Å lage nye versjoner av gamle serier har ikke fungert spesielt bra i USA. Bionic Woman og Knight Rider fikk ikke mange episoder på skjermen før de ble strøket fra sendeskjemaet.

TV-serien V står brent fast på netthinnen min. Jeg tror det er den og Rød snø som har klart å overleve en overveldende mengde TV-serier. De kalde hvite romskipene, røde uniformer i kontrast. Og så de grønne øglene som spiste rotter. Det hele så ut som fremtiden. Som år 2010 … sett med 12 år gamle øyne i 1986.

Å påstå at den nye serien er fantastisk, blir direkte feil. Til det har har Disney hatt en for stor finger med i spillet. Jo, jøss, det er slemme øgler her også (gjett om de dreper mennesker).  Det er bare at serien føles litt glossy. Kanskje er det nostalgien som tar over, kanskje er det hukommelsen eller alderen som spiller inn, men V gir ikke samme grepet nå som da.

Castingen er god, og for Sci-fi fans velkjente skikkelser i flere av hovedrollene. Både Lost og Firefly er representert. Rollefigurene de spiller er interessante, med en og annen spennende tvist.

Effektene på piloten er verdig en Hollywood-film. Romskipene er fantastiske og detaljerte, både på innsiden og utsiden.

Håpet er at dette kan bli en serie (først med fire episoder før jul, så ni nye i mars) som man kan bli litt skremt av, og samtidig drømme litt om fremtiden. Med 35 år gamle øyne i 2009.

Lokalpressens våte drøm

Da jeg så dette tok nerden over.

Dette må jo være Montys våte drøm; innbyggerne i Vestfold abonnerer på samtlige tre lokalavisene til Edda Media. Herlig. Selv kommer jeg fra Horten, og “vokste opp” i Gjengangeren i Horten. På dette tidspunktet (omtrent i juratiden) var Tønsbergs Blad interessant for hortensere i og med at avisen hadde et eget lokalkontor i byen. Det har de ikke hatt på noen år.

Men for en hortenser, uten bindinger til Sandefjord, er Sandefjords Blad omtrent like uinteressant å lese som en avis på et språk du ikke kan.

Derfor humret jeg litt da jeg så annonsen på Gjengangeren.no og så på tb.no. Dermed måtte jeg se om også Sandefjord hadde samme familien med deres avis. Hverken Varden eller Drammens Tidende (også Edda) har brukt disse “statistene” til å kose seg med sine aviser rundt frokostbordet. Takk og lov.

Ja da, dette er enormt nerdete av meg. Jeg ser den, men det er litt rart at et par skal holde aviser som på det meste har nesten fem mils avstand mellom utgiverstedene.

Når det er sagt, ville jeg tro at dette er David Montgomerys ønskedrøm – få tre for to, liksom.

Tillegg: Fra jeg var fjorten til 23 år gammel arbeidet jeg for Gjengangeren. Jeg var en svipptur innom Tønsbergs Blad gjennom praksis og sommervikariat, og har sittet som nyhetsleder i TVVestfold i to år (som på det tidspunktet var eid av Tønsbergs Blad). Jeg har også så vidt frilanset litt for Sandefjords Blad.

Si meg, hva betyr adieu?

Det blir spennende å se hvor lenge Murdoch klarer å leve uten Google.

Murdoch gir seg ikke. Kampen hans mot gratis innhold på internett fremstår mer og mer som kjempen fra eventyrene som bruker sine siste krefter til å sparke fra seg, før landsbyboerne legger han død.

Det begynte med løfter om å ta betaling for nettinnholdet i løpet av ett år. Det var i vår. Så utsatte en av verdens mektigste mennesker det med noen år. Og så dro han hjem, til Australia. Som TechCrunch påpeker, løsner Rupert Murdoch på slipset når han er i sitt opprinnelige hjemland. Og ofte kommer han med utspill til The Australian, og noen ganger The Daily Telegraph (begge er hans aviser). Han har funnet en annen inngang til betalt innhold. Murdoch skal kutte alle bånd til Google, og stenge søkemotoren ute fra sine utallige nettsteder.

For en som har bygd seg opp fra en liten avis, til å bli en av verdens største avisutgivere må internett fremstå som skremmende. Først og fremst fordi Murdoch ikke klarer å se en skikkelig kontantstrøm fra nettet som kan ta over for papiravisene den dagen de dør. For patriarken Murdoch er det viktig at barna hans har en trygg fremtid gjennom eierposten i News Corporation. For forretningsmannen betyr det et mareritt, for han opplever samtidig at både avis- og tv-divisjonene mister annonseinntekter.

Aller vanskeligst for Murdoch er at det er vanskelig å presse politikerne til en løsning. Dette er et spill han kan. Noe han har gjort med stor suksess tidligere, og gjerne gjør igjen. Men med en så globalt orientert plattform blir dette vanskelig.

Årsaken til at Google er Murdochs skyteskive kan oppsummeres med at de er “”erkerivalene”, vellykket og som Murdoch kaller alle som drar nytte av innhold fra hans selskap; “parasitter”. Det kan også hende at noe har fortalt ham at majoriteten av besøkende til The Wall Street Journals nettsted gjennom Google slipper forbi betalingssperren.

TechChrunch spør seg om nettopp dette nettstedet har råd til å tape 25 prosent av trafikken sin. For det er fra Google hver fjerde besøkende kommer fra nettopp Google. Hmm, det virker ikke som om den godeste Rupert er helt klar i toppen. Eller er det nettopp det han er? Da han for snart 30 år siden etablerte seg i det europeiske TV-markedet med Sky Channel, mente de fleste det samme om ham da. I dag er det ingen som kritiserer ham for å ha investert i en kanal som har endt opp som giganten BSkyB.

News Corporation er kanskje verdens mest mangfoldige medieselskap sett i forhold til inntektsstrømmer. De eier aviser, nettselskap, filmstudioer, spillselskap, satellitt-TV og så videre. Det betyr at selskapet kan holde det gående en stund, selv om papiravisene på sikt ikke vil kunne subsidiere eventuelle tap på nettet, eller for den saks skyld i andre kanaler. Dermed er det betryggende at kjempen sparker i retning av mulige inntektsdrivere som Google. Spesielt for aksjonærene. Kanskje er det på tide å varsle avgang som News-sjef etter åttiårsdagen i mars neste år?

For å si det med Jahn Teigens ord:

Si meg, hva betyr Adieu?
Er det bare trist, noe som sårer deg?
Tro meg, vi skal ta Adieu.
Ikke sånn som sist, da jeg gikk fra deg.
Jeg vil alltid huske deg, som en venn.
Om vi aldri mer ses igjen!

P.S. Det var sikkert ikke artig for Murdoch at Forbes Magazine slo fast at Google-gutta nå er mektigere enn han. Da hjelper det lite at Hillary Clinton, eller paven, kommer lenger ned på lista.

Når papiravisen følger nettavisen

Vi ser det hver eneste dag på nettet. Forsøk på å pirre leserne til å klikke på saken. På papir er det motsatt, men ikke alltid.

Pokker, jeg fikk ikke klikket meg inn på saken ...

Sjekk hvem som vant, se bildene fra fødselen/begravelsen, les resultatene. Du har sett dem før, enkelte nettsteder er mer aktive enn andre i kampen om å få deg, meg, oss til å klikke inn på sine utvalgte artikler. Jeg trenger ikke nevne navn, det er bare å se seg rundt.

Derfor var det noe spesielt da jeg så toppen på forsiden til VGs papirutgave i dag. Tittel: “Nå står hun frem”, undertittel: “Se hvordan Jaycee ser ut i dag”. Jeg rettet musa mot avisen som lå på skrivebordet, og forsøkte å klikke, men akk det skjedde ingenting.

Nå er det ikke noe galt i at VG har en slik inngang, og det er ikke slik at nettredaksjonene fant opp slike lokkemidler selv. Likevel synes jeg det er litt rart å se det i en papiravis, kanskje er det jeg som er blitt et netthode hvor det er naturlig å bruke nettet som referanse i journlistikken …

Det jeg derimot synes er rart er at VG velger å bruke “loftet” på forsiden sin til å selge en sak som rullet over flere norske nettsteder dagen før. Blant de som slo opp, var VG Nett (saken er fjernet (?), men mobilversjonen er ute). Nyhetens interesse er liksom borte.

Når Anti-Christ rir inn i byen

Rupert Murdoch, her med i The Simspons vil ha betaling for innholdet bedriftene hans produserer for nett.

Rupert Murdoch har bidratt til mer enn en medierevolusjon tidligere, makter han å gjøre det igjen?

Først var han oppkomlingen som slo kjempene i hjemlandet, Australia. Så gikk han mot det etablerte England. Gjennom avisene først og så i strupen på selveste BBC. Knapt en konsesjonsperiode senere slapp han Fox løs i USA. Innimellom alt dette gjorde Murdoch det aviseierne drømte om, men ingen turde, han tok et oppgjør med typografer og grafikere som ble blodig i dobbelt forstand.

I kjølvannet av australskfødte Rupert Murdoch har medieindustrien opplevd dramatiske endringer, kanskje er det derfor han i sin tid ikke turde å være første engelske aviseier som la om en broadsheet til tabloidformatet. Men alt dette er historie. I ettertid har han blant annet sikret seg the Wall Street Journal, lansert noen nye tv-kanaler. Og så har han gått i krigen.

Nettbrukeren er det mannen denne gangen fokuserer inn skytset mot. Hans News Corporation har gått sammen med flere andre kjemper innen amerikansk medieindustri for å danne et konsortium som sammen skal kreve betaling for nettinnholdet sitt. Sammen er vi sterke, liksom. Det interessante er å følge debatten som har pågått rundt betaling på nett på begge sider av Atlanterhavet, og Ekvator for den saks skyld.

David Montgomery er blant dem som har avvist Murdochs ambisjoner om å ta mikrobetaling for sine nettsider. Det er klart at han er en naturlig kilde å snakke med om verdier man kan ta betalt for på nett, med de mange store nettstedene i Mecom, sammenlignet med News Corporations.

Montgomery er ikke den eneste som har fnyst, humret og himlet med øynene når Murdochs ambisjoner kastes ut over ølet etter arbeidsdagens slutt på en fredag. Konsensus over den skummende drikken er at Murdoch aldri i verden får dette til, og at han er en dinosaur som har forvillet seg inn i en tidsepoke han ikke kjenner til. Det er ikke så sikkert at det siste er feil. Murdoch har selv sagt at han ikke skjønte hvorfor han skulle kjøpe MySpace, for ham var det angivelig lettere å forholde seg til Dow Jones-kjøpet, forteller hans biografi Michael Wolff.

Grunnen til at dette konsertiumet ikke virkelig har fått farten på seg, bortsett fra oppslag i media, er mangelen på et skikkelig betalingssystem. Det vil trolig Google stå for, med mindre antichrist Murdoch mener Google er en større antichrist og lanserer ett eget. Igjen, han har gjort dette før. Eventuelt kjøpt opp djevelbarnet.

Det som trolig får panikken til å spise på nervene deres er at Murdoch blir besatt dersom han har funnet hesten det er verdt å satse på. Her er en rekke prosjekter som da han startet dem eller kjøpte dem opp, ble ansett for å ikke fungere, og at han ville gå konkurs: The Sun, BSkyB, Wapping, Fox og StarTV. I tillegg har han vært villig til å holde på tapsprosjektene The Australian og The New York Post. Begge for å ha en politisk støtte, og første er hans fars drømmeprosjekt – en riksdekkende avis i Australia.

Ingen av dem har slått beina under ham, snarer tvert imot.

The Times ble solgt til underpris i kampen mot The Daily Telegraph i London, og vant opplag på det med enorme merkostnader. The New York Post gjorde det samme mot The Daily News. Lommeboken til Rupert ser ut til å være utømmelig dersom han har bestemt seg.

Dette er en mann som er villig til å ta noen skritt flere enn de fleste av oss for å få viljen sin. News Corporation, hvor Rupert Murdoch er eneveldig, er et ekstremt mangfoldig medieselskap som har inntektsstrømmer fra alle medieplattformer over hele verden. Svikter reklamefinansiert TV, har de premium pay og distribusjon. I England er nettet større enn noen andre medieplattformer målt i annonseomsetning. Sun, Times og Sky er alle redaksjonelle plattformer i hans lomme.

Det er en galskap i måten Rupert Murdoch driver butikken sin på, og han har vært på kanten av stupet tidligere. Spørsmålet er om neste generasjon griper inn og gir han råd som gjør at stridshesten ikke føles for bratt å bestige.

Denne lenken er til en artikkel i Murdochs The Wall Street Journal (som eieren sa han skulle åpne for gratis bruk da han kjøpte det), krever betaling dersom du ønsker å lese hele. Skal du printe ut denne artikkelen i The Independent, får du tilbud om å kjøpe utskrifter – og du får heller ikke lov til å skrive ut mer enn fem eksemplarer gratis.

Å få til betaling for innhold, også redaksjonelt, kan være mulig … bare ikke slik innholdet for de fleste nettaviser er per i dag. Til det er det for mange som klipper hverandre og later som om det er egne nyheter. Fokuset i norsk nettverden synes å være utvikling av ekstratjenester det er mulig å tjene penger på. Noen en hvilken som helst næring bør gjøre, dersom den ønsker å presentere sunn økonomi.

Det kan tenkes News Corp taper stort på sjefens ambisjoner.

Nettopp dette kommer til å være Murdochs store fane, dersom han får troppene med seg. Generalen fra Australia vil hevde at all stønad til TV og papiraviser ødelegger markedet for nett, og at dette er eneste muligheten for nettavisene hans, og kollegenes (i mindre grad), vil overleve. Derfor må dette grepet til.

Ja, Murdochs nettsider vil miste brukere, men avhengig av betalingsformen og hvor høye summer han legger opp til. Kanskje blir det som et rentehopp eller to, vi stopper opp investeringene for en periode, men følger etter en stund etter markedet. Er han riktig heldig, så går noen konkurrenter over ende, dermed har Rupert Murdoch opptil flere grunner for å lansere nettbetaling.

Derfor; bli ikke overrasket om Rupert Murdoch igjen betegnes som antichrist på både kommentar- og artikkelplass i mediene det neste året. For ham er det trolig bare noen som klapper ham på skulderen.

Hvor går grensa?

Bør ikke en far få kunne reagere når hans halvannet år gamle barn omtales i nettdebatten?

I forrige uke skrev undertegnede en artikkel i Journalisten om en 18 måneder gammel gutt som hadde blitt “hengt ut” i nettdebatten til Haugesunds Avis.  Guttens far er stortingskandidat for Høyre i Rogaland, og forteller at han forstår han må takle kritikk, tyn og utdriting av seg selv. Hans protest er at det er hans sønn som blir omtalt i debattinnlegget.

Man kan sikkert være uenige om hvor graverende innlegget er, og om det i det hele tatt er noe som man skal lage en masse ståhei for. Men det er på det rene at dette innlegget gikk skikkelig innpå barnefaren. Da Haugesunds Avis’ nettansvarlig tok kontakt med barnefaren for å beklage det som hadde skjedd, var mannen helt fra seg og brast i gråt.

Derfor stiller jeg meg litt undrende til at bloggeren Fr. Martinsen (som også er spaltist for min arbeidsgiver) sammenligner seg selv med barnefaren i Haugesund. Martinsen skriver i blogginnlegget “Tjukka, feita” at hun ikke ville latt det gå inn på seg om et debattinnlegg om seg hadde ligget ute i 13 timer før noen reagerte. Hun skriver at det må barnefaren tåle og mener at det ikke er så store forskjellen på et slikt innlegg, og det å få ukvemsord ropt etter seg i parken.

Vel, det er jo det da, siden man i parken kan se ansiktet på den som ytrer sin mening – uansett om budskapet. Ikke minst kan man gå bort og konfrontere personen.

Det er vel og bra at Fr. etterlyser en mer fornuftig diskusjon rundt selve nettdebatten, men å sammenligne seg med en 18 måneder gammel gutt, blir omtrent som om jeg skulle vurdert journalistikken til en 15 år gammel medieelev i den videregående skolen med Hans Wilhelm Steinfeld … bak mål om du spør meg.

Glemte du å stille spørsmålet?

Eller, kanskje var det de rette spørsmålene du glemte. Det er ikke alltid forskerne har alle fakta på bordet.

I løpet av juni skal doktorand Yngvar Kjus disputere sin avhandling ”Event media. Television production crossing media boundaries”. Ifølge Forskning.no mener Kjus at Nettavisen lanserte Side2 for å holde på publikummet til TV 2.

- Det gjelder å holde publikum innenfor ens egne kanaler. For eksempel hadde VG-nett lenge større trafikk enn TV 2 selv på sin Idol-omtale. For å holde på publikum etablerte den TV 2-eide Nettavisen derfor det nettbaserte underholdningsmagasinet Side 2, forteller Kjus til Forskning.no.

Det mener Ole Valaker er merkelig og uetterrettelig. Valaker fungerte som redaksjonssjef i Side2 det første året seksjonen eksisterte.

- Nettavisen etablerte selvsagt Side2 for å øke kvinneandelen blant leserne. Det er ganske godt kjent, sier Ole Valaker til Mediamonster.

OK. Det er kanskje pirkete av meg, men hadde jeg presentert noe slikt i mitt arbeid, vel, så ville jeg nok fått tyn. Og jeg er ingen viter – bare synser.

Ellers er det en interessant argumentasjon den godeste doktoranden har. At man etablerer nye produkter for å holde på publikummet sitt. Enkelte nettaviser nekter for eksempel å lenke ut til kildene de klipper. Hvorfor? Vel, de vil ikke innrømme det, men de er redde for å miste leserne sine. Og ikke minst å gi konkurrentene trafikk. Det viser denne artikkelen hvor blant annet min tidligere sjef i NA24 Inge Berge forteller at de kan godt endre praksis og begynne med å lenke ut, det var i oktober. Fortsatt synes ikke NA24 interessert i å gjøre så.

Det er klart at jo flere som kommer til sidene våre, og ikke minst jo lengre de blir der – desto bedre. Derfor lager man kvisser, bildeserier, videosnutter og så videre i håp om å få ta mest mulig av tiden til brukerne.

Personlig, både på bloggen og i mitt daglige virke, lenker jeg ut uten å blunke. Det er en ekstraservice til leserne som vi som medier uansett bare kan tjene på i lengden. Og så går jeg, og noen andre, med et stort håp om at man på sikt snart skal slutte å klippe hverandre på nettet, slik vi ser det er i dag. Men det er nok jeg som er for naiv.

Det var et sidespor. Et annet spor Kjus er inne på i sin avhandling er at allmennkringkastingen og journalistikken er truet av inntoget av internasjonale formater som nettopp Idol og Big Brother.

- Ja, i den grad deres oppgave er å fremme norsk kultur og identitet er det uheldig at stadig flere av landets kulturelle begivenheter baseres på formler eid av internasjonale selskap. Store begivenheters intensitet drar dem ofte mer i retning av propaganda enn kritisk journalistikk.

Jeg er ikke helt sikker, men det er jo ingen tvil, disse to og et og annet danseprogram på fjernsynet har fått enormt stor dekning. Og der er blitt brukt ressurser på dette. Dette burde denne saken fra finanstjenesten Bloomberg være bevis på. Finansredaksjonen har skrevet om hva slags telefon Paris Hilton har. Fuck that shit!

Jeg avslutter innlegget med å sitere Gatas Parlament: “vi har holdning over underholdning i motsetning til flere med motstandsløs kultur som ikke klarer å presentere medvite om verden”.

<a href=”http://technorati.com/tag/media” rel=”tag”><img style=”border:0;vertical-align:middle;margin-left:.4em” src=”http://static.technorati.com/static/img/pub/icon-utag-16×13.png?tag=media” alt=”http://www.martinhjensen.wordpress.com” />media</a>

Og vinneren er

Gjett hvem som er mest populære kilde for nyheter da … svaret er ganske opplagt.

Og det var pokker meg på høy tid. For i en ny amerikansk undersøkelse kommer det frem at den opplagte foretrukne kanalen for nyheter er: Internett. Hurra! Alle netthuene jubler.

Undersøkelsen, som ifølge ADWeek ble gjennomført i månedsskiftet mai-juni, spurte brukerne hvilket medie de foretrakk å få nyhetene sine fra, og hele 56 prosent valgte da internett. Nummer to ble tv, som 21 prosent mente var å foretrekke. Radio og avis kom likt med ti prosent hver.

OK. Dette kan bety to ting, vi som jobber på nettet har skjerpet oss og har fjernet det som gjorde at nettet en gang ble sett på som en “ubetydelig” journalistisk kanal (eller brukerne har senket forventningene). For det andre, og dette gjelder tv, så skal vi ikke glemme at vi snakker om det amerikanske markedet – hvor nyhetene på tv avbrytes hver sjuende eller tiende minutt (litt usikker her – info tas  i mot) for å la annonsørene slippe til med sitt budskap. På nettet avbrytes jo ikke nyhetene av reklame særlig ofte. Worst Case-scenario møter en pop-up-annonse på deg i det du åpner siden, but that’s it.

Og som om ikke det var nok at nettet er den foretrukne nyhetskilden blant amerikanerne, så mener det nettredaksjonene også er til å stole på. Ifølge undersøkelsen som er gjennomført av et selskap som heter Zogby, så mener 38 prosent av de spurte at internett er informasjonskilden de stoler mest på, 17 prosent mener tv, mens papiravisa får en sjokkerende 17 prosents oppslutning.

De samme spurte mener samtidig at papiravisenes egne nettsteder, som f.eks. NYT.com, er en veldig viktig nyhetskilde.
82 prosent av de spurte forventer at nettet vil bli en dominerende kilde for nyheter om fem år, 13 prosent mener tv vil holde på den posisjonen.

På en helt annen side av bordet sitter hele den globale medieindustrien og følger med på det som skjer i Iran, og hvordan? Alle korrespondentene er snart kastet ut, og informasjonen kommer fra vanlige iranere gjennom Facebook, YouTube og ikke minst Twitter.

Sistnevnte har sågar vært en viktig informasjonskilde for det amerikanske utenriksdepartementet – og det til tross for at man her også har tilgang til informasjon fra CIA.

Phui. Dette kommer sikkert til å virke flott inn på mediekrisen som det siste året har hamret løs på papirmediene…

Forresten; her kan dere lese mer om undersøkelsen.

What the hell do we need them for?

Valget mellom datamaskina og familien er lettere for noen å ta, og vinneren trenger ikke være den opplagte.

Det er USA som igjen er “ledende” på noe som har med teknologisk utvikling å gjøre. Denne gangen er det en omtalen av en undersøkelse om amerikanernes prioriteringer innen husets lunefulle vrede.

Sjekk denne artikkelen fra AP.

28 prosent av amerikanerne bruker angivelig mindre tid med familiemedlemmene sine, fremfor å besøke Twitter, MySpace, Facebook og så videre. Nesten hver tredje spurte … woaw. Nå er det sikkert høyere andel verdensborgere enn 28 prosent som kunne tenkt seg å heller surfet på nettet fremfor å omgås amerikanerne, men sin egen familie?

- Pappa, hjelp!
- Hold kjeft gutt, jeg snakker med min nye kompis på Facebook. Han er like gammal som deg, men mye kulere.

Jeg forstår jo problemstillingen. Familien er en fæl institusjon som ikke fører noe godt med seg av sosiale forestillinger. Selv om det enkelte ganger faktisk kan lede til svært så underholdende forestillinger fylt av tirader og arier (merk: dette fremkommer spesielt ofte i hjem med barn i tenårene).

Det er godt jeg hverken er på Facebook eller MySpace, og bruker begrenset med tid på Twitter, for da kan jeg sette meg på toget i morgen og nyte mors sommerretter – uten å få abstinenser siden jeg har brukt tiden min med familien og ikke med mine “venner” på nettet.

And now; The Net

Hadde det vært opptil journalistene, så hadde de fysisk flyttet inn på Twitter.

Vi blir neppe lei av å skrive om Twitter med det første.

I mai for to år siden slo Dagbladet Facebook opp over forsiden og flere påfølgende sider. Her hadde avisens journalister nøstet opp hvem som var “venner” med hvem.

Det førte til at Nettavisen slo opp “Det hemmelige nettverket” Underskog … OMG. Kraftige saker fra journalistikken der!

(Jeg er forøvrig medlem av Underskog, men har ikke vært inne der på flere måneder. Sløvt).

Så, godt i gang med årets sommerferie snubler jeg over Time Magazines 15. juni-utgave hvor magasinet har Twitter over hele forsiden.  Artikkelen handler om hvordan Twitter vil forandre livene våre. En artikkel som blant annet forteller at det ikke er så latterlig å oppdatere om hva du hadde til frokost, for vi starter jo en telefonsamtale med å spørre hvordan personen i andre enden har det.

Time Magazine 15. june. Bladets tweets @time følges av nesten 700.000.

Tjoa, det er klart. For å sitere en venn: “Før sa vi hvor vi gikk, og så møttes vi der. Så kom mobilen som medførte rene folkeflyttingen fra sted til sted i Oslo sentrum. Hva pokker kommer Twitter til å gjøre med dette?”

Si det. Flere av de 300+ som jeg følger selv har foreslått en øl både her og der i Tigerstaden. Eller i Bergen og så videre. Det er kanskje lettere å invitere seg selv med på et glass eller tre når det skjer via Twitter. For da er det liksom kastet ut til hele verden – som et garn på søken etter fisk.

Dette er langt fra den eneste artikkelen Time har skrevet om fennomenet Twitter, og blir sikkert heller ikke den siste. Så langt har de skrevet om blant annet hvordan tjenesten kommer til å endre måten amerikanere driver forretning på, eller om hvordan å få seg jobb gjennom Twitter.

Noe også E24-kommentator Elin Ørjasæter er innom i sin kommentar “Funemployment“, hvor hun skriver om @nicecaps twitring gjennom arbeidsledigheten. Selv er @orjas aktiv på twitter.

Og forresten@ingeborgv fikk seg ny jobb gjennom Twitter. Det har DN skrevet en artikkel om …

E24s hovedeier Aftenposten er ikke spesielt nyskapende når det gjelder sosiale medier, men avisen er på plass på Twitter for å tease saker som kommer på nettutgaven sin, slik min arbeidsplass Journalisten også er. Det samme er avisens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås, som på litt over en måned har twitret rundt 100 ganger.

I kommentaren “Den kvitrende klasse” i Aftenposten skriver Åmås at han twiler på at Twitter utvider den norske debatten, men heller mener at de som deltar mest aktivt allerede er i arenaen.

Det er nå så, jeg er ikke så sikker på om han har helt rett. Det er mange av de jeg følger som jeg ikke en gang vet hvem er. Aldri før har fått med meg navnet til … og så videre. Disse kommer med mye artig og interessant. Mer enn jeg klarer.

Og igjen er vi tilbake til Dagbladet i mai 2007 da de nøstet opp hvilke “kjendiser” som er venner med hvilke andre “kjendiser” på Facebook.

Selv må jeg nok innrømme at jeg har skrevet flere artikler både om Twitter, eller som er blitt initiert av en melding jeg har sett på tjenesten. Dette er mer en “popsak”, mens denne handler mer om fag.

Men Åmås er inne på noe når han skriver at vinnerne er de som klarer å trekke fra mennesker man følger, ikke bare legger til. En bekjent kom med følgende melding for noen måneder siden, over Twitter selvfølgelig: Har fjernet 20 prosent av de jeg følger, og 80 prosent av støyen er borte. Herlig.

Selv forsøker jeg, men klarer ikke helt å finne hylla jeg skal legge twitringen min på. Fag, privat, samfunn … Samtidig må jeg si at jeg er imponert over hvor mange innlegg enkelte klarer å legge ut på Twitter i løpet av en dag. Selv om de er i full jobb. Det finnes redaktører (som samtidig som de kutter i bemanningen i avisen sin) kommer med flere titalls innlegg.

Pokker at jeg ikke fikk den redaktørjobben, for da hadde jeg ikke måtte skrive artikler – om blant annet Twitter.

@mhjensen

Og mens Twitter ikke klarer å tjene penger på Twitter, har Dell dratt inn tre millioner dollar på tjenesten. En av dem bare den siste måneden alene.

http://e24.no/kommentar/e24-kommentar/orjasaeter/article3119756.ece

Endelig noen som tør

I flere uker har nakenstriden mellom NRK og Gørild Mauseth herjet i spaltene. NRK viste for mye fra en film Mauseth spilte inn for mer enn ti år siden for å illustrere parodier.

Scenen fra “Brent av frost” hvor Mauseth har sex i en båt full av fisk er blitt parodiert i filmen “Kill Bulljo”. Dette ville Store Studio drøfte. Og så viste scenen, men for mye av den, såpass mye at det var full frontal nakenhet av skuespiller Mauseth.

Dette likte hun selvfølgelig ikke, fordi hun hadde en avtale om at dette kun skulle brukes i kunstnerisk sammenheng, og dermed gikk hun til sak. En sak tingretten i går ga henne medhold i.

Men det som forundrer meg, og som gjør at jeg mener norske aviser i dekningen av denne saken har vært utrolig feige, er at de (før denne kommentaren på Dagbladet.no) ikke har publisert et stillbildet fra den aktuelle scenen.

Hvorfor det? Det er da ikke så at Mauseth har kontrakt som tilsier at det ikke kunne gjøres. Mediene hadde heller ikke trengt å sette på trykk spillversjon fra akkurat den delen av scenen som fikk Mauseth til å ta affære.

Men hva gjorde mediene … jo da, de trykket bilde fra parodien – noe som må ha gitt Kill Buljo litt kjærkommen reklame nå like før jul. Hvorfor – jo, som en redaksjonsleder sa til Mediamonsteret: Vi vil ikke skape mer bråk … Bravo! Og lenge leve den frie pressen.

Drit i ytringsfriheten, Giske

Statsråd Giske vil ikke åpne for politisk reklame på TV.

Så flott at du ikke ønsker å godta EMDs vedtak om politisk reklame, kjære statsråd. Hvorfor skulle du det? Det bryter jo med alt AP står for – gud forby, la oss nå bare ha statlige- og politiskeannonser i avisene, de er jo fremtidens medier … ikke sant?

Vi bor altså i et land hvor politisk reklame ikke er tillatt på fjernsyn, og når den absolutt høyeste rettsinnstansen sier at dette er et forbud som ikke henger på greip – så velger vår kulturminister å si at han ikke vil finne seg i dette.

Må jeg få minne deg om Giske at din kollega, justisminister Knut Storberget, ikke lenger vil at injurier er straffbare. Ergo, jeg kan kalle deg for en jævla tulling av en … uten at du kan trekke meg for retten. Hvorfor? Vel, fordi §100 skal være den loven som skal gjelde. “Ytringsfrihed bør finde sted“.

Din kollega Giske sier at det er viktigere å kunne ytre seg fritt fremfor å bli straffet for det du sier. Så, hvorfor skal ikke dette gjelde politisk reklame? Det er jo tillatt på trykk, så hvorfor ikke TV? Jo, fordi historisk mener politikerne at vi blir lettere påvirket av reklamen på TVNorge og TV3, enn vi blir av reklamen i VG og Aftenposten. Kjempelogisk.

Lykke til med å strupe ytringsfriheten – betalt eller ei, Giske!

What now Mr. Montgomery?

- Vi er en langsiktig og industriell eier, sa Mecoms David Montgomery da han møtte pressen høsten 2006 etter å ha kjøpt Orkla Media. Siden har spekulasjonene rundt hvor langsiktig eierskapet i den norske delen har vært.

I sommer dukket spekulasjonene opp om Edda Media (tidligere norske delen av Orkla Media) er til salgs. Opplysningen, Hegnar, A-pressen, Berner (Dagbladet), Pareto (med bl.a. Vårt Land) og Polaris var alle på jakt etter det som høsten 2006 ble omtalt i norsk presse som arvesølvet … Siden har de en etter en falt av og igjen står A-pressen, Berner og Polaris. Alle har de lagt inn bud på hele eller deler av Edda Media.

For eierselskapet Mecom kan det være en kjærkommen inntekt å selge den norske delen. Først og fremst fordi mediekonsernet har en gjeld på nesten sju milliarder kroner som blir vanskeligere og vanskeligere for dem å betjene. For det andre fordi Edda Media ikke harmonerer med planene om å bygge et pan-kontinentalt mediekonsern – slik Montgomery ytret da engelske Trinity Mirrors lokalaviser kom for salg.

Tirsdag holdt Mecom styremøte i London og det var ventet at de ville ta stilling til om Edda er til salgs eller ei, og eventuelt hvem som skal få kjøpe det. Men akk, den gang ei, så for oss mediejournalister blir det igjen nye uker med venting.

Personlig håper jeg at A-pressen ikke får kjøpe Edda. Gjør de det vil mangfoldet i norsk medieeierskap trolig bli for konsentrert. Men det er jo ikke sikkert at Medietilsynet ønsker å la et slikt kjøp gå gjennom, for hva da med Schibsted? Vil de ta kontrollen i både Media Norge og Polaris som en konsekvens? Slik det ligger an i dag må Schibsted selge seg ned i det første selskapet, og nesten helt ut av det andre.

Og for den saks skyld, Rupert Murdoch har bygget opp News Corp basert på gjeld, og har nesten tippet overende to ganger allerede. Det er ingenting som tilsier at ikke Mecom og Monty klarer det sammen.

Følg med på Journalisten.no!

Jesus slåss med julenissen

Igjen – hva er det med oss i mediene. Nå har min tidligere arbeidsgiver NA24 kommet frem til at Julenissen banker Jesus.

Verdens sterkeste mann?

Gratulerer dere! Selv ville jeg jo aldri trodd at julenissen hadde evner til å gi sønnen til Gud juling. Og – hvordan knuser man Jesus egentlig?

Det er noe med disse titlene i mediene, slår hit og knuser dit. Hvorfor ikke bare si det som det er? Saken i NA24 handler om en vareopptelling av antall oppslag med ordet julenisse og/eller Jesus. Ergo: Julenissen mer pop enn Jesus.

Nå er ikke jeg kristen, men skulle disse to fantasifigurene virkelig begi seg ut på i kamp med hverandre, så er jeg sikker på at det hjelper å ha guddommelige krefter.

Drømmen om Kate

Selvfølgelig. Og hvorfor ikke? Dette var jo ikke helt uproblematisk. Men vi føler vi holder oss innenfor, sier Fardal som er skrevet på oppdrag for å markedsføre et produkt. Er det ikke? He-he.

Nei, altså dette er en skam av journalistikk det Elle her har gjort. Dette er oppdragsbasert journalistikk, som det i og for seg ikke er noe galt ved – så lenge man er ærlige. Som når en lokalavis får inn en melding fra pressebyrået NewsWire. Da vet de at handler den meldingen om forsikring, og det er Gjensidiges folk som uttaler seg – vel, da er det kjøpt og betalt journalistikk.

Journalistikken trenger nødvendigvis ikke være dårlig av den grunn, men det handler om åpenhet slik jeg ser det. Ville vært interessant å heller finne ut av forholdet mellom journalist og kilder. Hvor ofte intervjues en person av sin venn – og hvilke fordelaktig vinkling får den saken som følge av det.

Og stakkers Signy Fardal, hun kjøpte tross alt intervjuet av prestigeavisa The Times. Hadde det enda vært Guardian eller Independent. Ikke en avis som er eid av Rupert Murdoch, som skal spare over hele konsernet sitt.

- Dette var jo ikke helt uproblematisk. Men vi føler vi holder oss innenfor, sier Signy Fardal til Dagbladet.

God lørdag.

Et mareritt på tampen av året

Hentet i sin helhet fra Journalisten.

Nyttårsmareritt i hodet til en bakfull journalist.

Torgeirs øyne søker opp og bakover i kraniet. Liksom på leting etter hvor mange hjerneceller det er igjen. Det nye året har tatt sine første skritt, nesten like klumsete som Torgeirs på vei fra en leilighet like over Nesttun.

«En gang må det jo bli bedre,» tenkte han på vei til drosja. «Terrorangrepene må jo ta slutt».

Knappe tjue minutter seinere sover han med vannflaska hvilende mellom foldede hender, sittende på sofaen.

Autofokus er slått av og hjernen ligger igjen på hodeputa idet Torgeir entrer lokalet. Å feire det nye året i halvannet døgn passet ikke ham lenger. Men Ola passet det dårligere. Riktignok ble det fest, men ikke så heftig.

«Herregud å du ser ut, Ola, skulle jo tro du hadde festa i flere år,» Torgeir så inn i et par prismer som hadde falmet siden sist. På to døgn hadde de mistet fargen og blitt grunne.

Ola stirret beskjemmet ned i bordplata. Det var forholdsvis få mennesker på Garage til å være søndag ettermiddag og to dager inn i det nye året. Lokalet ga Marius en følelse han ikke hadde opplevd der tidligere. Som om noe hadde forandret seg.

«Jeg er så utrolig lei, Torgeir,» Ola så mot ham, med en fraværenhet Torgeir ikke hadde sett siden Camilla forlot ham. «Hele bransjen er blitt så helvetes snudd på huet at jeg ikke kan se noe fremtid.»

«Typisk, Ola,» tenkte Torgeir: «Så utrolig typisk gloom and doom.»

«Vi fikk beskjed like før jul. Papiravisen avvikles som dagsavis. Nå skal vi bare komme ut på fredag og lørdag. Og så skal vi satse hardere på nett. Lage tv og greier.»

Ola og Torgeir gikk ut av journalistikkutdanningen fire år tidligere. De fikk jobb i hver sin avis i samme by. Torgeir på nett i den største og Ola, nesten som hadde drømt om, featurejournalist i byens nest største avis. Nå måtte Ola trolig jobbe på nett, noe han og de fleste av medstudentene hadde minst lyst til dersom de skulle bli journalister.

Vil Monty selge gullkalven?

«Dette er konsekvensen av fusjonen mellom A-pressen og Edda. De kjøpslår med de største hele tiden. I håp om at de skal få muligheten til å være alene i de andre lokale markedene. Det beste for industrien, sa kulturministeren, og lot fusjonen gå gjennom. He-he. 500 mistet jobben med et pennestrøk, og Schibsted tok kontrollen i Media Norge. Hvorfor ikke?»

Ola var en av dem som hatet ord som marginer og utbytte. Det var ikke sånn, trodde han, i journalistikken som ble begått da han vokste opp. Torgeir visste bedre. Orkla var ingen god eier de heller. De handlet om inntjening og ikke om å gjøre produktet bedre. Eller, jo, det var industrielle grep som felles trykkerier og andre tiltak som gjorde marginene større… men motivet til eieren var sjelden å lage en bedre avis.

Torgeir var motstrøms under utdanningen. Han mente nettet var veien. I hans hode var dette opplagt, han så det ble flere og flere publikasjoner som trengte folk til å skape innhold til domenet. Av et kull på 30, var det to til som hadde samme overbevisning som han. I tillegg var det noen etternølere som kjempet med tanken om at papirmedier ikke var fremtiden.

Ikke for det, det var nok av tv-studenter som mente internett var søppeldynge med dårlige levende bilder.

«NRK deles, selges og får reklame.» Like ved fingertuppene til Ola ligger en uåpnet hovedstadsavis med forside som trekker ansiktet til Torgeir nesten ned i bordplata.

»What the F. k?» Torgeir kjente bakfylla ta overhånd. Ølet smakte plutselig beskt.

Ville Kjell Aamodt og Schibsted forsøkt å kjøpe NRK?

«Hvor mye skit var det du puttet i deg på nyttårsaften,» tonen anstrengt, sliten og rett og slett irritert. «Dette har jo vært statsministerens kampsak siden hun kom til makta. Del opp NRK og selg det unna. Telenor har allerede kjøpt internettdelen og fusjonert den med ABC. Herregud, Torgeir, du tok av, men du har skrevet titalls blogger om dette. Du har jo for faen laget en videoblogg hvor du slakter Frp-regjeringens mediepolitikk.»

«Frp-regjeringen?» Trommehinnene krøp ut av øregangen for å google (reg. trd. mrk.) etter sannheten i utsagnet. Dette kunne jo ikke stemme, Torgeir var fast bestemt på at han skulle rømme landet om Frp kom til makta. «Kommer Frp til makta, vil den siste som forlater landet stenge utenriksterminalen på Gardermoen.»

«Schibsted skal visstnok ha lagt inn bud i både fjernsyn og Aktivum. Dette er helt sprøtt! Selv om staten har lagt begrensninger på kommersielle markedsandeler de første tre årene, er de kommersielle konkurrentene i opprør. Alle har flyttet til London i protest. 700 jobber bare der, Torgeir, herlige tider vi er inne i.»

«Hva faen har skjedd? Har jeg sovet i timen?» Torgeirs hjerne var i ferd med å gå i stå. Verden ifølge Ola var ikke den han gikk til sengs med i går ettermiddag … Uansett beskt, ølet gikk ned, og Ola fortalte om de ansatte i Dagsavisen som fikk sluttpakker til jul. Var de heldige, ventet det arbeid hos deres nye eier Dagbladet. Etter fusjonen mellom eierne til Dagbladet og Dagens Næringsliv, gikk de løs på Vårt Land og fikk både kristne og sosialdemokrater inn i konsernet.

«Håper du ikke dytta for mye rare ting i deg mens vi sjanglet inn i det nye året.» Olas blikk var mer bestemt. Et lite flir i høyre munnvik.

«Nja, kan ikke påstå det. Hvordan det?»

«Fordi forloveden din står bak deg.»

En hånd på skulderen til Torgeir. Kroppen blir spent i alle retninger og musklene gjør opprør. Feiringen har fremdeles kontrollen over dem.

Øynene åpnes og skrittet til Torgeir er klissvått. Grepet rundt vannflaska er strammet til sitt ytterste og har tømt halve flaska.

»What the F. k?» Skinnsofaen har klistret seg fast i ryggen hans og forsøker å fusjonere. Utenfor vinduet våkner Skostrædet til live. Klokka viser søndag ettermiddag den 2. februar 2009. Bare noen milliarder som skal skjæres bort. Noen hundre som mister jobbene sine og halvparten så mange som trimmes bort ved hjelp av pensjonsavtaler.

«Godt nytt år, Norge.»

“#¤niske problemer

Av en eller annen grunn har redaksjonsloggen til nettstedet Nyheter247.no klart å tvinne seg inn i bloggen til Mediamonster. Jeg kan ikke annet enn å beklage dette … (eller?) Jeg har, siden jeg ble gjort oppmerksom på problemet, etablert kontakt med både WordPress og Nyheter247.no for å snarlig løse dette. I mellomtiden ville det jo vært feil å ikke se hva denne redaksjonen tenker.

Heia Ari

Jeg vet at mange er i mot Ari Behn, og jeg må nok rype til korzet og innrømme at jeg er heller ingen ztor fan av mannen. Men jeg klarer ikke la være å heie på ham når han går ut mot Carl-Erik Grimstad som har gjør.

Grimstad skriver i en kronikk i VG at han har virke som frilansjournalist … ja vel, når gjorde du sist et journalistisk arbeid, Grimstad? Jeg kan ikke huske at jeg har sett bylinen din noe som helst sted. Jo, ja, jeg har sett navnet ditt som signatur på kronikker, men det gjør det vel heller til skribent enn journalist.  Når det så er sagt så er det på det rene at tittelen journalist kan hvem som helst benytte seg av.

Årzaken til at jeg heier på Ari er at Grimztad er mannen som klaget P2 inn for kringkastingsrådet etter at kåsør Monica Wegling kalte Frp-leder Siw Jensen for lesbisk. Jensen selv bare trakk på skulderne, mens Grimstad ble så fornærmet at han måtte klage saken inn. WTF? Slike mennesker er vi ikke tjent med. I hvert fall ikke når de opphøyer seg til rikssynsere. Spesielt når de sutrer på denne måten.

Ztå på, Ari!

Ja, jeg har firkanta øyne

For å spre vingene bittelitt så har Mediamonster utvidet bloggen sin noe. TV har fått en egen side hvor TV-slaven diller og daller om forskjellige TV-serier om tales. Du finner alt sammen her.

Journalister og rettskrivning

Etter hver synes det som om færre og færre journalister er interessert eller opptatt av å lese gjennom det de skriver skikkelig. Kanskje er det fordi sakene skal fortest mulig ut, eller kanskje er det fordi arbeidspresset er blitt for stort.
Jeg må innrømme at jeg skriver masse feil selv, både trykkleifer og setninger som ikke alltid henger på greip, men takk og lov har jeg dyktige kolleger som hver eneste dag er nødt til å lese gjennom artiklene mine før de publiseres på Journalisten.
Jeg vet at mange lesere reagerer på skrivefeilene. Ved min forrige arbeidsplass hadde vi tidligere mulighet til debatt under artiklene våre og det skjedde at jeg fikk tyn fra lesere som mente jeg var en dårlig journalist fordio jeg skrev så mye feil. Vel, jeg er ikke sikker på om det to nødvendigvis henger sammen, men likevel greit å ta med seg.

Faksimile VG Nett

I kveld fant jeg tre ting som jeg reagerte på hos VG Nett. Tre ting i tre forskjellige artikler. Ingen av feilene er spesielt store, men det er mengden av dem.  “Islamsk forbund arrangeres demo fredag” dette er en lenketekst på forsiden som er veldig tydelig i og med at den er i rødt. I denne artikkelen klarer ikke journalisten å bestemme seg for Holly Valances alder. Og kanskje var det iverer til journalisten om at det kan være liv på Mars som fikk bildeteksten til å bli: “Metangass-funn fra to år tilbake kan avgjøre spørsmålet om hvorvidt det finens liv på Mars.”

Jeg tror faktisk ikke at det er flere feil internett enn i papiravisene lenger. Det er nok blitt ganske likt, og jo mer tid jeg har til å lese avisene – desto flere feil finnner jeg.

Hva mener dere? Kjør debatt …

Nesten som hjemme

Skavlan sitter nesten like bekvemt i Stockholm som i Oslo.
Det var nesten som å sitte med varm en kopp kakao, Nytt på Nytt er nettopp ferdig og Først og Sist står for tur … Hmm, nei, det ble hverken kakao eller NRK1 etter ukens beste tv-program takket for seg med ukens viktigste nyheter. Det ble fjernsyn fra andre siden av grensen og Skavlan.

Det var nesten som å være hjemme i en trygg og lun krok. Til og med studiodekken (bakgrunnen) minnet om NRKs. Men mest minnet Skavlan om Skavlan. Dersom vi ser bort fra de avvæpnende forsøkende på å myke opp norsken med noen svenske ord her og der.

VG har intervjuet en av anmelderne i den svenske søsteravisen Aftonbladet (og litt overraskende intervjuer Dagbladet en anmelder med samme fornavnet, men annet etternavn – fra samme avisen). Han mener at Skavlan nesten er på terningkast seks (6). Vel og bra det, men etter flere år med ham på skjermen i Norge er jeg ikke så sikker. Ikke fordi, han er god, men det er nesten som å lese et featureintervju i en avis. Kameraene som bringer ut levende bilder gir intervjuet den lille ekstra piffen, men kanskje heller sterk firer (4).

Skavlan manøvrerte sine gjester slik vi er godt vant med. Hans tidliger sjarmerende stotring fungerer, men blir som en overdose noen minutter før vi er halvveis inn i programmet. Liker man talk show, eller savner Først og sist etter at Grosvold tok over, så er programmet å finne her.

P.S. Ari kommer for å zkinne på Zkavlan. Kanzkje grunn nok til å zlå på

Tilbake til Stillehavet

Lost er tilbake på skjermen med sin femte sesong. TV-slaven gjør sine tanker om det er lurt eller ei. Les mer.

Must see zombies

Norske zombier imponerer journalistene til Los Angeles Times. I en serie om hvilke filmer som man absolutt må se er Tommy Wirkolas Død Snø.

Journalistene som følger Sundance Festivalen har en grundig gjennomgang av hva filmen handler om og begrunnelsen for hvorfor filmen er en man absolutt må se:  “Why? Re-read the above: Nazi. Zombies.” Herlig og skikkelig god faglig begrunnet.

Også her hjemme på steinrøysa har filmen ikke overraskende fått mye oppmerksomhet. 364 medieoppslag på fjorten dager, opptredner hos Grosvold og avisside opp og ned. Stå på, Wirkola! Det blir spennende å følge karrieren din fremover.

Her er noen andre som har blogget om filmen.

Mediene, politiet og demonstrantene

“Det ble dannet et fiendebilde”, sa Ali Christi under et møte mellom de tre partene på søndag. Ja, det er det vel liten tvil om, men spørsmålet er hvem som dannet det …

Alltid beredt. Foto: Martin Huseby Jensen/Journalisten.

Ifølge TV 2.no var Christi blant demonstrantene som protesterte mot Israels krigføring på Gaza, men kastet aldri stein. Det er da enda godt. Jeg var selv og dekket demonstrasjonen forrige lørdag som journalist. Min oppgave var å følge journalistenes arbeid og arbeidssituasjonen deres. Det jeg fant påfallende var at journalistene og fotografene trakk på seg hjelm og vernemaske (det er ikke noe som heter gassmaske, det er bare en populære betegnelse) lenge før politiet.

Majoriteten av politifolkene jeg observerte hadde ikke maskene på. De jeg så stod “gjemt” bak lastenebilene som også fungerte som gjerder. “Vanligvis tar politiet på seg maskene fire-fem minutter før de slipper gassen løs,” fortalte en demonstrant som har vært ute en vinternatt før.  En fotograf bemerket deg jeg observerte og spurte høyt om hvordan demonstrantene ville reagere på at fotografer fra tv og aviser stod foran dem med beskyttelse som om de skulle ut i krigen. En politibetjent ristet på hodet og smilte da jeg spurte hvordan de reagerte på dette.

Spørsmålet mitt er vel egentlig om slik bidrar til å styrke opprøret blant de i demonstrasjonstoget som er ute etter å lage bråk? Jeg forstår at journalistene må ha best mulige arbeidsvillkår, og jeg ønsker ikke å kritisere dem for dette. Men likevel må jeg innrømme at det overrasket meg hvor mye utstyr pressefolkene hadde. Hva tror dere?

Så var tv’en kasta på dør

Sorry Giske. Hadde Norge hadde medielisens og ikke tv-lisens måtte jeg betalt, men så lenge du pålegger NRK å legge ut program på nettet, hva er da hensikten med å ha tv? FOTO: Martin Huseby Jensen

Det skjedde i fjor høst, etter at jeg hadde vært tv-fri en stund at jeg fikk donert en gammel og sliten tv fra broren min, da han gikk over til en sånn flat en. Og selvfølgelig var NRK på inspeksjon i gården like etter. Nå var jeg riktignok ikke inne på det aktuelle tidspunktet, men lisenskontoret klarte elegant å finne telefonnummeret mitt, ringe meg opp midt i arbeidstiden (selvfølgelig på et ekstremt stresset tidspunkt) og spurte rett ut om jeg hadde et tv-apparat. Hvorpå, som den ærlige og hederlige sjelen jeg er (liksom) måtte krype til korset og erkjenne at; jo – det hadde jeg.

Da julen krøp nærmere begynte jeg å fundere over hva jeg hadde gjort. Stuen min, som ikke er av det største slaget, var blitt møblert rundt dette apparatet de fleste av oss har i våre hjem. For så vidt greit nok det, men ikke slik jeg ønsket å ha det. Dermed la jeg hele greia død. Fjorten dager før kvelden over alle kvelder, pakket jeg ned apparatet, som allerede da fusket og til tider luktet noe svidd, og ommøblerte hele stua til slik jeg ville den skulle være.

Derfor har jeg i dag sendt et brev til NRK og kringkastingssjefen Hans-Tore Bjerkaas’ torpedoer som jeg har lyst til å dele med dere:

Kjære NRKs lisenskontor

Selv om jeg bare har vært “støttemedlem” en kort stund i denne runden, må jeg nå si at jeg ikke lenger ønsker å være det. Det har vært et hyggelig halvår som medlem i denne riksomspennende organisasjonen, men nå har bilderøret (ja, jeg har dessverre en så pass gammel tv) røket, og jeg har i første omgang bestemt at jeg ikke ønsker å kjøpe meg et nytt fjernsynsapparat. I tillegg er det jo slik at jeg har en forholdsvis god skjerm på min PC, og ganske så raske internettlinjer. Ergo; jeg får sett mine favorittprogram som Nytt på nytt på nrk.no, og føler at jeg dermed ikke lenger har behov for et møbel stuen min blir møblert rundt. Derfor må jeg si som Alf Prøysen: “Vi skulle tømt en sjokoladeautomat, Men vi fikk aldri, aldri tid, Det ble å sitte ved et fjernsynsapparat, I hjemmets harmoni”.

Med vennlig hilsen

Martin Huseby Jensen

P.S. Dere er hjertelig velkommen til å komme på inspeksjon og se hvordan et hjem uten tv ser ut .

TVen er selveste djevelen

Alt som er ondt kommer fra TV-apparatet. Så også hvordan å gjennomføre den perfekte forbrytelse.
I et intervju med NRK sier kriminalsjef Arne Pedersen ved Agder politidistrikt at forbryterne lærer for mye av å se på serier som The Wire (NRK) og C.S.I. (TVNorge)

Krimsjefen forteller at de kriminielle følger med på seriene (sic) og tar til seg metoder.
Ok, jeg har sett mye på Jamie kokkelere på skjermen, men jeg kan dessverre ikke si jeg er blitt noen bedre kokk av den grunn. Til det går det for mye Toro.

Og kjære, snille krimsjefen. På de aktuelle TV-seriene, og da spesielt på CSI blir jo de slemme tatt i slutten av episoden. Kanskje dere også bør følge nøyere med på disse seriene, så har dere samme grunnlaget – uansett hvilken side av loven dere står på.

Dette blir bra skal du nok se.

Landets minst viktige blad

Hva er det med landets største ukeblad? Fikk ikke Se og Hør nok medfart da Håvard Melnæs ga ut boken En helt vanlig dag på jobben.

Bladet har på forsiden sin “Hvorfor gjør du dette – Ari”. Det Ari gjør er å kysse sin venninne på begge kinna. Så da er det bra at undertittelen er “Ikke bli sjalu – Märtha”.

My God. Med telelinse har Se og Hør nok en gang begått strålende journalistikk. Det er jo bare å juble over denne etiske høyborgen av et blad som vi for 30 år siden importerte fra Danmark.

I Dagbladet er kunstnervenninne Unni Askeland kvalm, og VGs sjefredaktør Bernt Olufsen mener dette er etisk overtramp. I VG refser, ikke uventet, Ari bladet for sitt oppslag.

Alt han hadde gjort var å delta på premierefesten til Skavlan etter første programmet på SVT. Og da han skulle dra så var han ved sitt sedvanlige. En klem er jo ikke nok, men det betyr ikke at oppslaget til Se og Hør kan forsvares.

Kjempe! Gleder meg til oppfølgingen fra bladet.

Og snart kommer sikkert PFU-klagen.

Dramatisk

Utsiktene for 2009 er dårlige for Schibsted og konsernsjef Kjell Aamot.

For de av oss som skriver om mediebransjen hver eneste dag, er situasjonen ikke spesielt lystbetont. Det kuttes over hele den ganske industrien, og tiltakene som ble varslet i fjor – virker som nå ikke å være gode nok.

Spesielt dramatisk er det i Schibsted som er landets største mediekonsern. Under presentasjonen av tredje kvartal i november i fjor varslet selskapet kutt på 500 millioner kroner. I dag økes beløpet med ytterligere 250 millioner.

Det er trolig først og fremst i Media Norge-avisene; Aftenposten, Bergens Tidende, Fædrelandsvennen og Stavanger Aftenblad at kuttene vil bli tatt. Men trolig er heller ikke VG skjermet for innsparinger i denne runden.
Finanskrisen har tatt overhånd, noe som gjør 2009 til en veldig spennende år for mediebransjen.

Det er ventet at ganske mange, utover de titalls som allerede har tatt sluttpakker og AFP, vil bli arbeidsledige etter flere år i mediebransjen. Og det er ikke så sikkert at det blir som sjefredaktør Trine Eilertsen i Bergens Tidende påstår i dagens utgave av Journalisten;

– Vi har verdens beste utgangspunkt for å bli sterkere og bedre.

La oss håpe det, selv om jeg er svak i troen. Spesielt sett i lys av hvor mye det kuttes for.

Ferdig snart?

Er ikke disse to kamphanene snart ferdige med å bruse med fjæra?

Får ikke vi som publikum snart nok av å høre på dem med sine påstander?

Er ikke snart siste avisforside med gemalen eller synseren solgt?

I en laaaang kronikk i Dagbladet redegjør Carl-Erik Grimstad for seg og sin bakgrunn, for hvorfor han kommenterer saker om kongehuset og så videre.

En kronikk som bærer mer preg av saklighet enn følelser.
Og som en hvilken som helst redaksjon løfter Dagbladet kronikken og gjør journalistikk på den. Og de jo selvfølgelige ikke det eneste mediet som gjør akkurat dette i dag. Jeg ville gjort det samme selv dersom det var innenfor det feltet jeg dekker som journalist, men det jeg ikke er sikker på er om jeg ville slukt alt Ari sier per epost som en god middagsrett.

Igjen kommer gemalen med påstandene om at Grimstad fikk sparken, at han var storforlangende da han arbeidet ved slottet og at han tryglet om å få bli.

Igjen viser herr Behn til anonyme kilder. Ikke bare viser han til dem, han står ganske så naivt opp for dem ved å fortelle at han har ingen tro på at de har noen egeninteresse ved å fortelle han om Grimstads tid ved Slottet (sic!).

Ojsann, alle kilder har en egeninteresse – eller et motiv for å fortelle om noe. Det har jo også Ari sagt, han skriver på en bok hvor en av rollefiguerene er løslig  basert på Grimstad.

Jeg har tidligere skrevet på denne bloggen at jeg heier på Ari, men akkurat nå skulle jeg ønske det uskrevet. Det betyr ikke at jeg nå heier på Grimstad: Jeg mener fortsatt at også han er en dott som får altfor mye oppmerksomhet. Trolig langt mer enn han fortjener.

Så hvorfor viser ikke Dagbladet i sin artikkel til Grimstads tidligere sjef ved Slottet Kaare Langlete. Langlete var hoffsjef da Grimstad var ansatt for å tjene kongen og fedrelandet.

Langlete ble for 9 dager siden intervjuet av Aftenposten. Her får han spørsmålet om han eller noen andre ved Slottet hadde gitt Grimstad sparken:

- Nei, det ville jeg visst om og husket, svarer han kontant. Vel, hvem skal vi tro på – den tidligere sjefen eller gemalen? Sistnevnte er en autorativ kilde, han satt midt oppe i det hele; men også han kan lyve slik de fleste mennesker kan.

Og midt oppe i det hele er Slottet, som garantert aldri kommer til å kommentere denne fjærbrusingen mellom to menn som helt klart har et behov for å markere seg.

Så kjære begge to … jeg forstår oppmerksomheten kan være en utrolig berusende opplevelse, men kan dere være så snille å la dette ligge snart? Dere overskygger den virkelige verden og vi glemmer å få med oss det som skjer der ute.
For denne saken er like tom som ei nyinnkjøpt bokhylle fra Ikea…

Oppdatert: Fagmedarbeider Gunnar Bodahl-Johansen ved Institutt for Journalistikk kritiserer journalistikken som er blitt begått rundt feiden mellom Behn og Grimstad. I Dagbladet skriver han at Behn har gjort mediene til en terapeutisk arena (sic). Han mener det har vært for lite journalistisk tyngde i dekningen av saken. Som påpekt over er jeg overhodet ikke uenig med han, snarere tvert i mot. Hva mener dere?

Killing a good story

Journalistikklæreren min sa en gang: “Never check a good story, you might end up killing it”. Vel, er det nettopp det man har gjort i The Sun når det kommer frem at 13 år gamle Alfie ikke er faren avisen trodde han var …

Ifølge VG Nett handler dette om honoraret The Sun har betalt til barnemoren. Vel, det er kanskje ikke så overrasket. Hva er det VG betaler?
Den engelske “rødtoppen” (jmfr. logo) falt for litt siden under 3 millioner i dagsopplag (over merkepunktet igjen nå). Dette er ikke gode nyheter for Rupert Murdoch som eier avisen. Hans News Corp. måtte presentere et utrolig dårlig fjerde kvartal hvor medieselskapet tapte omtrent 13 ganger børsverdien av hele Schibsted …

Om det er nettopp slike meldinger fra eierselskapet som gjør at avisen tar en påstand for god fisk og setter den på trykk, er uvisst. Men det hender det kan være verdt å sjekke sakene grundigere. Når det er sagt er det pengene avisen betaler for å få saken hvor de virkelige problemene oppstår.

Tipshonorar eller betalingsjournalistikk er noe som skjer i begrenset omfang i norske medier. Se og Hør har fått gjennomgå på dette punktet etter boken til Håvard Melnæs om det indre livet i bladet.

Kanskje, om det viser seg at denne saken er fake og Alfie faktisk ikke er barnefaren, så vil The Sun evaluere hvordan man skal trå videre i slike felt.

Nå viser det seg at PCC (den engelske versjonen av PFU) skal granske påstandene om Alfies foreldre fikk betalt for oppslaget i avisen.

Vi venter i spenning – kanskje kommer oppslaget om rosinen i pølsa … hm, nei, det var en norsk avis som snubla over den ja.

So what?

Bloggen Blondinbella trues med å legges ned. Eller, ikke egentlig, om jeg leser Dagbladet.nos artikkel riktig.

Hun trues med å kastes ut fra Blogg.se. Det betyr vel egentlig at hun rett og slett bare kan opprette bloggen på en ny plattform – gjør det ikke. La oss si at de snille menneskene i WordPress skulle finne det for godt å ta betalt for denne tjenesten, og jeg ikke betalte så kunne jeg kanskje bare sjekke med VG Blogg eller andre tilsvarende tjeneste. … eller?

Det er samtidig pussig at Blogg.se ikke ønsker å komme frem til en løsning for økonomisk kompensasjon når Blondinbella med god margin er Sveriges største blogger med over 300.000 besøkende i uken. Hadde vi satt hennes blogg inn på den norske topplisten ville hun slått nettavisen til Adressa, Hegnar Online og Filmweb i forrige uke.

Nå er det jo litt merkelig at Blondinbella klarer å betale, for hun skal ifølge Dagens Media ha dratt inn mellom 300-400.000 kroner brutto i annnonseinntekter i måneden. Samtidig er det jo også blitt kjent at hun har gjort kardinalsynden for journalister, hun har skrevet om produkter hun har fått sponset.

Det kan tenkes hun kastes ut, men jeg er ikke så sikker. Spesielt ikke når hun får så pass mye medieoppmerksomhet.

Krise for Rupert?

Peter Chernin har fått nok av australske, nei … sorry, jeg mente jo å si amerikanske Rupert  Murdoch. Chernin var ifølge den austr… amerikanske mediemogulens siste biograf Michael Wolf en viktig brikke for å holde investorene i ro, og ikke minst skal han ha fått Murdoch selv til å roe ned kjøpslysten sin.

En stor eierpost i Metro er trolig til salgs og Murdoch mister nestkommanderende nesten samtidig. Foto: Metro International.

Kanskje litt konspiratorisk av meg, men likevel. Chernin er blåruss, han er ingen avismann som Murdoch – og  bare noen få dager før nyheten om Chernin bryter, så kommer en børsmelding fra gratisaviskonsernet Metro International. Grunnlegger og hovedeier Kinnevik (som også eier MTG(Viasat/P4) og Tele2) ønsker å selge seg ut av et av verdens største avisselskap.

Og de tre siste ordene utløser spekulasjonene mine. For Chernin forstod og forstår Murdochs behov for å kjøpe Dow Jones med The Wall Street Journal, det ga selskapet som også eier Fox News en mer respektabel fasade. Det som kan ha gnaget Chernin i bakhodet er det faktum at News Corp var verdens største avisutgiver (der er de tre ordene igjen).

News Corp kontroller to tredjedeler av det nasjonale avisopplaget i Australias og rundt en tredjedel i England. Og sannelig har selskapet tatt seg et lite jafs i USA, men det er ikke lenger selskapet som er størst i verden.

Jeg har forhørt meg blant kolleger som følger mediene tett og stilt spørsmålet om hvem som vil kjøpe Metro og det er ingen konsensus om hvem det kan være. Enkelte lurer på om det i det hele tatt kan være noen som ønsker å satse på papirmediet i disse dager med finanskrise. Børsmeldingen gjør det klart at det

Schibsted avviser ikke at selskapet kan være en aktuell kandidat for å kjøpe Metroposten til Kinnevik.

er en interessent som helt sikkert har bedt om due dilligence, og har fått det.  Det førte til at den forespeilede emisjonen ble utsatt under onsdagens generalforsamling.

Schibsted er en mulig kandidat med tanke på sitt eget gratisavis-konsept 20 Minutter, og ikke minst konsernsjefens tro på gratis innhold. Det hjelper nok ikke for noen krigskasse til oppkjøp er det neppe i mediekonsernet akkurat nå og samtidig har Schibsted gått langt for å fremstå som uaktuell.

Og så er det jo Rupert Murdoch. Det kan være at det er jobber som passer Peter Chernins føtter godt der ute, og det kan være forståelig at han ønsker å bytte jobb. Han har en sjef som er detaljorientert, snart 80 år og familien hans er grunnleggere og største eier i selskapet. Sjefen din, Rupert Murdoch vil ikke utpeke noen etterfølger. Og han vil gjerne være “verdenshersker” gjennom mediene. Ett kort øyeblikk (News har eksistert i tett på 50 år) dekket satellittene hans nesten hele kloden med tv-signal. Da gjerne fra News’ egne produksjonsselskap som 20th Century FOX.

Det er neppe mye hjelp å finne i The Simpsons, akkurat som i episoden Murdoch selv stilte i. Foto: 20th Century Fox.

Det er tynn, jeg vet det, men det er jo det som er morsomt. Andre spekulerer i om Chernins avgang vil lede til at Murdoch kjøper New York Times, eller kanskje Los Angeles Times. Rarere ting har skjedd før.

Jeg er usikker på hvor mye det ville kostet å kjøpe opp eierskapet til Kinnevik i Metro. I tillegg spørs det om hele sfæren skal ut av gratisavisselskapet. For selskapet eier gjennom datterselskapet Investement AB Kinnevik 39.2 prosent av aksjene med stemmerett, i tillegg til 44 prosent av de finansielle aksjene. Som om ikke det var nok har både datterselskapet MTG og Jan H. Stenbecks etterlatte mindre poster i selskapet. Nå har riktignok gratisavisselskapet falt på børsen i det siste, men det vil uansett være snakk om betydelige løp.

Dette har ikke hindret Murdoch i å satse tidligere. Mediemogulen har flere ganger tidligere satset mediekonsernet han har bygget opp på dramatiske løft som har satt News Corp i betydelig gjeld.

Og selv om krigskassen på tampen av fjoråret var på over 33 milliarder kroner, er det neppe så mye å rutte med nå. Spesielt ikke etter det katastrofale 4. kvartalet i fjor da selskapet 6,4 milliarder dollar.

Kanskje henger varselet om mulig salg sammen med Chernins avgang … kanskje ikke. Det er svært få andre av mediegigantene som har råd til, og enda færre som kunne tenkt seg, å kjøpe Metro.

Hmmm.

Nyheter247 kutter

Også i en av landets eldste selvstendige nettaviser har finanskrisen tatt grep. Nå justeres driften ettersom spådommene for fremtiden blir tydeligere. Les hva sjefredaktøren mener om utsiktene.

Nyheter247.no.

Nei og nei…

Eliza Dushku i Dollhouse. Foto: Twentieth Century Fox

Hva har du gjort, kjære Joss Whedon? Med tanke på dine tidligere produksjoner, er din nye tv-serien Dollhouse en enorm skuffelse! TV-slaven tror at også denne serien vil bli kansellert i det tøffe amerikanske tv-markedet.

TV-slaven

Smålig konkurrent?

Det er fint med bladkrig i mediene, men av og til må man spørre seg hvor enkelte redaksjoner tar det fra.

NA24 skriver torsdag at DN.no får nytt design under tittelen Ny drakt for «dotten» … ja, vel. Saken er tynn og inneholder i underkant av syv linjer med brødtekst. Ikke en person er intervjuet.

Det er begrepet dotten jeg reagerer på. Nå hører det med at jeg en gang i nettets jernalder jobbet for DN.no som WebTV-producer. Frem til mai i fjor arbeidet jeg for NA24, hvor jeg i to år dekket mediebransjen. I dag arbeider jeg for fagbladet Journalisten.

Da jeg begynte å jobbe for NA24, og skulle presentere meg, fortalte jeg at jeg hadde arbeidet for Dagens Næringsliv med webTV: – Nei, du har jobbet for dotten, kom det fra en av kollegene med utilslørt selvtilfredshet. Selv hadde den aktuelle personen hatt utplassering i papiravisen DN, i tillegg til et sommervikariat. Personen la skikkelig trykk på dotten, for å gjøre sin forakt for den aktuelle nettredaksjonen åpenbar for oss alle.

Ja, vel. Om vi ser på definisjonen ordlista til Universitetet i Oslo har av ordet dott lyder det som følger:

dott m1 (sm o s eng. dot ‘flekk’ og lty dutt ‘tykk klump, kloss’)
1 liten mengde av noe, klump, tjafs en d- ull, høy / lod-, skyd-, tåked- / få d-er i ørene plutselig få nedsatt hørsel (en liten stund) på grunn av ytre påvirkning
2 uselvstendig, viljesvak person, mehe han er en d-

Jeg er ikke så sikker på om dette er passende definisjoner for DN.no. NA24 skulle bli landets største næringslivsavis på nettet, men slik gikk det en gang ikke. Den var lenge den nest største bak E24. Etter at TNS gikk over til dagmålingene falt det TV 2-eide nettstedet som en stein på topplista. I uke åtte var NA24, med klar margin, det minste næringslivsnettstedet, langt bak “dotten” som ifølge ordlista er et viljesvakt mehe.

Ja, selvfølgelig er jeg klar over at tittelen er et forsøk på ordspill på adressen dndottno, men må man likevel bedrive så dårlig journalistikk som her er gjort. Ja, klart, er jeg sikker på hva her  svaret må være. For vi snakker om en konkurrent ,og da er det jo ikke naturlig å skrive at de legger om designet i positiv forstand. Kanskje er det derfor journalisten som har skrevet saken til NA24 avslutter den intetsigende meldingen med setningen: “Samtidig varsler de at sidene kan være litt ustabile de nærmeste dagene.”

Det er flott å se at det finnes modne journalister på nett.

Tidenes idiot?

Det må jeg si; er jo kanskje ikke den skarpeste kniven i skuffen Dagbladet har intervjuet denne flotte lørdagen.

Det å blogge kan være en spissrotgang hvor ordene bør veies for det trenger ikke ta lange tiden før reaksjonene kommer.

Men det er lov til å tenke seg om. Vi vet at potensielle arbeidsgivere følger med på facebook, myspace, i bloggosfæren og så videre. Når man så foreslår at den kvinnelige sjefen bør bytte jobb til prostitusjon, så kan det vel ikke være spesielt overraskende at man får sparken.

Hovedpersonen, som har hatt en kjip uke, erkjenner at bloggen ikke var verdt jobben og advarer andre fra å gjøre som ham. Ja vel, men det kan være en artig ide å lære og koble til hjernen før munnen åpnes (i dette tilfellet før fingrene former ord på tastaturet) … Jeg har hørt at det skal være nyttig.

Selv blogger jeg sjelden om sjefen min, han har kanskje dukket opp i et innlegg eller så, men i all hovedsak foretrekker jeg å lenke til hans blogg – og så kan han heller skrive om seg selv … Vampus sier i samme artikkel at det er viktig at man skal kunne stå for det man legger ut på bloggen, og det er jeg helt enig i.

- Skriv som om din verste fiende leser det – alt kan bli brukt mot deg, sier hun.

Tidligere er det blitt advart mot hva man legger ut på Facebook. Før jeg stengte min egen profil på nettsamfunnet, fjernet jeg linjen som fortalte om min sivilstatus – frem til da hadde det stått at jeg var singel. Så fort statuslinja var borte fikk jeg eposter, sms og til og med en telefon fra en kompis som lurte på hvem den heldig var …

Så hvis folk tolker slik indirekte informasjon så direkte, er vi tilbake på det å koble til hjernen. Hvis ikke blir vi tidenes idioter alle som en.

God helg!

Sover man i redaksjonen?

Kjære TV 2, det er artig at dere henter frem igjen gamle ting – når det er en “knagg” som gir mulighet til dette.

Men kjære journalist Amland når du har hentet frem leserinnlegget fra Dagens Næringsliv “Internett er en flopp” – leste du det da?

I din artikkel som har ligget ute i et døgn snart står det at det er Dagens Næringsliv som skriver dette???? Hva? Jeg ser jo at artikkelen ble lagt ut på nettsiden omtrent samtidig med at lørdagsrekka begynte på fjernsynet. Det er klart at det er hyggeligere med en tv-skjerm og en pose potetgull enn å jobbe med artiklene.

Åltså, hadde du lest artikkelen, og tatt deg bryet og søke på tittelen på dette utrolige internettet ville du funnet ut at dette innlegget er skrevet av en herr Leif Osvold. Osvold skrev flere innlegg med et pessimistisk blikk på fremtiden til internett.

I ett intervju NA24 Propaganda* gjorde med ham i 2006 i anledning tiårsjubileet til innlegget var det tydelig at Osvold var veldig lei denne oppfølgingen i hans egne feilprofetier.

Forresten, det er knappe tre måneder siden søsterorganisasjonen Nettavisen omtalte artikkelen også. Og det er fra Nettavisens (eller NA24) faksimilen kom fra. Rart dere ikke klarte å få det riktig da.

* NA24 Propaganda byttet for omtrent to år siden server, alle artiklene som frem til da var publisert flyter et sted vi ikke klarer å søke på dem.

Prøve

test

En medierevolusjon

At Hearst velger å legge ned sin avis i Seattle er et utrolig å ta. Spesielt fordi det rammer så stor del av bemanningen. Bare 20 av 165 ansatte får beholde jobbene sine i Seattle Post-Intelligencer når den blir en ren nettavis.

Nyheten har sikkert fått gamlefar William Randolph Hearst til å spinne i graven.

At en papiravis legges ned er ikke direkte nytt. Rocky Mountain News ble stengt for litt siden. Christian Science Monitor kunngjorde for en stund tilbake at de vil også være en nærmest ren nettavis.

I Norge har papiravisene så langt fått leve videre, selv om det synes å spøke for A-pressens Halden Dagblad og Eddas SarpsborgsAvisa. I tillegg har Aftenpostens Aftenutgave redusert antall utgivelser fra fem til tre ganger i uken. Spørsmålet er nå hva som vil skje videre. Her på fjellet er det kuttet kostnader for flere milliarder kroner. Finanskrisen har fått bransjen til å skjelve, og vi vet rett og slett ikke hvor og når dette vil ende.

Det kan være at vi ser at også andre aviser vil redusere antall utgivelser for å kutte kostnadene og få en sunnere økonomi. I bransjen spekuleres det rundt flere titler, som Dagbladet og Dagsavisen. Flere blogger om fremtiden til Dagbladet, deriblant Bård Vegar Solhjell, Paul Chaffey og min sjef Helge Øgrim. Sistnevnte gjør seg noen interessante betraktninger rundt nye Dagbladet som lanseres 1. april.

Selv tror jeg det er avhengig av hvor lenge konjukturene peker nedover, men det er nødvendigvis ikke urealistisk – om enn ikke med de to nevnte avisene.

Tilbake i USA kutter også den anerkjente avisen The Washington Post sin økonomiseksjon seks dager i uka og flytter stoffet til den ordinære nyhetsseksjonen. I håp om å spare penger.

Redaktør i Editor & Publisher Mark Fitzgerald spekulerer i denne artikkelen rundt hvordan de amerikanske avisene har havnet i situasjonen de er i nå. Han mener at det er ikke internett som har sørget for at de har havnet der. Han går lenger tilbake, helt til 60- og 70-tallet da ettermiddagsavisene foldet en etter en og skapte avismonopoler i mange amerikanske byer. Dette førte til høye marginer og store utbytter, som igjen førte til konsolideringer som var basert på høy gjeld. Ikke så ulikt Mecom fremmarsj i det europeiske avismarkedet de siste tre årene.

De mest optimistiske stemmene der ute tror at konjukturene i Norge kanskje snur til høsten, men hva om den varer lenger enn som så? Hvilke konsekvenser vil det ha for den norske avisfloraen og ikke minst for journalistikken? Det kan være at vi i et land med mindre enn fem millioner innbyggere har for mange aviser, men vi er glade i dem. Vi hater å elske dem … og motsatt. Spørsmålet er om vi vil bli “fattigere” dersom det forsvinner noen avistitler. Og ikke minst om de gjør som i Seattle, dropper papirutgaven til fordel for nettutgaven.

I Danmark går kvalitetsavisen Politiken motsatt vei. De utvider søndagsutgaven sin til over 100 broadsheet-sider. Alene blir den nesten like tykk som Dagens Næringsliv og VG er til sammen på en lørdag. Det er vågalt.

Personlig er jeg ganske sikker på at vi vil se strukturendringer i bransjen, og jeg kan bare håpe at det ikke vil kompromisse for heftig med journalistikken som skal begås. Det er opplagt at de 20 menneskene som sitter igjen i Seattle ikke kan lage på langt nær det innholdet som 165 gjorde før, selv om det er mange av dem som mister jobbene sine som ikke er innholdsprodusenter.

Skuespiller degradert til bil

Val Kilmer er tilbake på skjermen, men denne gangen ser du han ikke. Kilmer som tidligere har spilt Batman er nå redusert til stemmen til KITT, bilen i nye Knight Rider.

TV-slaven.

Hvor går vi?

Medieindustrien blør. Bemanningen reduseres og kostnadene kuttes. Hva kommer dette til å gjøre med journalistikken? Og hvor ender vi opp?

Med vårsolen truende over hovedstaden i mai kom de første signalene om at bransjen måtte omstille seg til et tøffere marked over sommeren. Første ut med kutt var Nettavisen, og ettersom skolen tok til eskalerte også meldingene i bransjen. TV 2, Dagens Næringsliv, Aftenposten, regionsavisene, Aller, Hjemmet Mortensen, Schibsted, Edda Media , A-pressen … knapt noen norske medier har sluppet unna det Håkon Haugsbø betegnet som mediekrisen under åpningen av årets SKUP.

Så kan man spørre seg om hvorfor dette skjer nå. Det opplagte er jo finanskrisen, mediebransjen er konjunkturstyrt – så enkelt og så komplisert. Med færre stilling- og eiendomsannonser vil flere av mediene som Aftenposten og regionsavisene lide.

Det nest mest opplagte er at man i gode tider har bygget opp organisasjonene i de forskjellige mediebedriftene. Siden internettboblen sprakk i 2001 og markedet stabiliserte seg igjen rundt to år seinere har mediebedriftene styrket bemanningen sin, rett og slett fordi det handlet om å ha overtaket på motstanderen – og det får man som oftest ved å være størst. Selv om det ikke gjør at en blir best. I og med at det var gode økonomiske tider frem til sommerferien 2008, var også marginene forholdsvis gode. Derfor var det få eller ingen bedriftsstyrer som protesterte da internettredaksjonene ble styrket, mens papirredaksjonene ble holdt på samme nivå. Dermed ble også “krigskassa”, som skal møte situasjoner som dette, mager. Dermed er vi hvor vi er i dag – to milliarder kroner er identifisert for å kuttes bort i norsk mediebransje.

«Det opplagte er jo finanskrisen, mediebransjen er konjunkturstyrt – så enkelt og så komplisert.»

Det kan være at dette er bra at kostnadene reduseres, selv om det føles uutholdelig. Rundt meg får venner og kolleger beskjed om at de må finne seg nye jobber, eller jobbe mindre. Det er lite tilfredsstillende å hver dag måtte skrive om hvor mange nye arbeidsplasser som ryker. Eller om den desperate situasjon enkelte medier er i – som igjen fører til irrasjonelle handlinger.

Situasjonen er langt fra ideell, men det er klart at vi som industri har et problem. I Norge er konkurransen rå i forhold til hvor lite markedet egentlig er. Det finnes rundt 300 avistitler på papir i Norge. På nett er det flere. Fem riksdekkende radiokanaler, ni riksdekkende fjernsynskanaler (i tillegg til nisjekanalene) og et vell av lokale radiokanaler. Dette er enormt antall tilbud (selv om mange er regionalt betinget i forhold til distribusjonsplattform. Dette er likevel i ferd med å forsvinne for de elektroniske mediene) for et land hvor det bor knappe fem millioner mennesker.

Så hvor går vi? Mange skjeler over mot USA hvor papiraviser reduserer utgivelsesfrekvensen sin eller opphører å eksistere helt. Noen blir også rene nettutgaver. Selvfølgelig kan det skje også her i Norge, men jeg tror likevel at terskelen for å avvikle en avistittel helt er veldig høy. Snarere tror jeg det er mulig at vi vil se redusert utgivelsesfrekvens blant papiravisene. Jeg har vandret innom tema i en tidligere blogg og gjengitt spekulasjoner om at Dagsavisen og Dagbladet er blant de heteste kandidatene for nettopp dette. Det samme gjelder for så vidt Vårt Land, Nationen og Klassekampen også.

«Det handler om at vi, som medarbeidere, ledere eller eiere i medieindustrien er nødt til å innse at vi aldri vil få de siste ti årene tilbake igjen. De er gode minner.»

- Jeg vil ikke være med på å si at kvaliteten ikke svekkes når vi kutter, for det tror jeg ikke noe på, sa VGs administrerende direktør Torry Pedersen under New Media Networks medlemsmøte i forrige uke. Ærlig, bra! Og pokker heller. Det hjalp ikke at flere av paneldeltagerne under debatten gjorde det klart at det verste ennå ikke er over.

Det er jo ingen tvil om at noe må ryke når det kuttes for en milliard her og en milliard der. Det sier jo seg selv. Men det er jo ikke sikkert at det trenger å gå på kvaliteten løs. Det handler om hva man ønsker å videre. Det handler om at vi, som medarbeidere, ledere eller eiere i medieindustrien er nødt til å innse at vi aldri vil få de siste ti årene tilbake igjen. De er gode minner. Mediekrisen til Haugsbø innbefatter ikke bare finanskrisen, men også endringer i medievaner og en sterkere konvergens i mediene. Internett er snart på et punkt hvor det omfavner samtlige andre mediekanaler og med tanke på hvilken utrolig plattform mobiltelefonen er i ferd med å bli er det ingen tvil om at noen må unngjelde.

Selv ser jeg på TV og hører på radio gjennom nettet. Det er også her jeg leser nyheter, bakgrunn og kommentarer på fritiden min. Ikke til forkleinelse for de øvrige tre tradisjonelle mediekanalene (avis, tv og radio) for det er mye bra de produserer som ikke kommer ut på nettet også, men det handler om medievaner. Er jeg ikke hjemme, så sjekker jeg nyheter og mail på telefonen min – og jeg har ennå ikke gått til anskaffelse av iPhone som er skapt for nettopp dette.

Jeg må få presisere at dette handler om min fritid. Jeg har tidligere skrevet om mine medievaner i en kommentarartikkel på Journalisten.no. Det jeg ikke var flink nok til  å tydeliggjøre da var at; joda, jeg leser en hel del papiraviser hver dag, og skummer over en del.

Det var en liten omvei. Vi trenger ikke å la kvaliteten på journalistikken bli svekket som følge av de massive nedskjæringene som nå pågår. Vi må bare omstille oss. Jeg kan sitere Gavin O’Reilly fra WAN til jeg blir grønn i trynet. Våren 2005 snakket alle om utsagnet om at den siste papiravisa ville gå gjennom avispressen i 2040. Dette var naturlig nok tema under Nordiske Mediedager i Bergen dette året. O’Reilly som blant annet eier britiske The Independent sa seg ikke overraskende uenig i påstanden, men han gjorde det samtidig klart at papiravisene må tenke annerledes enn de gjorde da.

«Vi trenger ikke å la kvaliteten på journalistikken bli svekket som følge av de massive nedskjæringene som nå pågår.»

Nesten fire år seinere er det ikke mye som tyder på at norske aviser har fulgt oppfordringen fra O’Reilly, vi har fått mer papir enn noensinne – samtidig som det er kommet til nye mediekanaler på nettet – som ABC Nyheter og E24.

Det er klart at de som skriver nyhetssaker fra finansbransjen på papir ikke kan konkurrere med sistnevnte om å være først. Snarere kan de gi bakgrunn og analyser på et helt annet nivå enn det nettet per i dag har evnet, men også her skjer det spennende ting.

Nettopp dette er poenget mitt, vi kommer til å bli færre som gjør journalistikk i Norge de neste par årene. Spørsmålet er hva de som leder redaksjonene vi jobber i kommer til å gjøre med det. For dersom vi klarer å spesialisere oss mer enn vi har gjort så langt. Klarer vi å være best på det vi gjør – så vil ikke kvaliteten bli svekket. Men dersom eierne mener at vi skal opprettholde et medietrykk i det omfanget (med den bredden) som vi de siste årene har stått for, vil produktet ligne på en utklipps(journalistikk)bok.

Utfordringen er bare hvordan nettopp dette skal gjøres. Jeg har noen tanker, men ingen løsninger.

Så skjedde det

Akkurat det mange gikk og ventet på. De første avisene ble ofret som følge av finanskrisen og dårlig inntjening. A-pressen har valgt å legge ned Moss Dagblad (98 år gammel) og Halden Dagblad.

Det ventes at flere aviser kan møte samme sjebne etter hvert. På listen står flere aviser som har slitt med å tjene penger. Undertegnede krysser fingrene for at det ikke skjer, men tør ikke sette penger på det.

Sjekk Insignificances på norsk og Kristine Løwes blogger om nedleggelsene.

Kuttismen

Mediebransjen kutter så det synger etter. I forrige uke ble to aviser eid av A-pressen i Østfold lagt ned. Denne uken kan det være at en av Edda Medias aviser i samme fylke opphører å eksistere.

Samtidig blir det kjent at søketjenesten Sesam opphører i Norge. Det innebærer at 100 mennesker mister arbeidsplassene sine.

TV 2-sjef Alf Hildrum tenker på fremtiden. Foto: Martin Huseby Jensen

Sist ut er TV 2 som var gjennom massive kutt i fjor. Da kuttet de 150 millioner kroner. Senere har de lagt på 35 millioner i nye tiltak, hvorav 10 ble kjent på mandag.

TV 2-sjef Alf Hildrum sier at de tenker langsiktig … Jasså, jeg trodde de 150 millionene var det jeg. Kanskje de ikke var langsiktige nok.

Tallene på antall mennesker i mediebransjen som har mistet arbeidsplassene sine er nå på god vei mot 2000. Og selv om en skulle tro at det verste nå er tatt, er det lite som tyder på at det er virkeligheten. Mediamonster lover å følge med.

Journalistikk på sitt beste

Igjen lar Mediamonster seg forbløffe over hvor gode enkelte journalister egentlig er.

Denne gangen er det Jerusalem Post som brilljerer med oppslag om at Kristin Halvorsen ønsker alle jøder døde, skriver Dagbladet.no.

Hvordan har det seg at en avis som post kaster seg over slike påstander og ikke minst tror nok på  den til å sette den på trykk? Jeg har skrevet om dette tidligere, at journalister ikke sjekker en god sak i frykt for å drepe den, men det kan slå tilbake på journalisten.

Det er synd at slik oppstår, og jeg er som sagt overrasket fordi jeg alltid har trodde at Jerusalem Post har vært en forholdsvis stødig avis.

Vel, så feil kan man ta – og så håper jeg at overraskelsesmomentet snart er borte.

OPPDATERT: Artikkelen er blitt fjernet fra avisas nettsider.

Å pokker

Å jobbe i den norske mediebransjen er for tiden ingen artig opplevelse, men jeg er glad jeg ikke er i den amerikanske.

Dow Jones MarketWatch skriver at NBC Universal har i første kvartal 45 prosent lavere fortjeneste i år enn ved samme tid i fjor.

Selskapet som består av blant annet tv-kanalene NBC, CNBC, SciFi og USA for å nevne noen, i tillegg til filmselskapet Universal sliter. Det hjelper sikkert for moderselskapet General Electric at det pågår en krig her og der. Men for mediedelen av industrikonsernet har det ikke bra.

Selskapet hadde i første kvartal et driftsoverskudd på rundt 2,6 milliarder kroner, noe som er veldig bra … hadde det ikke vært for at det ved samme tid i fjor var på nesten det dobbelte.

Ifølge økonomisjefen bidrar nedskrivninger og engangskostnader til at fallhøyden ble større enn det burde vært. Og ikke overraskende rammes selskapet av dårligere inngang i reklameåret som følge av at blant annet bilindustrien ikke kjøper reklame.

Selvfølgelig er mediemarkedet i USA atskillig større enn i det er her, men likevel …

På landsmøtet med mediene

Det er få politiske partier som får en mediedekning slik Arbeiderpartiet får på sitt landsmøte.

Hva skjer på Twitter?

Det er nesten som Facebook-fokuset for to år siden om igjen. Hva er det med mediene og sosiale nettsteder? Har vi ikke et liv?

Les mer.

Er Mecoms dager talte?

Utsettelse etter utsettelse. Mecom klarer ikke å betjene gjeldsbyrden sin. Når setter bankene foten ned?

Foto: Martin Huseby Jensen

Mediamonster har grunnet litt rundt hva som kan skje i Mecom, for hvorfor får det gjeldstyngede medieselskapet stadige utsettelser av bankene sine?     Les mer.

Nei, dette tar ikke livet av Dagbladet

Dette er egentlig en over tjue år forsinket reaksjon.

Anne Aasheim og Dagbladet ser ut til å ha tatt et grep i rett retning for sine produkter. Foto: Martin Huseby Jensen

Før jeg slipper det løs: Det er en tøff hverdag i mediebransjen for tiden. Det er tøffere i Dagbladet enn i mange andre mediehus. Det betyr ikke at jeg ikke føler med medlemmene i grafisk klubb i Dagbladet, og i Dagsavisen. Å bli fortalt at profesjonen din er nedprioritert. Den er kanskje til og med på randen av utslettelse i dagspressen. Sånt må jo bare suge.

Når det er sagt må jeg gjenta inngangen på denne bloggen: Dette er egentlig en over tjue år forsinket reaksjon. Dette er i nærheten av en norsk konklusjon etter Rupert Murdochs manøvrering til Wapping midt i den glade jappetiden (forklaring i lenken over).

Lasse Gimnes, som jeg ofte har gode samtaler med om mediebransjen, og som har min største respekt, sier til VG Nett at: - Dette er et steg nærmere døden for papiravisen med dagens forretningsmodell. Dagbladet dør ikke av noen dager uten avis, men vil nærme seg med dette her.

Sorry, Lasse, jeg er ikke enig med deg. Dette handler ikke om smisking med sjefen min, Helge Øgrim, som i samme artikkel sier om omleggingen at den har vært: – (…) vellykket. Man har tydeliggjort mange av avisens sterkere sider. Øgrim har selv vært ansatt som blant annet redaksjonssjef i Dagbladet.no.

Grepet Dagbladet har tatt er blitt en mer spennende avis. Det virker på meg som om at redesignet på nett og papir har gitt journalistikken et realt, men herlig, tupp.

Når vi vet at man på Havnelageret samtidig har skapt en felles redaksjon for begge produktene … så ser det ut til at Anne Aasheim endelig har fått grep om systemet og virkelig har fått sette sine spor som sjefredaktør.

Det er fortsatt rart å lese avisen i den rekkefølge desken har spredd den ut for meg. Men det blir litt mindre rart for hver dag som går.

I motsetning til Lasse Gimnes (og jeg forbeholder meg retten til at journalisten i det konkurrerende produktet har valgt ut sound bites av en lang og ivrig samtale (som journalist gjør jeg det samme selv)) tror jeg at Dagbladet har en lang og god fremtid foran seg. I begge mediekanalene.

Det avhenger selvfølgelig av hvor ledelsen har bestemt seg for hvilket nivå opplaget skal ligge på. Ved disse tider i fjor var snittopplaget på 123.554 aviser, nesten 12.000 færre enn ved samme tid i 2007. Opplaget må nok ned en god bit til.

Likevel er grepet Dagblad-ledelsen har tatt riktig. Det er riktig grep, ikke bare for Dagbladet, men et riktig grep for avisbransjen generelt. Skal papiravisen overleve, og ja, jeg tror den vil det, så må den rett og slett tenke nytt. Annerledes.

Jeg synes omleggingen i Havnelageret er positivt synlig på både nett og papir. Forsidene til Dagbladet har de siste ukene fenget meg mer en VGs har.

Sjekk #dbtwitterstafett

Andre bloggere på samme tema:
Vettavisen; ser på tema i et større bilde knyttet opp mot mediekrisen.
Min brutale mening; “mimrer” om løssalgsprisen.

Flere blogger på samme tema.

Internett bare i startgropa

Ting skjer på nettet, og trolig har vi bare sett begynnelsen.

- Selv om internett har endret livet til folk over hele verden dramatisk, vil vi ikke se det fulle potensialt før langt flere mennesker og informasjon kommer on-line, sier Tim Berners-Lee som er en av world wide webs grunnlegger til Yahoo Tech.

Å tvile på det han sier opplever jeg bare som bortkastet tid. Vi har sett det de siste årene. Spesielt gjennom nettsider som Facebook og Twitter, og vi har sett det gjennom økt trafikk på norske nettsteder. VGNett har snart like mange unike brukere som det bor folk i Norge. Det er en veldig økning fra bare fem år siden da samme nettsted hadde nesten to millioner færre unike brukere enn i dag.

Internetts makt bekymrer de tradisjonelle mediene. Det ser vi gjennom Twitter, hvor kjendisene forteller deg det de har lyst til, når de har lyst til det. For bransjebladet Variety er det et gryende problem,  skriver New York Observer.

Avisa, som en gang “eide” Hollywood, sliter med nettopp det faktum at kjendisene forteller om seg selv før avisa får gjort journalistikk på det. Og dermed kan et norsk nettsted være “først” til å fortelle hva for eksempel Ashton Kuchter har å fortelle.

Og som om ikke det var nok, så blogger en hel del av kjendisene også.

- Plutselig kom bloggene og nå deler de agendaen med oss. Der er det ingen tvil. Dagsorden, som vi før var alene om, deler vi nå, sier publiser Neil Stiles i Variety Group.

Akk, det fremskrittet, det fremskrittet.

Nå får forresten Facebook og MySpace konkurranse – igjen. Denne gangen er det internettkjempen Google som har lansert noe de kaller for Google Profiles. Ifølge USA Today skal profiles gjøre det lettere for folk som heter Hansen og Jensen å finne seg igjen i søk. Dette mener Google skal bidra i kampen mot Facebook.

Men alt er ikke bare fryd og gammen en. I nummer-to-selskapet Yahoo skal man møte kampen mot Google ved å kutte i bemanningen. Kraftig. Ifølge Yahoo Tech skal 700 stillinger kuttes etter at selskapet, som også har verdens mest trafikkerte nettsted, gikk på en solid smell i første kvartal.

Personlig kjenner jeg at jeg gleder meg til fremskrittet til Tim Berners-Lee er oppfylt, selv om det sikkert da er enda mer å strebe etter.

For å sette ting i perspektiv: For 15 år siden (1994) var det rundt 500 nettsteder. I dag er det 80 millioner.

God helg!

Hit, men ikke lenger

… jeg er da for pokker ikke en terrorist. Paranoide nyhetsorganisasjoner er morsomme.

News Corps hovedkvarter på Manhattan.

Det er over 30 grader i metropolen og den lysluggede, noe naive, mediejournalisten raver rundt blant skyskrapere og gjemmer seg fra solen. Luften er varm nok der den ikke finner fram. Med et bredt smil rusler jeg forbi Times Square i retningen av Rockefeller Plaza. Føttene løfter kroppen hurtig over gatene for å klatre oppover avenyen. Og der, plutselig ble undertegnede mo i knærne.

Selvfølgelig var det ikke fysisk. Det var synet av hovedkvarteret til verdens sterkeste mann blikket som kommanderte knærne til å oppføre seg som om de var om bord på en skute midt i den perfekte storm. Ikke fordi at bygget er så spesielt flott, men jeg kunne selvsagt ikke la være å fotografere det. Spesielt fordi slike bilder er greie å ha til å illustrere et blogginnlegg. For jeg har ikke penger til å betale Scanpix hver gang jeg skal skrive om Murdoch.

Så jeg henter fotoapparatet opp fra bagen min, går inn på plazaen foran bygget for å ta froskeperspektiv av bygget. Men det skulle vise seg å være umulig.

– Unnskyld, men det er ikke tillatt å ta bilder her, en høflig mann ser på undertegnede og lurer sikkert på hvorfor jeg svetter så ille mye.

– Hva? Hvorfor ikke?

Mannen bare trekker på skuldrene og mumler noe om privat eiendom.

– Men du kan stå på fortauet å ta bilder, det er greit, fortsetter han i en tone som kan minne om en stor unnskyldning.

I det aktuelle bygget sitter New York Post, Fox News, Fox Business Channel og et par andre mer eller mindre kjente merkevarer som MySpace (tror noen har hørt om dette nettstedet). Spesielt

Dermed ble bildene som det over. Skyskraper eller ei, det endte med et skilt. Og selvfølgelig lot Rupert være å vise seg. Pokker.

Pass opp! Hordene kommer

Av og til er det forunderlig hvor mange journalister som må til for å skrive en sak.

I disse rasjonaliseringstider ser vi kolleger forsvinner ut av redaksjonene med sluttpakker under armen, eller i permitteringer. Ifølge flere redaktører skal vi nå lage “smartere” aviser. Derfor er det med noe undring at jeg registrerer hvor mange journalister som må til for å skrive en liten sak.

I Bergens Tidende skal driften rasjonaliseres, akkurat som i resten av Medie-Norge. lokal-TV er avviklet og 130 årsverk vil forsvinne fra Krinkelkroken. BT er et stort mediehus på norsk skala, som de fleste andre større mediehus har BT vokst seg stor og bemanningstung i oppgangstider. Derfor er det fra et bedriftsøkonomisk perspektiv naturlig å justere kolofonen noe. Men en skulle tro at når man laget smartere avis, at det faktisk var smartere.

I morgenstunden snublet jeg over følgende artikkel på vår nyhetsagent: “Stadig flere riksmedier kutter ut Bergen”. Artikkelen er i skrivende stund ikke på nett, men forteller om at riksavisene snart ikke er til stede i byen. En sak som i og for seg er interessant siden det tross alt er snakk om landets nest største by. Men er det virkelig så smart produksjon at det krever fire journalister til å skrive den?

Ok. Det kan være at den ene av journalistene begynte å jobbe med den, hentet inn et sitat eller to, og så ble syk. Dermed kom journalist nummer to og tok over artikkelen, fikk hjelp av journalist nummer tre til å hente inn noen nye sitater før de gikk hjem for dagen. For overtid skal helst ikke brukes i disse dager. Trolig endte det med at journalist nummer fire fikk det ærefulle oppdraget med å sy samme arbeidet til de tre foregående på kveldsvakten. På papiret er det en forseggjort artikkel, med faktaboks i bunnen av siden med oversikt over tilstedeværelsen til de store mediene. Journalistene har intervjuet til sammen sju kilder i denne saken. Ikke en overveldende mengde, men likevel. I tillegg har de også intervjuet medieviter Helge Østbye og byrådsleder Monica Mæland i en undersak.

Selv, hadde jeg hatt ansvaret for å drifte en redaksjon, ville jeg spurt meg selv om det virkelig er behov for å sette fire journalister til å gjøre dette arbeidet. Jeg ville tro det er mulig å bruke en, kanskje to. For dette er ingen gravesak. Dette er en journalist som har stukket finger’n i været og registrert hvilken vei vinden blåser. Smartere produksjon er det ikke, spesielt siden artikkelen ikke engang er lagt ut på nettet.

P.S. For å dekke dobbeltdrapet på Nesøya hadde VG og Dagbladet satt i sving henholdsvis sju og åtte journalister. Noen som lurer på hva slags saker som måtte lide som følge av det?